Sierra Leone er et av verdens minst økonomisk utviklede land, barnedødeligheten er blant de høyeste i verden, landet har vært styrt av korrupte ledere i flere år og 11 år med borgerkrig har ødelagt en allerede nedbrutt og lite utviklet nasjon. Borgerkrigen i Sierra Leone fra 1991 til 2002 er av FN karakterisert som en av de verste krigene opp gjennom historien. Krigens bakgrunn var et opprør mot den sittende presidenten og hans korrupte styre.

Opprøret, ledet av den bevæpnede gruppen RUF, resulterte i 6000 ødelagte landsbyer, grovt misbruk av voksne og barn som fikk kuttet av ulike kroppsdeler og 2 millioner mennesker på flukt. I 1999 underskrev de to partene en fredsavtale og i 2001 hadde Sierra Leone verdens største fredsbevarende styrke utsendt av FN for å sikre fred og stabilitet i landet. I etterkant av krigen opprettet FN en egen domstol som skulle dømme krigsforbrytelser og ofrene for de brutale hendelsene fikk medisinsk hjelp. Det arbeides i dag med å opprette et stabilt demokrati i landet, men til tross for endt krig, tilgang på ressurser og hjelp fra mange av verdens land, er det langt igjen for Sierra Leone.

I forbindelse med dette innlegget vil jeg trekke frem viktigheten av å fokusere på land det ikke snakkes så mye om, slik som for eksempel Sierra Leone. Det er land som er en del av vår verden, men som vi knapt kjenner til. De trenger vår hjelp, og det er vi som i fremtiden skal gi dem den hjelpen. Vi har muligheter til å forandre verden og gjøre den til et bedre sted, men mangel på kunnskap svekker oss i arbeidet. For hvordan skal vi forandre, hvis vi ikke kjenner til problemene og konfliktene som finnes der ute?

 

De fleste har vel nå hørt om vulkan utrbruddet på Island. Det er det tredje vulkan utbruddet i den vulkanen på 1000 år.
Hvor lenge utbruddet vil pågå vet ingen. Det kan være snakk om måneder, eller det kan være snakk om år.

25 % av den norske flytraffiken står stille, og nå ‘oversvømmes’ andre attrasksjoner som hurtigruta o.l fordi folk ikke kommer seg dit de vil.

Vulkanen ligger under isbreen Eyjafjallajökull, og dette kan forårsake en kjempe flom dersom isen smelter.
Allerede nå – ca 1 uke etter utbruddet er 800 mennesker er evakuert som følge av kreftene vulkanen har satt igang.

Jeg har hørt at det er helt mørkt på island nå, ettersom asken som kommer ut av vulkanen sperrer for sola. Kanskje driver den mot Norge, og da vil også vi merke dette. Folk sier det ser ut som dommedag på island.

Mitt spørsmål er vel egentlig: Hvordan vil all denne asken påvirke klimaet vårt? Det er jo utrolig mye CO2 som slippes ut av vulkanen.

I går lå jeg syk hele dagen og brukte mesteparten av tiden til å lese. En av de artiklene jeg kom over i Dagbladets Magasinet berørte et tema som sjelden omtales av de store norske avisene. Imperialisme. Det vil si – avisen gikk ikke så langt at den refererte til det som imperialisme, de brukte noe mildere termer i sine beskrivelser, men jeg vil kalle det hva det er; klassisk økonomisk imperialisme.

Artikkelen, eller kanskje rettere sagt reportasjen handlet om Aserbajdsjan og hvordan oljen i landet har vist seg å være en forbannelse for det aserbajdsjanske folket. Vi har sett det flere ganger tidligere, når land uten tradisjon for demokrati og velferd blir beriket med store ressursgoder ender det ofte galt – pengene går rett i lomma på de rikeste og korrupsjonen i landet skyter til vers. Forskjellene i landet øker. Hvorfor er det egentlig slik at en så stor rikdom kun kommer til glede for noen få?

Forholdene i Aserbajdsjan er meget dårlige – blant annet stor korrupsjon. I følge Globalis måler landet 1,9 i en skala der 10 er korrupsjonsfritt og rettigheter som valg uten fusk, ytringsfrihet osv som er selvfølger her i Norge er ikke-eksisterende i Aserbajdsjan. Det er muligens galt å skylde alle disse manglene på oljerikdommen, men det vi med sikkerhet kan si at noe av det oljen forårsaker er at den holder eliten i landet sterk. Når de som har makt har penger samtidig som korrupsjonen er høy og nesten alt kan kjøpes for penger ganger det ikke innbyggerne. I tilegg behøver ingen i regjeringen eller lignende å ta hensyn til folket – man behøver ikke nødvendigvis mange stemmer for å vinne valget i et land som Aserbajdsjan.

Mange vestlige oljeselvskap opererer i Aserbajdsjan i dag, blant dem Statoil. Avtalene er gode – gode for Statoil og gode for eliten i landet. Kanskje er det galt å kritisere Statoil for den jobben de gjør i blant annet Aserbajdsjan. Jeg har ikke studert dette nøye – jeg har overhodet ikke noe bevis for at de driver korrupsjon eller lignende, selv om dette er bevist begått av mange store oljeselvskap tideligere, men da bare amerikanske oljegiganter som Shell og ingen norske. Statoil svarte på alle spørsmålene til Dagbladet journalisten med en ”det vi ikke vet har vi ikke noe med” holdning. Han mente at Statoil ikke hadde noe med hva som skjedde i landet å gjøre så lenge de selv ikke direkte var innblandet i korrupsjon, dessuten drev de en hel del veldedige prosjekter i Aserbajdsjan. Men er det riktig at noen med så stor økonomisk makt samtidig kan fraskrive seg alt ansvar?

Også i andre land kan vi se igjen det samme – Nigeria er et eksempel. Vestlige oljeselvskap pumper ut, avtalene er riktignok gode, men igjen bare for eliten i landet. Nigerias oljehistorie er mørk, så mørk at Shell til og med har vært pådrivere for å få talsmenn i landet som kjempet mot oljeutvinningen henrettet.

Statoil har gode muligheter til å påvirke de landene de handler med i en bedre retting. Både når det gjelder generell politikk og velferd, men også og viktigst for å få landene til å respektere menneskerettighetene. Dette, i tilegg til å handle annerledes – ansette flere av lokalbefolkningen osv. Ikke bare hente ut oljen og dra igjen, støtte et par veldedighetsarrangementer og tro at de har betalt for seg. Statoil, som selv ble opprettet slik at utenlandske oljeselskaper ikke skulle utnytte de norske oljeressursene. Kan man virkelig legitimere en slik vellintjenende oljeuthenting samtidig som man fraskriver seg alt ansvar, kan man det?

Ramlet over denne artikkelen på VG.no – og syntes i grunn det passet seg fint å skrive en liten notis om den på bloggen.

Artikkelen handler om to kjendiser – én fra Pakistan og ei fra India. Disse to landene har siden 1947 huset store og blodige konflikter etter at det selvstendige India ble delt i to stater.

Nå mener noen at isfronten mellom de to landene kanskje smelter. Pakistanske myndigheter jobber nemlig på spreng for å godkjenne visumsøknadene til den indiske familien. Nå får vi bare håpe landene går en lysere framtid i møte.

– Cathrine

Internett er dagens viktigste medium. Vi bruker den til kunnskap, kommunikasjon og politisk virksomhet. Dette bør være lov og tilgjenglig for alle, men det er den dessverre ikke.

I desember 2009 dro Obama til Kina for å holde en tale om ytringsfrihet ang. internettsensuren i Kina.
Talen som ble holdt spredte seg internasjonalt på noen få minutter, likevel var det begrenset på hvor mange kinesiske statsborgere som fikk det med seg.

Hensikten med talen var å formidle hvor viktig ytringsfrihet er. Adgangen til informasjon og politisk virksomhet er universelle rettigheter som gjelder for alle mennesker.

Google har i lengre tid prøvd å overtale de kinesiske myndighetene om å avskaffe sensursperren, men uten hell. Nå tar Google saken i sine egne hender ved å flytte serverne til Hong Kong, samtidig som de avskaffer sensursperren for kinesiske statsborgere. Dette har ført til rasende reaksjoner fra myndighetene i Kina.
I januar avdekket nemlig Google snoking blant datasystemene sine fra Beijing, der hackere skal ha kommet seg inn på email-kontoene til kinesiske menneskrettsforkjempere og dissidenter. Pekefingeren ble rettet mot de kinesiske myndighetene og er den utløsende årsaken til avskaffelsen av sensursperren.

Enkeltpersoner har blitt dømt til døden for å publisere informasjon som regjeringen anser som «statshemmelig». Individer som utfordrer regjeringen via internett, opplever kontinuerlig trakassering. Trakassering omfatter begrenset til midlertidig forvaring, trusler mot sin familie, forretninger eller karriere. Personer som har blitt fengslet i Kina for å ha ytret sine personlige meninger via nettet, har til og med noen dødd som følge av tortur av politiet

Kinas filtersystem og konsekvensene som bifaller personene for ytringsfrihet er klare brudd på menneskerettighetene. Amerikanske nettsteder som Yahoo og Microsoft støtter dette ved å tillate filtersystemet på deres kinesiske nettsider. Google er den eneste som har stilt seg imot Kinas nettsensur siden 1995, og konsekvensene av dette får vi følge nærmere på…

Det er mye som kan gjøres for å styrke menneskerettighetene i Kina. USA er en hovednøkkel som kan forhandle med de kinesiske myndighetene ang. ytringsfrihet. I tillegg kan Obama utnytte sin posisjon til å få Yahoo! og Microsoft til å samarbeide med organisasjoner som Amnesty International for å styrke menneskerettighetene i Kina. Avskaffelsen av filtersystemet vil styrke ytringsfriheten og menneskerettighene. Dette må bli gjort!

Soveputer

AV 27. mars 2010 Klima og miljø

Da var Earth Hour over for denne gang, og nok en gang har flere hundre millioner av verdens innbyggere reddet miljøet i en time. Alle slags landemerker, fra Eiffeltårnet til Las Vegas-skiltet, har slått av lyset i en time. Men finnes det virkelig en bakside ved dette?

Mange som åpent innrømmer at de ikke slår av lys eller andre ting under Earth Hour, blir nærmest demonisert – av media, av enkeltpersoner og av politikere. Men flere av dem har faktisk et godt poeng – fordi for verdens regjeringer, kan Earth Hour fort bli en sovepute for å bevise at man bryr seg om miljøet – en dag i uka. Og dette blir fort tilfellet også for vestens innbyggere – her i Norge er vi blant verdens ivrigste når Earth Hour nærmer seg, men ellers har vi fortsatt et av verdens høyeste strømforbruk per person.

Soveputer finnes det alt for mange av her i Norge. Energikrisene som rammet store deler av verden på 70-tallet ble avblåst i Norge fordi vi nettopp hadde funnet olje selv – dermed tok det lang tid før strømforbruket ble redusert her oppe. Hele måten vi deler ut bistand på er også en sovepute – ”Se, vi deler ut penger til den fattige verden, derfor er vi flinke og snille”. Earth Hour glir fort over I samme rytmen.

Hva om vi faktisk alle sammen sparte energi hele året? Hva om vi i vesten spiste mindre biff, slik at mindre av jorda vår ble brukt til å dyrke høy? Hva om vi åpnet oss for å ta imot varer sørfra, istedenfor å kaste penger ned dit? Hva om våre regjeringer gjorde mer tiltak enn å kjøpe klimakvoter og late som om ingenting skjer?

Og ja, hva om vi faktisk engasjerte oss for miljøet mer enn en dag i året?

Jeg forstår godt at ikke alle kan være medlem i et ungdomsparti. Jeg forstår godt at ikke alle kan stå på barrikadene i Lofoten og kjempe mot oljeboring. Jeg forstår godt at folk vil nyte godt av at vi har det veldig bra her i Norge. Men mange små forskjeller blir fort til en stor – spis kyllingburger neste gang du er på McDonalds, ta en litt kortere dusj, kle på deg bedre om vintern så du ikke må ha på varmen på fullt når du skal inn, og kjøp mat som kommer fra Afrika eller Asia istedenfor EU.

Tenk på at hvis du ikke gjør det, våkner du kanskje som 50-åring i et Norge der det dropper ned i 30 minus en vanlig janurdag – fordi været her blir ikke varmere uten videre, det blir mer ekstremt. Ha det i bakhodet når du spiser en hamburger, dusjer lenge, går rundt om vintern i tskjorte og klager på at det er kaldt, og kjøper sukker fra Danmark.

Forrige uke reiste jeg med skolen min ned til Polen og til Tyskland, for å lære om andre verdenskrig. Det var en meget spennende og lærerik tur som anbefales på det høyeste. Det verste med denne turen var det å føle på seg hvor mye vi klager, når vi egentlig har det så sinnsykt godt:

Klokken 07.00 møtte vi opp utenfor Askerhallen, lørdag den 13.mars. Jeg tror det første jeg tenkte var: ”Hvorfor må vi stå opp så sinnsykt tidlig? Kunne vi ikke ha reist senere?”. Etter å ha stått der en stund begynte det å bli kaldt. Mens jeg hutret og frøs tenkte jeg: ”Hvorfor kan de ikke bare slippe oss inn i bussene? Hva er poenget med å komme klokken 07.00, når vi bare må stå og vente uansett?” Etter å ha stått der en stund fikk vi utdelt programhefte og t-skjorter, og hvis du ikke allerede har gjettet det, så ja, jeg klagde over t-skjortene også. Det hadde bare gått en time, vi hadde ikke satt oss inn i bussene ennå, og allerede hadde jeg klaget på tidspunktet vi måtte møte opp, kulden og t-skjortene. Jeg klagde til og med fordi Risengas hvite busser faktisk ikke var hvite i det hele tatt.

Når man sitter hjemme på en vanlig dag, og du slår på tv’en, eller leser en avis, og du ser alt det forferdelig som skjer i verden, da tenker du: ”Jeg har det så godt som bor i Norge”. Likevel klager vi over så mye. Er vi virkelig så utrolig selvopptatt? Vi klager om vinteren fordi det er for kaldt, og vi klager om sommeren fordi det er for varmt. Jeg har alltid visst at vi klager mer enn nødvendig, men da vi var på tur var det som at jeg fikk enda større perspektiv på det. Jeg tror det har noe med hvor stor kontrast jeg opplevde. På en uke så jeg noe av det verste folk opplevde under krigen, samtidig som jeg så hvor sinnsykt mye jeg klagde over den enkleste ting. Det gir deg en litt ekkel følelse når du setter forskjellene opp mot hverandre. Jeg husker særlig godt den ene dagen. Vi satt og spiste lunsj, og gudene vet hva det var vi hadde blitt servert. Jeg tror det skulle være poteter, men jeg er fortsatt litt usikker. Jeg satt nå i alle fall der, og tenkte på hvor forferdelig maten så ut, hvor ekkelt den smakte og hvor sinnsykt lyst jeg hadde på mammas hjemmelagde pizza. ”Hvorfor i huleste kan vi ikke få ordentlig mat?”. Det irriterte meg at vi ikke kunne bruke litt mer penger, når vi i tre år hadde jobbet for å spare penger til denne turen. Det var da tanken slo meg: ”Her sitter jeg og klager over en stor tallerken med mat, mat jeg ikke selv trenger å betale for, mat jeg ikke selv trenger å lage, mens under krigen og fortsatt i dag, har ikke folk mat i det hele tatt…” Jeg endte opp med å ta gaffelen og spidde den igjennom den potetlignende maten foran meg, og bit etter bit svelget jeg den ned. Det var ikke noe godt, og helt ærlig ble jeg relativt kvalm etterpå, men det var nesten så jeg syntes jeg fortjente det.

Jeg er en ganske så selvsikker person, og det er sjelden jeg skammer meg, men der og da skammet jeg meg virkelig. Det verste er at jeg fortsatte gjennom resten av turen. Jeg klagde på bussene, på maten, på hotellrommene, på båten, på lugaren… jeg hørte jo at jeg klagde, og tro meg, jeg prøvde desperat å la være. Hver gang jeg klagde tenkte jeg: ”Jo da, men det er jo mye bedre enn hvordan de hadde det den gangen…” Vi har det så utrolig godt i Norge, og jeg har aldri sagt at vi ikke har det, men er det godt nok? Er det kanskje det som er problemet? Vi har det bra, men vi vil ha det ennå bedre? Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å klage. Det virker så urettferdig, nærmest umoralsk, å klage over våre egne liv, når andre har det så utrolig mye verre enn oss.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne stoppe det.

Jeg må nok en gang minne alle om Earth Hour den 27.mars klokken 20.30-21.30! Det er ikke så mye som skal til fra en person for at flere blir med!
La Earth Hour ha en slags domino effekt på oss!

Har du deltatt på Earth Hour før? eller blir kanskje dette din første gang?

Tenkte jeg skulle prøve noe nytt. Dere skal få stemme på hva dere mener er det mest umiddelbare problemet som FN og verdenssamfunnet må løse. Gå inn på denne linken:

http://www.tummiweb.com/escnation/scorewiz/rsvp.php?id=91545&a=2odyp9k&vnr=next

Avstemningen følger et MGP-format: Dere rangerer punktene jeg har satt opp fra viktigste til 10. viktigste. De første 50 til mølla får stemmene sine med i det endelige resultatet.

Håper dere syns dette blir en litt morsom idé! :]

 

For 60 år siden ble det selvstendige landet Tibet angrepet og okkupert av Kina. Klostre og historiske bygninger ble revet ned, munker og nonner torturert og drept og hundretusener av uskyldige tibetanere henrettet uten grunn. Det fredelige folket gjorde opprør med primitive våpen og et brennende håp om å beskytte landet, men hadde ingenting å stille opp med mot kinesernes maskingevær og trente soldater. Det største og viktigste opprøret fant sted 10. Mars 1959 i Lhasa, Tibets hovedstad hvor titusener av mennesker protesterte mot kinesisk styre.

Til tross for det tapre forsøket resulterte det kun i enda flere døde og Dalai Lama måtte rømme til India hvor han har holdt til siden den gang. I år er det 51 år siden den store folkeoppstanden i Tibet og dagen markeres hvert år for å minnes menneskene som døde i håp om å oppnå fred. Også i Norge ønsker man gjennom denne dagen å øke kunnskapen rundt den håpløse situasjonen i Tibet, som på verdensbasis har fått lite oppmerksomhet. FN fremmet i tiden som fulgte etter okkupasjonen 3 resolusjoner i forbindelse med stor bekymring rundt Kinas brudd på menneskerettighetene. Bortsett fra dette var det få som prøvde å hjelpe.
Til tross for noe bedrede forhold i dag er det fortsatt flere tilfeller av tortur og arrestasjoner og en rekke kinesiske restriksjoner og påbud gir tibetanerne lite handlingsrom. Den kinesiske okkupasjonen har også resultert i stor arbeidsledighet, høy barnedødelighet, ødeleggelser av naturen og ressursene i tillegg til at innvandring legger press på det tibetanske språket, den særegne tibetanske kulturen og religionen. Tibet er i dag en nasjon som er i ferd med å bli utryddet mens en hel verden sitter og ser på.