Kvinne, dame, snuppe, kjerring… kjært barn har mange navn. Datoen i dag: 8.mars. Kvinnedagen. Den ene dagen i året som er tildelt kvinnen, som person og som en samfunnsrolle. Men én dag? Er virkelig én eneste dag nok?

Det er allment kjent at kvinner har vært ansett som mindreverdige. Om du ikke visste dette er du mest sannsynelig enten stokk dum, eller en mann som ikke har innsett fakta. Er dette tifelle? Da foreslår jeg at du tar deg en tur innom internett. Søk på kvinneundertrykking, å se hva du kan finne – tro meg, det er ikke pent.

I mars 2008 kan vi, med hånden på hjertet, si oss enig i at undertrykkelsen har blitt langt bedre. Kvinner har, i de fleste land, både rett til å stemme og rett til å jobbe. For ikke mange år siden var noe slikt nærmest tabu. Kvinner var til for å bære barn, lage mat og vaske hus. I dag har kvinnen en mye sterkere rolle i samfunnet, men vi er ennå langt unna likestilling. Selv i de største og mest utviklede landene, slik som USA og Norge, er det fortsatt diskriminering av kvinner. I Norge finner man sjeldent kvinner i lederstillinger, og de standardiserte ”kvinneyrkene” er ofte de yrkene med lavest lønn. I USA ble det i fjor, for første gang, valgt en farget president. Kjønn: Mann. Hva med kvinnen? Når skal kvinnene få lede? Har vi ikke akkurat like stor rett som mennene? Menn er fine de, skal ikke si noe på det, men kvinner kan da klare minst like mye som mennene kan?

Undertrykkelse av kvinner er mange steder hovedgrunnen for død og dårlige forhold. Analfabetisme blant kvinner er for eksempel en stor årsak for den skremmende barnedødeligheten i fattige land. For mange steder må kvinner fortsatt tåle slikt som diskriminering i arbeidslivet, mangelfulle helsetjenester, vold i ekteskapet, og foreldede lover som hindrer kvinners framgang.

Så til alle kvinner – stå frem! Det holder ikke at noen av oss kjemper, vi er sterkere sammen. Diskuter, protester, skrik om dere må! Kjemp for rettighetene deres! Tro på dere selv! Vær feminister, og viktigst av alt:

La det være 8.mars året rundt!

Om elleve dager er det to måneder siden et jordskjelv inntraff på Haiti – lørdag skalv det igjen. I Chile. Denne gangen med langt flere etterskjelv og en påfølgende tsunami som senest i natt slo inn over en havneby i Japan.

Over 700 mennesker er bekreftet omkommet. Tusenvis av mennesker er savnet i ruinene av chilenske byer. Supermarkedene blir plyndret, det gjøres opprør mot politiet og militære styker – og det er fortsatt ikke bedt om internasjonal assistanse. Røde Kors står i følge president Sven Mollekleiv klare, USAs president Barack Obama gikk i går ut og fortalte at amerikanerne kan hjelpe med medisiner og letemannskaper. Hvorfor har ikke chilenerne bedt om denne hjelpen?

Med så massive skader kan de ikke gjøre alt selv. Dagbladet skriver at chilenske myndigheter først vil ha kontroll over skadene før de ber om hjelp. Hvor er logikken? Når rundt to millioner mennesker er berørt av skjelvet, hvorfor ikke be om hjelp?

Jeg håper de ber om hjelp. Snarest. For selv om chilensk Røde Kors har 15.000 frivillige – vil det ikke være nok.

REDIGERT 02.03.10 – De har heldigvis tatt mot hjelpen nå. Det forandrer derimot ikke mitt syn på at hjelpen burde vært tatt mot tidligere.