Andreas Karmhus

Nå er det over et år siden jeg startet å blogge for FN-sambandet. For et år siden var fortsatt den Arabiske Våren i startfasen. Derfor var nettopp dette et naturlig tema for mitt første blogginnlegg. Resultatet ble et innlegg om president Mubarak i Egypt, som jeg i ettertid har kommet til å mene ikke var forferdelig bra, for å si det sånn.

I dag er ikke den arabiske våren så ung lenger. Noen regimer har falt, noen har knust reformbevegelsen, noen steder går revolusjonen sakte og noen steder har det blitt borgerkrig. I alle fall har ting blitt forandret. Kanskje har globaliseringen først nå virkelig slått til i den arabiske verden. Det snakkes ikke så mye om statssuverenitetsprinsippet lenger, R2P, eller responsobility to protect er veldig i vinden for tiden.

Nei, den arabiske våren er nok langt fra over, og kanskje er den enda ung i et langsiktig perspektiv. Noen har sammenlignet den arabiske våren med revolusjonsbølgene da Sovjetunionen falt. Vi får se. I alle forandringer og reformer er det farer. Dette så vi blant annet under kapitalismens inntog i Russland på 90-tallet.

Tilbake til Mubarak og Egypt. Når det gjelder Mubarak, så er han ikke viktig lenger, jeg hadde i alle fall glemt han inntil dette innlegget. Litt skumlesing på wikipedia forteller meg at han bytter mellom å ligge på sykehus, i en rettsal og fengsel. Denne livstiden i fengsel blir nok ikke veldig lang, for den gamle diktatoren. Muhammad Morsi fra det Muslimske brorskap, vant 17. Juni presidentvalget i Egypt, over militærrådets kandidat, Ahmed Shafiq. Shafiq var statsminister under Mubarak og over 48 prosent stemte på han under valget. Disse tallene kan ikke brukes til å forklare støtte for og imot revolusjonen, men samtidig kan det nok hevdes at dette ikke var en direkte «popular uprising» der hele folket var sammen i å fjerne en tyrann.

Uansett hvor negativ jeg virker, så er jeg positiv til den arabiske våren og spesielt den egyptiske revolusjonen. Egypt har fått og holder på å få et reelt demokrati. Menge peker på farene ved at religiøse og/eller fundamentalister får makten. Vi får bare håpe på at disse er pragmatiske og tar hensyn til minoriteter og ytringsfrihet. Det kommer nok til å ta litt tid før disse nye demokratiene vil bli sett på som velfungerende, men den dag i dag kan folket i Egypt velge sine ledere og det er absolutt noe! La oss bare håpe at folket benytter denne nye muligheten, her kan Storbritannia fungere som et skrekkeksempel. Det slås fast i en ny rapport at demokratiet i Storbritannia er i en langsiktig demokratisk krise, på grunn av dalende deltagelse i demokratiet.

http://www.guardian.co.uk/uk/2012/jul/06/british-democracy-decline-report

 

Andreas Karmhus

Hundretusener demonstrerer i Bahrain

Hundretusener av bahrainere demonstrerer i gatene. Foto: Wikipedia / Lewa’a Alnasr.

Den arabiske våren har glidd litt ut av nyhetsbildet i det siste. Det som er av søkelys fra media er stort sett rettet mot Syria og al-Assad.

Det landet som kanskje har fått minst oppmerksomhet, i alle fall i forhold til graden av uroligheter, er Bahrain. Der har demonstrasjonene i stor grad dreid seg om menneskerettigheter og ytringsfrihet, men også en generell misnøye med at den lille øynasjonen styres av en eneveldig konge. Ca. 70 % av en befolkning på litt over en million er Shia-muslimer, mens kongefamilien kommer fra minoriteten med Sunni-muslimer. Det kommer ikke veldig overraskende at Shia-muslimene ikke er særlig tilfredse med dagens situasjon. I tillegg oppfatter de seg selv som annenrangs borgere. Man kan også spørre seg selv hvordan stillingen mellom Sunni og Shia ville utviklet seg dersom Shia-majoriteten kom i en maktposisjon.

Ved begynnelsen av konflikten var det ikke monarkiet som institusjon demonstrantene protesterte mot, men heller for menneskerettigheter og sivile rettigheter. Konflikten eskalerte 17. februar 2011, da fire demonstranter ble skutt og drept av opprørspoliti. Bahrains befolkning har senere omtalt denne hendelsen som Bloody Sunday. I tillegg gikk Saudi-Arabisk opprørspoliti inn på kongens side for å holde demonstrantene nede. En slags motsetning til Libya? Saudi-Arabia er en nær alliert av USA og Vesten, men likevel har det ikke vært særlig mye om dette i media. Det kan oppleves som en slags dobbeltmoral fra vestens side, i hvilke demonstrasjoner man støtter og i hvilke man ikke «ser».

Granskninger har kommet fram til at mange arresterte demonstranter i Bahrain har blitt torturert. I tillegg har mange Shia-muslimer fått sparken fra offentlige stillinger. Konflikten fryser ytterligere fast. Organisasjoner som Freedom House og Human Rights First har blitt nektet adgang til landet.

Nylig bestemte amerikanske myndigheter seg for å gjenoppta våpeneksporten til Bahrain. Er konflikten tilstrekkelig glemt til at man kan begynne å tjene penger igjen? I England for to dager siden, deltok til og med kong Hamad bin Isa Al Khalifa på en lunsj i anledning feiringen av dronning Elisabeths diamantjubileum.

I mars i år demonstrerte så mange som 200 000 personer (Dette i et land med litt over en million innbyggere.) mot menneskerettighetsbrudd, for demokrati og mot monarkiet og kong Hamad bin Isa Al Khalifa. Samme mann som 18. mai feiret sammen med dronningen av England.

http://edition.cnn.com/video/#/video/bestoftv/2011/02/16/exp.robertson.bahrain.tension.cnn?iref=allsearch

http://www.bbc.co.uk/news/uk-18099937

http://www.bbc.co.uk/news/world-middle-east-18039035

 

Andreas Karmhus

Jeg mener at bistand er bra. Derfor har jeg de siste årene blitt irritert av de som sier at bistand er unyttig, eller enda verre skadelig for utviklingen. Disse argumentene ligger som regel konsentrert rundt at korrupte ledere eller andre utnytter pengene til militære formål eller personlig gevinst. Pengene blir prioritert feil og kastet bort, eller at pengene gjør «uland» avhengige av en støtteordning. Jeg er og har vært skeptisk til slike argumenter, og mener at selv om at de ikke alltid funker like effektivt, er bistand likevel av det gode. Samtidig har jeg jo ikke noen inngående kjennskap til den norske bistanden. Derfor har jeg fått tak i NORADs resultatrapport for 2011, for å se hva jeg finner ut.

NORAD opererer med forskjellige typer bistand i rapporten; Konfliktløsning og fredsbygging, Humanitært arbeid og Langsiktig utvikling og statsbygging. Allerede i disse tre kategoriene begynner vi å ane noen av problemene i denne debatten. Det er viktig at vi forstår at «umiddelbar bistand» av typen humanitært arbeid gir mer valuta for pengene gjennom raske og konkrete resultater, mens bistand innen Langsiktig utvikling og statsbygging som demokratiutvikling er veldig vanskelige å oppnå, nettopp på grunn av disses kompleksitet og langsiktighet. Dermed kan det være vanskelig å se konkrete resultater etter korte tidsperioder.

NORAD skriver også selv i resultatrapporten at bistand faktisk kan slå negativt ut dersom den er dårlig kanalisert. Dette gjelder særlig Afghanistan. F. eks har man i Afghanistan opplevd at siden man gir mer støtte til områder med et høyt konfliktnivå, kan dette framstå som en «fredsstraff». Lønner det seg for lokale ledere å følge fredens vei, rent økonomisk? Transparency har gjentatte ganger fortalt oss at penger ment som støtte havner i hendene på korrupte tjenestemenn og ledere. Vi har til og med eksempler fra DR Kongo, der veier bygget for å frakte nødhjelp, brukes til å frakte ulovlig hugget tømmer, altså inntekter til militsgruppene.

Hvis vi bare delte ut mat til sultne mennesker, hadde vi visst hva pengene gikk til. Og kunne nok unngått de fleste negative konsekvensene. Samtidig ville ikke dette bidra til å løse de store langsiktige problemene. Vi må også satse på Konfliktløsning og fredsbygging og Langsiktig utvikling og statsbygging.  I forhold til folketall og BNP er Norge en både ansvarlig og stor aktør i bistand. Vi satser på flere felter, også langsiktige, her kommer utvikling og statsbygging inn. Hjelp til å klare seg selv. NORAD skriver at det er veldig vanskelig å måle slike langsiktige og komplekse satsningsområder. Derfor vil det alltid være vanskelig å vite om man faktisk får noe ut av støtten, og i verste fall kan man oppleve negativ utvikling.

Bistand og resultater er et utrolig vanskelig område å vurdere. Man må konstant revurdere og omprioritere. Samtidig må man være klar over at de negative siden og bortkastet støtte bare utgjør en liten del, det meste av bistand gir en positiv effekt, men selvsagt i varierende grad.

Målet mitt med dette innlegget var ikke å angripe de som peker på problemer ved den norske bistanden. Det er riktig å peke både på fiaskoene og suksessene. Man må lære, slik at man kan bli bedre. Slik at man kan omprioritere bistanden riktig. Konstruktiv kritikk er nær sagt alltid av det gode. De jeg vil angripe med dette innlegget er de som bruker alle de elementene jeg har vurdert ovenfor, som argumenter for å kutte i bistanden. Bak en «legitim» retorikk som går på kritikk av bistandens effektivitet skjuler det seg nok ofte en «agenda» som handler om at man gjennom å svartmale norsk bistand, kan rettferdiggjøre store kutt i norsk bistand. Dette frykter jeg.

Hvis du er nysgjerrig eller er kritisk til hva jeg skriver. Skaff deg NORADs resultatrapport for 2011.  Interessant lesestoff som anbefales på det sterkeste!

http://www.norad.no/no/resultater/publikasjoner/publikasjon?key=387577

 

 

 

 

Andreas Karmhus

Vi nærmer oss 2012. 2011 har vært et spennende, lærerikt og trist år. Både nasjonalt og internasjonalt. For Norge sin del har det nok vært et av de vondeste årene i moderne tid. Samtidig har vi i 2011 begynt å ane hvordan den moderne verden formes og utvikler seg.

Wikileaks har fortsatt sin kamp for full åpenhet, på både godt og vondt. Vi ser at internett og bedre muligheter for kommunikasjon tar makt fra elitene, som tidligere har styrt alt av informasjon. I den arabiske verden har gamle kjemper falt. I vesten demonstreres det mot kapitalisme og ujevn fordeling. Rike land vakler, mens «svake» land reiser seg. Hellas er konkurs, kanskje faller EU.

Enten det demonstreres for demokrati, mot kapitalisme, mot velferdskutt, mot overvåkingssamfunnet eller mot terror, så har 2011 vært massene sitt år. Demonstranten og aktivisten sitt øyeblikk.

Verden går nok ikke under i 2012, men den kommer til å ha nok av utfordringer, og forhåpentligvis noen muligheter. Dessuten burde vi kanskje løse denne klima-greia snart.

Godt Nyttår!

 

Andreas Karmhus

Hei! Har du hørt om UK Uncut? Hvis ikke; Let me fill you in.

Som du kanskje vet, så vant det konservative partiet, med David Cameron i spissen, valget i Storbritannia i fjor. I løpet av de siste årene har heller ikke finanskrisen blitt noe særlig bedre. Mange har til å med begynt å tvile på Euro-samarbeidets overlevelse. For å takle denne krisen rent økonomisk, har de konservative i Storbritannia, som de gode konservative de er, bestemt seg for å kutte i offentlige utgifter.

Offentlige lønninger går ned, folk får sparken, det blir dyrere å være student (MYE dyrere). Dessuten kutter de i velferdsgoder og legger ned sosiale tiltak som ungdomshus og klubber i “belastede områder”.  Man kan jo spørre seg hva ungdom i disse områdene skal gjøre når de mister muligheten til utdanning, muligheten til jobb og fritidsklubbene legges ned. Kanskje de starter opptøyer? Neida, Neida, det er jo bare disse punk-ass-brat-ungdommene som uten grunn starter opptøyer i Englands byer.

Jeg vet ikke, men folk er kanskje ikke så lystne på å følge reglene til et samfunn som ikke har noe å tilby dem. Misforstå meg rett, jeg støtter på ingen måte opptøyene vi så i England, i August. Alt  jeg sier er at det kanskje ligger flere årsaker bak enn at ungdom nå til dags mangler moralske skrupler. Huff, sorry for digresjonen.

Tilbake til UK Uncut, ja. De er en Britisk grasrot-bevegelse, eller protestgruppe om du vil. De demonstrer mot kutt i offentlig velferd og andre offentlige goder. Dessuten prøver de å rette oppmerksomhet mot hvordan mange “bedre” stilte personer i det britiske samfunnet vrir seg unna å betale skatt. Det høres kanskje bare dumt ut å kjempe mot  mot den konservative regjerningens kutt i det offentlige for å få Storbritannia ut av den økonomiske krisen, men det må nevnes at mange mener at de konservative bruker finanskrisen til å kunne bygge ned det de har av velferdsstat i Storbritannia, samtidig som at de sparer penger.

UK Uncuts standpunkt er at det er de rike menneskene og de store selskapene som bør betale for å få Storbritannia ut av den krisen de er i, siden det nettopp var de store finansinstitusjonene som fikk Storbritannia og andre land inn i denne krisen.

Uncut aksjonerer og demonstrerer gjevnlig over hele Storbritannia. De har en flat lederstruktur og dermed står lokale aksjonister veldig fritt i sine aksjoner.

Synes du at UK Uncut har noe for seg, eller kanskje du vil vite mer?

Her er hjemmesiden deres og facebook-siden:

OG BTW! Hvis du er i London og synes at Oxford street ikke er så awesome likevel, kan du kanskje bli med på å blokkere Westminster Bridge! I aksjonen “Block the Bridge, Block the Bill” skal Uncut prøve å legge fokus på at den konservative regjeringen i Storbritannia prøver å presse gjennom et vedtak som gjør at offentlige sykehus vil kunne selges til private aktører.  Noe for deg?


 

Andreas Karmhus

Gaza City. Foto: Wikimedia

14. September 2011 holder FNs generalforsamling sitt 65. årlige møte. Blant mange viktige saker, er det spesielt én sak som mange (inkuldert meg) er opptatt av. For etter to år med så godt som ingen forhandlinger mellom det palestinske lederskapet ( PLO, Palestinian National Authority) og Israel, har palestinerne omsider fått nok.

Palestinske myndigheter har tidligere varslet at de i september vil prøve å oppnå anerkjennelse fra landene i FNs generalforsamling. Dette skyldes i stor grad Israels uvillighet til å nok en gang stoppe byggingen av nye bosettninger. Mahmoud Abbas og de andre palestinske lederne nekter å forhandle med Israel, så lenge israelerne ikke setter byggingen på vent. Samtidig kan man også peke på at i de siste årene har man fått mindre og midre ut av forhandlinger, i takt med at det israelske samfunnet har blitt ytterligere høyrevridd.

Det kan sees på som veldig drastisk å søke medlemsskap og dermed anerkjennelse av FN under gereralforsamlingen. Palestinerne går altså rundt forhandlingsbordet og stiller et slags ultimatum til FN. Samtidig kan vi si at dette er det eneste virkemidlet de har igjen.

FNs foreslåtte grenser mellom Palestina og Israel, fra 1947. Foto: Wikimedia

Det er klart at en ideell løsning er at israelerne hadde kommet fram til et kompromiss med palestinerne, men silk som situasjonen er nå, virker det ikke som at noen av partene er villige til å gi noe. Det palestineke lederskapet krever at grensene skal trekkes etter FNs vedtak fra 1967, noe som de etter min mening har rett til å kreve.

Akkurat i år knyttes det stor spenning til andres staters annerkejnnelse av den palestinske saten, dette skyldes i stor grad den arabiske våren. Endelig har folkemassene tatt makt og kontroll bort fra autoritære og undertrykkende ledere. Dette har også lagt økende press på Israel, som skal være mer villig til å gi mer til Palestinerne enn de har vært på lenge. For det nåværende lederskapet i Israel ønsker seg absolutt ikke en fungerende anerkjent palestinsk stat.

Det forventes at Norge vil annerkjenne denne palestinske staten, i og med at vi er en av palestinernes største støttespillere, pluss at vi jo har et palestinsk konsulat her i Norge. Likevel tør vi ikke være helt sikre før Norge faktisk har anerkjent Palestina. Vi må huske at det er veldig mange som foretrekker at en palestinsk stat skal oppretttes på den “riktige” måten, UD med Støre i spissen hadde nok også foretrukket dette, men likevel ventes det at Norge anerkjenner Palestina.

Det palestinske flagget. Foto: Wikimedia

Akkuart i år har palestinerne tro på å omsider få sin anerkjennelse etter så mange år. Under Salam Fayyads økonomiske ledesle har de oppnådd et økonomisk fungerende samfunn ( på vestbredden) som gjennom støtte fra Giverlandsgruppen klarer å få Ramallah og de andre palestinske byene på Vestbredden til å gå rundt. Dette kombinert med den arabiske våren og at Israel sliter med dårlig presse etter mange kontroversielle lover (Blant annet; BBC 1 og BBC 2 ) gjør at mange har troen i år.

La oss i alle fall håpe at etter September 2011 kommer Palestina til å være annerkjent som en stat av FN. Det er da arbeidet for frihet virkelig kan begynne.