Anders Hjellum

To bilder fra 1945 og 2013, hvilket land er fortsatt rødt?

To bilder fra 1945 og 2013, hvilket land er fortsatt rødt?

Nå som julekaoset sakte men sikkert går over til forberedelser til nyttårsaften tenkte jeg det ville være passelig med en liten artikkel med et litt mer alvorlig tema, som kanskje kan få noen av dere der ute til å sette andre nyttårsforsetter enn bare å bli noen kilo lettere. Kanskje vi sammen kan håpe og jobbe for et bedre år for et folk i et land uten selvstyre?

Vest-Sahara er et land nordvest på det afrikanske kontinent. Nord for landet ligger et grådig og maktsykt land, nemlig Marokko. Landet har lenge vært under okkupasjon, i kolonitiden og fram til 1975 var landet under Spania og ble allerede da utnyttet for sine ressurser.

GLOBALIS om Vest-Sahara

Da spanjolene gradvis trakk seg ut på midten av 1970-tallet var Kong Hassan II av Marokko raskt inne for å ta over landområdene som da stod mer eller mindre ubeskyttet. Saharawiene, som er folkegruppen bosatt i Vest-Sahara, organiserte seg i frigjøringsbevegelsen Polisario og gjorde sterk motstand mot Kong Hassan II. Etter 16 år med væpnet konflikt inngikk partene en våpenhvile i 1991. En avtale ble så inngått hvor innbyggerne i Vest-Sahara skulle få stemme over om de ville være selvstendige eller ikke. Denne skulle vært holdt i 1992, men 21 år etter har saharawiene fortsatt ikke sett tegn til noe folkeavstemning.

I Norge er alle partiene enige om at Vest-Sahara blir nektet sin rett til å stemme over egen skjebne. Fra Frp/FpU til SV/SU er man alle enige i at Vest-Sahara er et undertrykt land som må få sin selvstendighet.

Vest-Sahara har blant verdens rikeste fosfat- og fiskeforekomster. I tillegg er det mulig at olje og gass befinner seg i farvannene utenfor kysten av landet. Et av Marokkos hovedmotiver bak okkupasjonen av Vest-Sahara, har alltid vært områdets verdifulle naturressurser.

Med seg på laget har Marokko både norsk og internasjonalt næringsliv. Det er svært problematisk, både etisk, politisk og juridisk, at næringslivet allierer seg med marokkanske myndigheter for å drive business i de okkuperte områdene. Selv hevder selskapene at de er med på å sørge for «positiv økonomisk utvikling i Marokko”. Men sannheten er noe annet. For det første er ikke Vest-Sahara en del av Marokko. Det de bygger opp, er dermed Marokkos ulovlige krav på nabolandet.

Tvangsforflytninger, overvåkning, vilkårlige fengslinger, forbud mot saharawiske menneskerettighetsorganisasjoner, pressesensur og internettsensur. Forholdene som den saharawiske befolkningen i okkuperte Vest-Sahara lever under er lite kjent i Norge.

Den norske Raftoprisen ble i 2002 tildelt den saharawiske menneskerettighetsforkjemperen Sidi Mohamed Daddach for hans arbeid i det okkuperte Vest-Sahara. Daddach satt 24 år i marokkansk fangenskap, hvorav 14 år på dødscelle. Under årene i fangenskap nektet han å søke om benådning, men arbeidet for de andre fangenes rettigheter, og fikk smuglet ut informasjon om de uverdige forholdene i fengselet.

Overgrepene på den saharawiske befolkningen er uutholdelige.

Overgrepene på den saharawiske befolkningen er uutholdelige.

Det bor i dag ca. 165.000 saharawier i flyktningleirene i nærheten av den algeriske byen Tindouf nær den vest-sahariske grensen. Flyktningene har bodd her siden den marokkanske okkupasjonen i 1975.

Disse flyktningene fortjener å få lov til å dra tilbake til sitt land og starte oppbyggingen av landet på nytt. La dette være et ønske du har for det neste året når det nå nærmer seg nyttår med stormskritt.

Kilder:

 

Anders Hjellum

FN er ikke lenger noen ungdom, men godt opp i årene. Som mange 68-åringer er FN fremdeles livskraftig, men med en del svakheter. FN har har siden opprettelsen i 1945 reddet mange liv fra fattigdom og krig. 68-åringen  FN feires den 24. oktober over hele verden – gratulerer med FN-dagen!

Fn flagg

I 1945 hadde verden bak seg en ødeleggende krig, og som etter første verdenskrig, var det et sterkt ønske om en fredsbevarende organisasjon. Dette er bakgrunnen for at FN ble opprettet 24. oktober 1945.

Mange land sluttet seg til, og i dag har FN 193 medlemsland. Generalforsamlingen er FN sitt parlamentariske organ, her har alle medlemsland stemmerett. Dessuten har FN mange viktige råd som for eksempel UNESCO. Det vi hører mest om er imidlertid Sikkerhetsrådet.

Sikkerhetsrådet avgjør viktige saker som gjelder krig og fred. Det består av 15 medlemmer, hvorav 5 faste. De faste er Frankrike, Storbritannia, Russland, USA, og Kina. De resterende ti byttes ut hvert annet år slik at flere land skal få være med på å bestemme.

I Sikkerhetsrådet har de fem faste medlemmene vetorett, det betyr at viktige saker ikke kan vedtas om ett av disse landene er uenig.

FN har siden opprettelsen for 68 år siden stått for en rekke fredsavtaler og reddet utallige liv. Mye av grunnen til at FN har klart å utrette så mye som de har, er den kraften organisasjonen har med så mange land i ryggen. Gjennom historien har FN utrettet mye.

Her er et par eksempler. I 1957 ble FNs første fredsbevarende styrke (UNEF) sendt til Sinai og Gaza for å overvåke at franske, britiske og israelske tropper trakk seg tilbake fra egyptisk territorium etter Suez-krigen. Styrken var utplassert i området til 1967. Over 11 000 norske soldater deltok i operasjonen.

Et vellykket eksempel på FNs fredsarbeid er bidraget i konflikten mellom de etniske gruppene hutu og tutsi i Burundi. Denne konflikten eskalerte på 1990-tallet. Store massakre på sivile, både hutuer og tutsier, ble utført av den tutsidominerte hæren og de ulike hutu-grupperingene. Samtidig ble landet trukket inn i konflikter i nabolandene Uganda, DR Kongo og Rwanda.

En fredsavtale ført frem av FN og den Afrikanske Union førte til at landet stabiliserte seg i løpet av 2000-tallet. Videre sendte FN inn fredsbevarende styrker i 2004 og sørget for å avæpne opprørsgrupper, hindre våpensmugling og sikre at fredsavtalen gikk i orden.

I en rekke konflikter og kriger har altså FN kunnet mekle og bidra til fred. Samtidig er eksemplene mange på at FN ikke har kunnet hjelpe, at verdensorganisasjonen har vært handlingslammet. Et aktuelt eksempel er selvfølgelig krigen i Syria. Her har verden vært tilskuer; uten Russlands og Kinas godkjenning i Sikkerhetsrådet har FN ikke kunnet gjøre noe.

At organisasjonen har så mange land bak seg er helt avgjørende for dens mulighet til å eksistere og å utøve noe som helst. Når så mange politiske uenigheter og ressurser står på spill, er det bare én  organisasjon som kan ta avgjørelser, det er de forente nasjoner.

Sammen er vi i stand til å opprettholde en maktbalanse og en likhet for «verdensloven», dette gjør vi uten å egentlig tenke noe særlig over det. For selv om ingen direkte frykter FN, ettersom FN ikke er noen militær-organisasjon, er det allikevel det presset hvor 193 representanter fra like mange land reiser seg fra setene sine og sier NEI, som virkelig får menn som Ayatollah og Netanjau til å skjelve i buksene.

For Norge betyr FN egentlig ganske mye. Selv om vi sjelden tenker over det, er det takket være FN vi har våre havområder med de enorme oljeressursene som vi selv må forvalte på en bærekraftig måte. På den annen side, spiller Norge en meget viktig rolle i FN, både som bidragsyter men også som kritiker.

FN er på ingen måte feilfri, organisasjonen lider av en mangel på representasjon for land som gjerne teller fire ganger så mange innbyggere enn landet som sitter i Sikkerhetsrådet. Dette er feil. Dette må gjøres noe med, og Norge har derfor satt seg som mål å jobbe for å endre dette slik at forholdet mellom makt og representasjon skal utjevnes i større grad.

Kanskje vil jeg si at et sikkerhetsråd som skal representere hele verden bør endres slik at vi ikke har både Frankrike og Storbritania som sammen skal representere Europa. Det kan ikke lenger sies at de begge er på “topp 5-listen” over verdens stormakter. Mitt forslag ville derfor ha vært å ta vekk Frankrike, beholde de 4 andre, og mulig rotere mellom de 6 resterende. Dette tror jeg ville skapt enda mer demokrati og forening innad i FN.

Så for å feire en slik dag, tror jeg det er viktig at vi tenker over hva FN egentlig er med på å gjøre, hva det står for, hvordan vi som enkeltindivider bør tenke, hvilke verdier vi har og hva vi kan gjøre for å hjelpe til med å gjøre verden til et bedre sted.

Bruk derfor FN-dagen på å tenke over hvilke holdninger du selv har til krig, hvilke holdninger du har til bistand og U-hjelp. Hva mener du er viktig at FN jobber for? Jeg mener iallfall det er viktig å gå i seg selv og tenke: hva kan jeg gjøre for at verden skal bli et bedre sted for alle?

http://www.fn.no/FN-informasjon/FNs-hovedorganer

http://www.atlanterhavskomiteen.no/artikkel/1056/FN-styrker-til-Sinai-og-Gaza

http://www.fn.no/Tema/Konflikt-og-fred/Eksempler-paa-FNs-fredsarbeid/FNs-fredsarbeid-i-Burundi

 

fn symbol

Anders Hjellum

Demonstrasjon foran det hvite hus
Demonstrasjon foran det hvite hus

Den 21. august ble det meldt om bruk av kjemiske våpen nær hovedstaden Damaskus. Her ble det fortalt om raketter ladet med kjemiske stoffer som ble fyrt av mot befolkningen.

Det ble rapportert at et tall mellom 300 til et tall nærmere 1400 led en grusom død som følge av de kjemiske rakettene. Dette er altså den siste av totalt seks tilfeller hvor kjemiske våpen er brukt mot befolkningen.

Våpenet er et grusomt middel i en aldeles forferdelig borgerkrig som nå har pågått i nærmere 2 år. Det er rart å tenke på at denne krigen vi har hørt så mye om, enda pågår. Hvorfor er det ingen som stopper den?

Etter den 21. august har det skjedd mye i Syria. Nyhetsbyråene har vært opptatt av de kjemiske angrepene og å følge med på om Obama velger å angripe Syria, eller om FN til slutt vil gi et mandat for at internasjonale styrker kan gå inn i landet.

Jeg synes det er viktig å fortelle dere hva som faktisk skjer der. Det er nemlig ikke slik at krigen settes på pause og venter på at vi skal finne en løsning på problemet, heller tvert i mot. Nå som medienes søkelys er rettet mot FN og USA, samt de diplomatiske forsøkene dem i mellom, har grusomhetene i Syria bare blitt flere.

Også barn blir ofre for de grusomme våpnene

Bare tre dager etter at verden gikk i sjokktilstand over bruken av kjemiske våpen, ble det funnet flere tjuetalls døde menneskekropper i brønner utenfor storbyen Aleppo. Disse ble altså funnet døde og lå og fløt i drikkevannet til tusenvis av innbyggere.

Det er derfor all grunn til å tro at Assad prøver å gjøre befolkningen syke ved å gjøre vannet så skittent og fylt med bakterier at det ikke kan drikkes. Dette er selvfølgelig helt klare brudd på menneskerettigheter og bryter med krigens folkerett som gjør det helt klart at det er ulovlig å ta fra en befolkning rent drikkevann.

Den 4. september ble det også rapportert om bruk av klasebomber. Dette er bomber som blir sluppet i hopetall ut fra et fly og treffer så tilfeldige mål på bakken. Norge har gått i spissen for å utarbeide et forbud som i 2008 ble vedtatt av en rekke land, men hvor USA ikke skrev under.

Noe av grunnen til at bombene er blitt ulovlige i så mange land, er fordi de med høy sannsynlighet vil skade sivile mål, noe som også har skjedd i Syria nå i det siste. Det er stadfestet at så mye som 165 personer er blitt drept eller har fått alvorlige skader av bombene. Det er utrolig å tenke på hvor mange barn som kan ha blitt truffet av bombene og hvilke lidelser dette må ha ført med seg.

For mindre enn en uke siden, den 8. september, ble det også rapportert om et jagerfly som hadde sluppet bomber like ved landets største demning. Kilder i Syria har fortalt at bombene landet kun 15 meter ved siden av demningens hovedport, og katastrofen ville vært fatal om bombene hadde truffet demningen.

Det ville i så fall ha betydd at alle nærliggende landsbyer ville blitt oversvømt og at all elektrisitet i området ville blitt brutt. Dette viser oss altså at Assad og regimet hans ikke viser mye hensyn når de skal forsøke å fjerne sin største fiende i landet, altså de væpnede opprørerne.

Som dere sikkert har skjønt er dette en meget komplisert konflikt. Verdenssamfunnet står ennå og ser på, men vi beveger oss stadig nærmere en mulig løsning. Senest i går er det meldt om at syriske myndigheter har godtatt et forslag som er utarbeidet av russiske myndigheter; et forslag hvor Syria gir fra seg alle sine kjemiske våpen til et verdenssamfunn som sammen skal passe på dem fram til krigen er slutt.

USA på sin side har i midlertidig truet med en invasjon, og amerikanske fartøyer har ligget i farvann utenfor landet, ventende på et klarsignal. Dette kan også ha vært med på å presse Assad til å godta en slik avtale. FN på sin side, holder fremdeles på med en utarbeiding om hva som egentlig har skjedd i Syria når det gjelder kjemiske våpen og hvem som har skyld i hva. Om FN kommer til enighet om hvem som har brukt de kjemiske våpnene, er det også å vente at det vil bli gitt mandat til å gripe inn.

President Assad i møte med Putin

I dag har det kommet frem at USA utsetter avstemningen i kongressen inntil videre. Det gir grunn til å håpe at USA skrinlegger sine planer om å gripe inn uten et mandat fra FN.

Borgerkrigen i Syria er noe av det verste verden har opplevd siden den annen verdenskrig og området landet ligger i er svært betent. Den avtalen som nå er gjort om de kjemiske våpnene gir også håp om at fredsforhandlinger kan komme i gang.

http://www.aljazeera.com/indepth/features/2013/09/20139913505461586.html

http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-22557347

Demonstrasjon foran det hvite hus

Anders Hjellum

Jeg satt på bussen her for noen dager siden på vei hjem fra skolen, da en ung mann begynte å snakke til meg og en god venn av meg. Vi satt helt bakerst i bussen og samtalen var av det alvorlige slag, den unge mannen var fra Palestina.

Den unge mannen viste seg å være bare et år yngre enn meg, men hadde opplevd ting jeg ikke en gang klarer å se for meg. Han fortalte oss at livet på Vestbredden hadde vært vanskelig og tøft og gikk raskt over til å fortelle oss om familiemedlemmer som hadde blitt skutt og alle lidelsene han selv hadde vært vitne til. Han fortalte det hele veldig aggressivt, men forstod samtidig at vi ikke var en fiende, vi lyttet.

Palestineren fortalte. Han fortalte om den gangen han og flere andre unge gutter ble beskutt av israelske soldater. Fetteren på bare 15 år ble truffet. Gutten døde like etter av skadene. Han ble også selv skutt i armen, men skuddet som hadde truffet ham, hadde først truffet en vegg rett bak der han stod, før splintene fra kulen traff ham i armen. Dermed ble han ikke så hardt skadet som mange av de andre guttene han stod med.

Den neste historien handlet om onkelen, far til fetteren han nettopp hadde fortalt om. Også dette ble palestineren, medpassasjeren vår, vitne til. Onkelen ble skutt og truffet i magen. Vi fikk høre om noen ganske grufulle scener som var følge av et skudd i magen. Men jeg føler det ikke er helt passende å legge ut om det i detalj her slik som han fortalte oss det. Denne historien har en ”god slutt”: Onkelen overlevde, selv om han egentlig ikke ønsket det. Han hadde jo tross alt mistet sitt eget barn på bare 15 år. For oss her i Norge er det vanskelig å forestille seg hvor tungt det må ha vært – og fremdeles er.

Palestineren avsluttet fortellingene om sine personlige opplevelser på Vestbredden ved å gå inn på et tema som berørte ham enda sterkere enn opplevelsene med onkelen og den kjære fetteren. Han fortalte oss nemlig at også faren hans hadde blitt drept av de israelske soldatene. I bruddstykker la han ut om store maskingevær (mitraljøser for dere som vet hva det er) som hadde gjennomboret farens kropp med et antall han selv mente lød rundt 100 skudd. Han forsikret oss videre om at det da ikke var veldig mye igjen av faren som han var så glad i. Det var faren som opprinnelig hadde tatt ham og familien hans med til Norge.

Siden reiste faren tilbake for å ta opp kampen mot det han selv anså som særs urettferdig og trist, at israelerne hadde opprettet en stat i deres land som de i tillegg fikk støtte for fra den vestlige verden.

Jeg ble veldig berørt av historiene hans. Han la ofte til hvor mye han hatet de israelske soldatene som gjorde dette mot ham og familien hans. Den unge mannen virket også veldig troverdig samtidig som han klarte å fortelle historiene med stor ro. Det virket som om han hadde blitt veldig sterk i sinnet av å oppleve slike grusomme ting. En så kort busstur som den jeg var på, ble altså fylt med så mye informasjon og sterke inntrykk jeg egentlig ikke trodde var mulig.

Den brutale vendingen kom like fort som inntrykkene hadde kommet. Ikke før hadde vi rukket å dele vår sympati med den unge mannen før munnen hans startet å gå i et enda raskere tempo. Rått og nesten like grusomt fortalte han oss om en hendelse som hadde skjedd i Bergen, hvor mannen bor, for cirka et års tid siden. Han fortalte oss at han og en god venn av ham hadde vært ute på byen og at de hadde truffet på en mann som viste seg å være var israelsk. De hadde så banket opp mannen ekstremt mye og skadet ham så mye at han i følge den unge palestineren kun hadde dratt på sykehus og så rett hjem til Israel igjen.

Vi ble begge veldig sjokkert av denne fortellingen og spurte mer eller mindre i kor «hva hadde han gjort dere da?» Svaret var like slående og overraskende som alt annet som var blitt sagt på denne turen så langt – til sammen. «Han var israeler.» Et kaldt og veldig meningsfullt svar fra palestineren sin side, men ubegripelig og idiotisk sett fra vår side. «Hvordan i alle dager kan du skade en person bare fordi han er fra Israel?» spurte vi så videre, nok en gang fikk vi et sjokkerende svar: «Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham og at han hadde et  sleipt smil om munnen».

Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham

Like etter at den unge mannen hadde fullført denne setningen, gikk vi av bussen. Vi var sterkt preget av det vi hadde hørt. Vår samtale fortsatte. Vi snakket om hvor vanvittig og uforståelig det var at han, sammen med en annen, kunne jule opp en person så mye, KUN på grunnlag av etnisitet. Hva om denne israeleren kjempet mot nybyggerne og for palestinerne selv? Det må i så fall ha vært forferdelig for ham å bli banket opp av noen han selv prøver å forsvare.

Det er også slik jeg føler situasjonen er i dag.  Man forsøker å forsvare og diskutere for begge sider i fleng. Enkelthendelser gjør allikevel så stor skade på de to sidene at det nærmest blir umulig å komme til noe enighet, eller å kunne finne ut hva eller hvem som egentlig er problemet i denne så omdiskuterte konflikten.

Jeg vil allikevel avslutte med å spørre dere om et slikt hat mellom to etniske grupper virkelig er mulig å forstå for oss fredelige nordmenn. Med tanke på hvor mye smerte denne palestineren har følt fra folket til denne israelske, men samtidig fullstendig uskyldige mannen, er det mulig å forstå?


Anders Hjellum

Etter at demonstranter satte fyr på seg i Tunisia i desember 2010, startet en rekke opprør mot de totalitære regimene i Midtøsten. Mange regimer falt, og reformer måtte til i de resterende landene. Mange sivile har mistet livet og situasjonen i en del land er fremdeles forferdelig for de sivile. Syria er et av landene som virkelig er oppe i den verste krisen, kampen mellom myndighetene og befolkningen i landet. Det er fremdeles pågående kamper i mange av byene og den forferdelige borgerkrigen har nå gått inn i en meget usikker periode. Det er vanskelig for FN å få gjort noe med konflikten fordi det blir lagt ned veto mot forslagene fra de vestlige landene. Hvordan kan vi sitte å se på?

En felles betegner for mange av de totalitære styrene, var at diktatoren hadde regjert med uttakstilstand i så mange år at befolkningen til slutt gikk lei. Grunnet konflikter og ustabile perioder i regionen kunne diktatorene forsvare unntakstilstandene de hadde innført i landene som samtidig hindret befolkningen i å stemme på andre kandidater.

Det er gått to år og tre måneder siden opprørene startet, situasjonen har endret seg, men folket er enda ikke fornøyd i en rekke land. Dette inkluderer Egypt, hvor Hosni Mubarak gikk av, til fordel for Mohammed Mursi som vant presidentvalget i Egypt i juni 2012, og tok over etter 17 måneder med militærstyre. Situasjonen endret seg allikevel ikke stort for den generelle egypter, Mursi opptrer likefullt som en diktator som sin forhatte forgjenger. Det er allikevel  Syria jeg har valgt å fokusere på i dette innlegget, ettersom det her befinner seg en heftig borgerkrig for øyeblikket.

Det skulle gå mange land og mye elendighet til før alvoret startet for fult i Syria. Den 15 mars 2011 viste det seg for fult alvor at den arabiske våren også hadde nådd Syria, landet hvor president Bashar Al-Assad, en britisk-utdannet lege hadde overtatt makten fra sin far, som lenge hadde planlagt at det var den eldste sønnen som skulle ta over. Den eldste sønnen døde før faren sin, og det var han det lenge hadde vært planlagt at skulle ta over. Han hadde fått trening og lærdom som skulle gjøre ham til en utmerket president, og da han døde, satt den unge Bashar igjen med et enormt ansvar, uten trening og forberedelse.

Den forhatte presidenten – Bashar Al-Assad

Familien Assad tilhører en religiøs minoritet i Syria som kalles alawitter, disse utgjør ikke mer en rundt 11,5 % av befolkningen i Syria, men har siden 1970 styrt landet med jernhånd. Noe av grunnen til at dette har latt seg gjøre så langt, er konflikter mellom sjia- og sunni-islam, faren til Bashar, Hafez brukte muligheten til å kuppe styret ved militærmakt og fikk mange sunni- og sjia-muslimer til å godta dette fordi han selv ikke tilhørte noen av retningene, dette gjorde at han kunne framstå som «nøytral». President Bashar Al-Assad innførte ulike reformer for å gjøre en «småsinna» befolkning rolig, og han begynte også et arbeid med å avskaffe unntakstilstanden landet lenge hadde vært i.

Men i april, bare dager etter at Bashar Al-Assad hadde fjernet unntakstilstanden, brøt det ut opprør fra studenter som protesterte mot at vennene deres ble torturert i fengsel for å ha tagget anti-regime propaganda. Dette førte til starten på det som skulle vise seg å bli noen lange og tunge år for syrerne.

Sommeren 2011 begynte også mange soldater og offiserer å desertere fra den syriske hæren, disse begynte så kampen for et fritt og demokratisk Syria, amerikanerne har senere uttalt at det var i desember 2011 at borgerkrigen begynte for fullt. En opposisjons-regjering ble sendt i eksil, og hadde planer om å ta over etter at Bashar forhåpentligvis hadde gått av, men opposisjons-regjeringen ble ikke anerkjent, hverken av vestlige eller arabiske stater.

I november 2012 gjorde opprørerne et desperat forsøk på å skaffe mer diplomatisk, økonomisk og militær støtte en de hadde fått så langt, de opprettet en paraplyorganisasjon som ble kalt for Den Nasjonale Koalisjonen for Syriske Revolusjonære. Organisasjonen fikk støtte og ble anerkjent av både Frankrike, Storbritannia, Tyrkia og de fleste arabiske landene. Syria som land ble også kastet ut av den Arabiske Liga, som er en form for EU, bare i Midtøsten. Mange vestlige land fryktet allikevel at økonomisk støtte og våpenstøtte til de revolusjonære ville kunne havne i hendene på en jihadister som ville kunne være med på å ødelegge landet  i stedet for å tjene sitt (vestlige lands) formål, de vestlige landene var også spesielt redd for at dette også ville ødelegge for deres interesser i landet, om konflikten eventuelt skulle ende med en seier til de revolusjonære.

Samtidig, er det heller ikke alle land som støtter opp under de revolusjonære, land som Russland og Kina har for eksempel gjort alt i sin makt, som best er i FNs sikkerhetsråd,  for å hindre et hvert forsøk på å gå inn i Syria, landene har derfor brukt sin vetorett under et hvert forslag om å gå inn eller å støtte opp under de revolusjonære. Dette kan skyldes flere årsaker, Russland har lenge hatt et godt forhold til Bashar Al-Assad og resten av familien hans, Russland har også hatt gode handelsavtaler, noe som også gjelder Kina, og har derfor latt egne interesser gå foran et helt folk i nød.

Som man ser på bildet har de syriske opprørerne dårlig utstyr og tar sine sivile ikke-pansrede kjøretøy i bruk.

Ved utgangen av 2012 hadde også krigere/frivillige fra andre land begynt å delta i mye større grad. Det var spesielt soldater fra Nord-Afrika og andre land i Midtøsten som deltok i kampene. Disse kriget på grunnlag av religion og det ble en stor splittelse mellom land når det kom til å støtte de to partene. På presidenten sin side, havnet gjerne muslimer med minoritets-religioner innenfor islam, men flesteparten kom for å støtte opp under opposisjonen, dette var sunnimuslimer fra nærliggende land som ønsket å støtte sine «brødre» i en kamp mot urett. Antallet soldater fra land som Pakistan, Tyrkia, Saudi-Arabia og Libya (soldater som nylig har vunnet på hjemmefronten) antas for å være særlig høyt.

Grunnet gjentatt vetobruk både fra Russland og Kina på de vestlige  medlemslandene (Storbritannia, Frankrike og USA) forslag i sikkerhetsrådet, har ikke FN fått gjort så mye bortsett fra å opprette en god del flyktningleirer og sendt inn noen få biler med forsyninger til de sivile. Det er alt for farlig for de humanitære organisasjonene å dra inn i Syria, og sivilbefolkningen lider seg stadig gjennom en grusom hverdag, fylt med krig og elendighet.

I slutten av februar 2013 antar man at det er drept over 70,000 mennesker i Syria, mesteparten sivile. I tillegg er det arrestert flere titalls tusen andre, som nå lever under forferdelige forhold i de Syriske fengslene. Mer enn 2 millioner har måttet flykte til naboland (særlig Libanon og Tyrkia) og det er opprettet utallige flyktningleirer som stadig blir tettere befolket. I tillegg til de to millionene som har flyktet, trenger 2 millioner til assistanse og støtte både i form av økonomiske midler og humanitære.

Også barn blir offer for en grusom borgerkrig

Det begynner å haste for sivilbefolkningen som stadig får det verre, flere sivile mister livet og enda flere må flytte fra sine hjem. Jeg synes nå det er på tide at både Kina og Russland legger ned sine egne interesser og begynner å åpne øynene for hva som skjer i det konfliktrammede landet. Det er på tide at også den syriske befolkningen får muligheten til å puste inn frisk og fri luft, som ikke er forgiftet av et totalitært og udemokratisk styre.

Kilder:

http://topics.nytimes.com/top/news/international/countriesandterritories/syria/index.html

http://www.guardian.co.uk/world/interactive/2011/mar/22/middle-east-protest-interactive-timeline

http://www.guardian.co.uk/world/2012/sep/23/syria-foreign-fighters-joining-war

FN uttalelser