Ellinor Strandheim

Nå har vinteren kommet og nordmenn over hele landet benker seg ned foran tv-en for å se sesongåpningen i alt fra langrenn til skihopp. Nordmenn er generelt entusiastisk til alle former for sport, men spesielt entusiastisk når det kommer til vintersport da det er noe vi faktisk er gode i (i motsetning til fotball…). Det at det nærmer seg vinter-OL med stormskritt gjør det hele enda mer spennende  og selv om jeg gleder jeg meg til å sette meg ned for å se verdenscupåpningen i skihopp er tanken på OL i Sotsji noe bittersøt.

UN Photo/Eskinder Debebe

UN Photo/Eskinder Debebe

Det russiske parlamentet har i år vedtatt det som er blitt kjent som ”anti-propaganda-loven”. Denne loven forbyr bl.a. å spre propaganda om ikke-tradisjonelle seksuelle relasjoner på en positiv måte til personer under 18 år.  Kort sagt forbyr den positiv omtale av homofili og transseksuelle, men hva vil det egentlig si? Det lurer tydeligvis Russland også på for det er ikke klart definert noen steder. Loven ville ikke vært mindre diskriminerende om dette hadde vært klart definert i loven, men slik som det står i dag vil denne loven kunne brukes som unnskyldning til å diskriminere og angripe homofile og transseksuelle i Russland.

Det at representanter for den russiske regjeringen føler et konstant behov for å påpeke at loven på ingen måte er diskriminerende ovenfor homofile sier vel det motsatte. Det er litt som den demokratiske republikken Kongo som er så udemokratisk at de har valgt inkludere ordet demokratisk i navnet sitt.  Hvem tror de at de lurer? Motstandere av loven har foreslått boikott av OL og selv om det nok aldri ville skjedd er det en veldig fristende tanke. Norge er et lite land, men vi er nokså store i vinter-OL sammenheng og om vi hadde trukket våre utøvere fra OL ville det nok fått litt oppmerksomhet, men ville det faktisk hatt den ønskede langtidseffekten vi ønsker oss? Mest sannsynlig ikke.

UN Photo/Yutaka Nagata

UN Photo/Yutaka Nagata

OL i Kina i 2008 var også noe kontroversielt fordi Kina før dette hadde vært et svært ”lukket” land og det var mange som mente de ikke fortjente å arrangere OL pga. måten minoritetsgrupper i landet ble diskriminert og de mange andre menneskerettighetsbruddene landet sto bak. Likevel fikk de arrangere OL og det var viktig for kineserne å føle at de var en del av det internasjonale verdenssamfunnet.

Om man tar en kikk på hvor OL tidligere har blitt arrangert vil man kunne se at det stort sett er i den vestlige verden og selv om noen av disse lekene også har vært kontroversielle (se: Berlin 1936) så er det helt tydelig at OL egentlig ikke har vært spesielt inkluderende og det vil fortsette å være slik om vi ikke gjør noe med det. Det er jo nettopp å unngå diskriminering vi ønsker å oppnå!

Derfor må OL arrangeres i land som Russland selv om det er kontroversielt og dette vil ikke bare kunne være positivt for verdenssamfunnet, men også skape en mulighet til å bruke et såpass stort arrangement som OL til å sette fokus på eventuelle problemer i landet. Det er nettopp derfor man ikke bør boikotte OL i Sotsji og heller gjøre vårt beste for at homofile og transseksuelle i Russland blir hørt. Denne loven hadde jo sikkert ikke fått like mye oppmerksomhet om det ikke hadde vært for disse olympiske lekene og selv om det ikke er sikkert det blir gjort noe med denne loven med det første så kan vi i hvert fall kjempe.

Ellinor Strandheim

I dag, den 11.oktober, blir FNs internasjonale jentedag markert for andre gang. Hvorfor var det nødvendig å etablere en slik dag? Hver dag blir det født rundt 350 000 babyer. Av disse vil litt under halvparten være jenter. Ei jente, er i følge en ordbok, et barn av hunkjønn. En skulle derfor ikke tro at det å være født som jente har så mye å si, men det har det.

Bare fordi jeg er født som jente er sannsynligheten for at jeg får utdanning lavere. Som jeg har nevnt i mitt tidligere innlegg om utdanning så er det den dag i dag 97 jenter per 100 gutter i grunnskolen og jo høyere nivå utdanningen har, desto færre kvinner er det. Jeg og alle andre jenter i Norge er heldige og bor i et land hvor vi har lik tilgang på utdanning som gutter, men mange av oss vil likevel ende opp med å tjene mindre enn menn i tilsvarende stilling.

UN Photo by  Shehzad Noorani, UNICEF

UN Photo by Shehzad Noorani, UNICEF

Bare fordi jeg er jente forventes det at jeg skal bære fram et barn i framtida. Dette i seg selv er ikke en negativ ting, men noen steder i verden er svangerskap og fødsel noe av det farligste man kan gå gjennom, selv om de aller fleste dødsfall i forbindelse med det kunne ha vært unngått. Dessverre er det likevel slik at svangerskap og fødsel er den hyppigste dødsårsaken bl. kvinner mellom 15-24 år

Bare fordi jeg er født som jente øker sannsynligheten for at jeg vil bli utsatt for kjønnsbasert vold, som for eksempel voldtekt. En eventuell voldtekt vil ikke bare kunne lede til store psykiske problemer, men også muligheten for å bli smittet av en seksuelt overførbar sykdom. Dette kan man for eksempel se i statistikken over hvem som er smittet av HIV/AIDS på verdensbasis, da den viser at kvinner er mer sårbare.

Bare fordi jeg er født som jente vil samfunnet forsøke å kontrollere min kropp og min seksualitet. I noen samfunn vil det gjøres ved å nekte meg prevensjon og abort, i andre samfunn vil de gå så langt som å ty til kjønnslemlestelse, for så å kalle det ”kvinnelig omskjæring”. Ved kjønnslemlestelse fjerner de muligheten for at jenta noensinne kan oppleve seksuell nytelse og i mange tilfeller vil det ikke bare lede til intens smerte der og da, men også for resten av livet hennes.

Foto: privat

Foto: privat

Bare fordi jeg er jente utsetter samfunnet meg for ekstremt skjønnhetspress. For noen vil det lede til en spiseforstyrrelse, som kan gi dem varige men både fysisk og psykisk og til og med ta livet av de. Mellom 5 og 15% av jenter i industriland bruker usunne metoder for å bli tynnere. Spiseforstyrrelser er regnet som den farligste psykiske lidelsen blant unge og tar livet av mange hvert år.

Det er stor forskjell på å være født som jente i et industriland og å være født som jente i et utviklingsland og jeg er klar over at jeg som jente i Norge er ufattelig heldig. Samtidig så har deg seg slik at jenter over hele verden behandles urettferdig på forskjellige måter og veldig mange velger å ignorere det. Det er ubegripelig for meg at det å være født som jente skal være en så stor ulempe. Hva har vi gjort for å fortjene det? Det er nemlig ingen forbrytelse å være jente, selv om det noen ganger virker slik. Fredspris eller ei, det at det finnes jenter som Malala Yousafzai her i verden gir meg håp for at verden en gang skal kunne bli et sted hvor alle behandles likt, og det er bra at det endelig rettes oppmerksomhet mot temaet. Det er trist at det er nødvendig med en internasjonal jentedag, men jeg håper den vil oppfordre flere jenter her i verden til å heve stemmen og stå opp for sine rettigheter!

Ellinor Strandheim

Fra 1960 til 1994 steg prosenten over antall ekteskap som vil ende i skilsmisse fra 9,5 til 47,4 (SSB, 2012). Denne prosenten endrer seg hvert år, men den er generelt veldig høy. Det snakkes mye om hvordan den industrielle revolusjonen endret familiestrukturen og den er stadig i endring.

Endringene i familien har på mange måter styrket de voksnes rettigheter, bl.a. pga. kvinnefrigjøringen på 70-tallet. Ingen er tvunget til å forbli i et ulykkelig forhold lenger og ofre for psykisk og fysisk vold i nære relasjoner har fått en noe lettere vei ut av den forferdelige situasjonen de er i. Dessverre er det mange som glemmer barnas rettigheter ved samlivsbrudd.

Det er ikke lett for barn når foreldrene krangler, og iblant er det nok en lettelse når mor og far går fra hverandre, men barn ønsker generelt at mor og far skal bo sammen. For noen barn vil noe annet være utenkelig! Under en skilsmisse vil de fleste barn være et kaos av følelser og det er lett å føle at fordi foreldrene er mindre glad i hverandre så er de også mindre glad i dem.

UN Photo/Evan Schneider

Det ble gjennomført 13451 meklinger i 2012. Alle foreldre som bor sammen, og har barn under 16 år, må til en obligatorisk meklingstime i forbindelse med samlivsbrudd, men hvorfor er barn og ungdom så sjelden med i disse samtalene? Så mye som 1 av 5 norske barn bor ikke med begge foreldrene og da må det tas valg om bosted og samvær.

Det er blitt slik at foreldre har fått et slags eierskap til denne beslutningen, og mange foreldre velger nok å i holde barna utenfor denne beslutningen fordi de ikke ønsker å gi barnet enda mer å tenke på, men det er nok ikke alltid slik at foreldre i konflikt med hverandre er i stand til å ivareta barnets rett til medbestemmelse ved slike valg.

Paragraf 12 i FNs barnekonvensjon sier at alle barn har rett til å uttale seg og bli hørt i spørsmål som har vesentlig påvirkning på deres liv. Barn vet selv hvor de har best og hvor de ønsker å være og hvis foreldre ikke klarer å ta hensyn til dette så må det offentlige inn å sikre at barna blir hørt.

Pappa flyttet til en annen kommune for en del år tilbake. Vi fortsatte med den samme ordningen som tidligere, men det ble fort slitsomt. Jeg husker jeg snakket med mamma om at jeg ville endre på ordningen lenge før jeg sa noe til pappa. Det var veldig tungt å fortelle pappa at jeg bare ville bo der i helgene, fordi jeg følte at jeg valgte han bort til fordel for mamma. Det var et tungt valg, og jeg følte som sagt at jeg sviktet pappa, men han respekterte det. Jeg tror også han forsto at dette egentlig ikke var et valg min søster og jeg tok, men et valg han tok da han flyttet til en annen kommune. – Gutt, 17

UN Photo/Marcia Weistein

Det kan være utrolig slitsomt å være skilsmissebarn og man har lett for å føle seg som en pakke som sendes fram og tilbake.

Uansett hvor mye det tilrettelegges for samvær eller delt bosted så vil det være slitsomt å flytte mellom to hjem, spesielt om en av foreldrene bor i et annet område og for eldre barn vil det etterhvert bli naturlig å ha mindre samvær med en av foreldrene, da de blir mer selvstendige og er mer avhengig av venner enn egen familie. Det er utrolig vondt å føle at man velger mellom foreldrene sine, men enda verre å ikke bli hørt. Å ikke få valget!

Et samlivsbrudd er foreldrenes valg, og jeg sier ikke at mennesker ikke skal skille seg, men en skal ikke tvinge konsekvensene av dette valget over på barnet. Har man valgt å få barn så har man også valgt å være ansvarlig for dette barnet fram til det er voksent og klarer seg selv. Det er foreldrene som har det siste ordet ved beslutninger om hvor barn skal bo og samvær, men det virker som om mange foreldre forveksler sine behov med barnas beste og det er ikke greit.

Det er rett og slett litt egoistisk og det har man verken råd til, eller lyst til å være ovenfor sine egne barn. Husk å spørre barna!

Ellinor Strandheim

Utdanning er ikke et privilegium, men en menneskerett. Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier klart og tydelig at alle har rett til utdanning og at grunnutdanning skal være både obligatorisk og gratis. Likevel kan den norske regjeringen opplyse om at 67 millioner barn i verden ikke har tilgang på grunnutdanning. Man antar også at 1 av 5 voksne i verden er analfabeter fordi de aldri har fått den utdanningen de har krav på. Når skal verdenssamfunnet forstå at utdanning er veien å gå for å redusere verdens fattigdom og utjevne sosiale forskjeller i samfunnet?

I Norge vokser man opp i visshet om at så lenge man jobber hardt nok kan man bli akkurat det man vil når man blir stor,. Når man har levd lenge nok i denne vissheten er det vanskelig å begripe hvor fantastisk den er, men noen ganger har vi godt av å bli minnet på det. Da vi var små oppdaget mange av oss hvor spennende det kan være å få oppleve noe helt eventyrlig gjennom litteraturens verden og vi lærte oss å drømme stort. Da drømte vi kanskje om å bli astronaut og å få reise til Mars, eller å bli en brannmann, som redder dagen. Med disse leseferdighetene tok vi fatt på grunnskoleutdanningen vår og opp gjennom årene endret kanskje drømmeyrket seg, men man levde fremdeles i visshet om at man kunne bli akkurat det man ønsket å bli. Slik er det som kjent ikke for alle.

UN photo/Milton Grant

Når man ser på verden i dag vil man se en skjevfordeling av mat, rent vann og andre ressurser, men man vil også se en tydelig skjevfordeling av kunnskap. Kunnskap er ufattelig viktig for å komme seg ut av fattigdom, da man bl.a. må vite sine rettigheter for å kunne kjempe for de, men hvordan skal man kunne vite om sine egne rettigheter når man ikke en gang har grunnleggende lese- og skriveferdigheter?  Et av FNs 8 tusenårsmål er å sikre grunnutdanning for alle. En stund kunne man se fremgang i statistikkene, men den har sakket ned og det er fremdeles 97 jenter per hundre gutter i grunnskolen.

Det er færre jenter enn gutter i grunnskolen og det viser seg at jo høyere nivå utdanningen har, desto færre kvinner er det. Dette påvirker det enkelte samfunn ved at kvinnene vil få mange barn i forsøk på å trygge seg selv økonomisk, og deres mangel på utdanning vil gå i arv til barna deres. Det skapes en ond sirkel, som egentlig er veldig lett å bryte. Det at kvinner får tilgang på utdanning er viktig, og selv om de fremdeles ikke vil få de samme mulighetene og lønningene som menn, så vil det være viktig også i et samfunn med mer «tradisjonelle» kjønnsroller.

Det at det går færre jenter enn gutter på skolen på verdensbasis er ikke bare urettferdig, det er også negativt for hele verdenssamfunnet. Verdensøkonomien vil tjene stort på å satse like mye på kvinners utdanning som på menns. Det kreves en investering, men på sikt vil denne investeringen lønne seg, da utdanning vil bidra til at et land utvikler seg. Satsing på kvinner gir utvikling!

UN photo/Milton Grant

Vi er på rett vei, og fordi flere fullfører grunnskolen trenger vi også større tilgang på høyere utdanning. Det at høyere utdanning kun er et tilbud til øvre middelklasse og opp er ikke bare et fenomen i land sør for Sahara. Bare se tilbake på de store studentopptøyene som tok sted i Storbritannia, etter at regjeringen foreslo å øke skoleavgiftene.

Det er urettferdig at naboen aldri tar trappevasken og det er urettferdig at andre mennesker vinner i lotto, men noe av det mest urettferdige her i verden er at vi ikke har lik tilgang på utdanning. Så selv om ikke alle liker å lese, eller liker å gå på skolen, så skal man være utrolig takknemlig for at man har fått muligheten til å bli akkurat det man har lyst til å bli. Jeg vil gjerne avslutte med å ønske alle som har en skoleplass til høsten, uavhengig av om du er en ivrig 6-åring, eller en litt skolelei VG2-elev, lykke til med et nytt skoleår!

Ellinor Strandheim

I 2012 ble det i følge SSB anmeldt nesten 1120 voldtekter i Norge, men det er store mørketall og man antar at det blir begått mellom 8000 og 16 000 voldtekter hvert år. De siste årene har mediefokuset rundt voldtekt av kvinner økt, og sakte, men sikkert har temaet blitt mindre tabu, men tabuet rundt voldtekt av menn står fremdeles sterkt.

I følge norsk lov må overgriperen bruke tvang eller vold for at det skal kunne regnes som voldtekt, men jeg tror mange er enige i at samleie gjennomført uten samtykke er voldtekt. I følge media er det menn som begår voldtekt mot kvinner. Menn er altså overgripere, mens kvinner er voldtektsofre. I de aller fleste tilfellene vil dette være sant, men ikke i alle. Menn blir også voldtatt.

Hvorfor har vi så vanskelig for å forstå at menn også kan utsettes for voldtekt? Noen temaer er så fæle at vi velger å ikke snakke om de, blant disse temaene finner vi bl.a. overgrep mot barn og voldtekt av menn. Det skapes en slags ubevisst, organisert taushet rundt disse temaene, som opprettholdes av store sammfunnsaktører som media, domstolene og politikere.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Det frister så klart å legge skylden på media som har makten til å rette fokuset mot temaet, men det handler nok mer om samfunnet vårt. Selv om Norge er et svært likestilt land har vi ganske tydelige kjønnsroller og forventninger. Menn er generelt fysisk større enn kvinner og det forventes at de skal være tøffe og i stand til å beskytte seg selv og sine. Man forventer at de skal være i stand til å forsvare seg, men om man har drukket, blitt dopet ned eller er i en skummel situasjon så vil forsvarsevnen være begrenset.

En mann kan oppnå en ufrivillig ereksjon under en voldtekt da det ikke krever at han er opphisset, og han vil også kunne ejakulere under en voldtekt. Det betyr ikke at han liker det, eller at han er med på det på noen måte. Det er bare kroppen som forråder han, men det vil kunne gjøre vedkommende enda mer usikker på å anmelde forholdet.

Det er altså mange sosiale forskjeller mellom menn og kvinner i tillegg til de biologiske, men de reagerer generelt veldig likt på en voldtekt. Det er noe av det absolutt verste et menneske kan gjøre mot et annet. Systematisk voldtekt brukes som et våpen i krig! Sier ikke det litt om akkurat hvor alvorlig det er? Når et menneske blir myrdet sitter familie og venner igjen med konsekvensene, men offeret er fritatt mer smerte. Et voldtektsoffer må leve med konsekvensene av voldtekten for resten av sitt liv. De sliter bl.a. med post-traumatisk stressyndrom, angst, frykt og lav selvverd. Noe av det jeg synes er verst er at voldtektsofre føler skyld og skam etter en voldtekt. En voldtekt er aldri offerets skyld.

Det er et kjent utsagn at «menn alltid er med på sex», men det er altså en myte. Voldtekt er voldtekt, uavhengig av hvilket kjønn du er. Menn voldtas av både menn og kvinner. Menn som blir voldtatt føler seg ofte mindre maskulin, uavhengig av om de ble voldtatt av en mann eller en kvinne, men de som blir voldtatt av menn er ofte også redde for å stemples som homofil.

Kjønnsrollene i samfunnet vårt bidrar til å skape mer skyldfølelse og skam hos menn som blir voldtatt og leder til at de forsøker å tie det i hjel. Færre menn enn kvinner anmelder voldtekt. Dette har så klart sammenheng med at flere kvinner enn menn voldtas, men  undersøkelser tyder på at menn i større grad kvier seg for å anmelde voldtekt, da også fordi de sliter med å identifisere seg selv som et voldtektsoffer fordi begrepet i dag er et «kvinnebegrep».

Media sier lite om voldtekt av menn. Mennesker sier lite om voldtekt av menn. Det betyr ikke at det ikke skjer. Det jeg ønsker meg er en mer inkluderende og nyansert voldtektsdebatt!

Ellinor Strandheim

Verdenserklæringen for menneskerettigheter forbyr enhver form for diskriminering. Dette gjelder også diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Likevel utsettes homofile, bifile og transseksuelle i verden for overgrep, vold og fengsling hver eneste dag. Ja, for det er faktisk ulovlig å være homofil i 70 land. Når kjærligheten kriminaliseres i så mange land så kan det at homofile i vestlige land ikke får lov til å gifte seg og adoptere virke som en bagatell, men betyr det at vi bare skal la det være slik?

Det å være homofil er ikke et valg man tar – man bare er slik. Dessverre er vi i dagens samfunn besatt av å sette merkelapper på mennesker. Man setter mennesker i bås, som kyr på en bondegård. Når man snakker om kjærlighet snakker man ofte om at det er det på innsiden som teller, og om det faktisk er sant så burde det handle mer om mennesket enn kjønnet. Så klart må man ikke forelske seg i folk av samme kjønn selv, men man må akseptere at andre gjør det. Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

I alle debatter presiseres det at det å være homofil er unaturlig. Hva som kan være unaturlig med at to mennesker elsker hverandre og vil dele livet sitt med hverandre undrer jeg meg over. Handler det om at man ikke kan reprodusere? For man kan ikke reprodusere ved bruk av prevensjonsmidler som kondom heller, men det sees jo kun på som unaturlig av religiøse fanatikere. Man får høre allerede i barndommen at sex er noe som skjer mellom to personer som elsker hverandre. Hva du velger å gjøre med ditt kjønnsorgan har kun betydning for deg og din samtykkende partner,  ikke resten av samfunnet.

I årevis har folk uttrykt at de er redd for at familiestrukturen vil endre seg og ødelegges om man tillater homofilt ekteskap. De er redde for at det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne vil nedvurderes. Lovliggjøring av homofil kjærlighet og homofilt ekteskap vil kun påvirke de som velger å gå inn i et slikt ekteskap på samme måte som et heterofilt ekteskap kun påvirker de som velger å gå inn i det. Homofilt ekteskap åpner for at flere mennesker kan forplikte seg til et stabilt forhold. Som jeg ser det vil det bety at ekteskapet som samfunnsordning blir styrket, ikke svekket.

I Frankrike har de nylig lovliggjort både homofilt ekteskap og at homofile par får adoptere barn.

Det at homofile får adoptere er svært omdiskutert og argumentet man ofte hører er at barnet vil kunne bli mobbet gjennom oppveksten. Da er det noe feil med måten de barna som mobber er oppratt på, ikke barna med to foreldre av samme kjønn! Om barna fra starten av får høre at kjærlighet er naturlig, uavhengig av hvilket kjønn den du elsker har så vil de ikke synes dette er noe rart. Mennesker er ikke født med forutbestemte meninger, det er noe vi utvikler over tid, og ingen barn vil hate homofile om de ikke er lært opp til det.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Rollemodeller er også et tema. Et barn trenger jo både kvinnlige og mannlige rollemodeller, eller? Et barn er ikke kun omgitt av sine egne foreldre, de tar inn inntrykk overalt de er og vil vokse opp med mange rollemodeller. I dagens samfunn er ikke aleneforeldre en uvanlig ting, men folk tvilte en gang på deres evner til å oppdra et barn. Det skal nevnes at noen fremdeles tviler, men flertallet har sett og forstått at de er akkurat like kapable til å oppdra et barn som et par. Det viktigste er jo barnets beste! Det har seg slik at det ikke er en menneskerett å få barn, men det er altså en menneskerett å ha foreldre som gir barnet den kjærligheten og omsorgen som et barn har behov for. Slik som situasjonen er i dagens Norge mangler vi både fosterforeldre og adoptivforeldre. Hvis et homofilt par er egnet som foreldre ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Omsorgsevne ligger ikke i en persons seksuelle legning! 

 

Noen steder i verden blir man forfulgt, drept og fengslet for å være homofil. Dette er et stort verdensproblem å ta tak i. Det å gi homofile de samme rettighetene til å gifte seg med hverandre og adoptere barn som heterofile, virker som en bagatell når man ser på problemene homofile møter andre steder i verden, men det handler om beskjeden man sender ut. Beskjeden om at man ikke er verdt like mye som andre mennesker, og ikke fortjener å behandles på samme måte. Derfor skal vi i vesten sette et eksempel. Vi skal vise verden et samfunn hvor alle mennesker er trygge uavhengig av hvem de elsker. Vi skal rett og slett gjøre homofili kjedelig og dagligdags. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile ikke blir fengslet, drept og forfulgt. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile har rett til å gifte seg og adoptere på lik linje med heterofile par. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle former for kjærlighet mellom to samtykkende personer er likestilt.

Ellinor Strandheim

I disse dager raser debatten rundt legalisering av abort i Irland. Debatten startet etter at 31 år gamle Savita Halappanvar ble nektet abort og døde som følge av dette. Hun var opprinnelig indisk og praktiserte hinduisme.

 Likevel krevde katolisismens lover hennes og fosterets liv. Dette ledet til massive demonstrasjoner i Irland, England og India hvor mennesker krevde at Irland revurderte sine svært strenge og konservative abortlover.

UN Photo by Martine Perret

I Irland kan kvinner som provoserer abort bli dømt til livstid i fengsel og enhver som hjelper henne kan også dømmes til fengsel i inntil 5 år. Dette for å bevare fosterets rett til liv helt fra unnfangelsesøyeblikket. FNs menneskerettserklæring sier at alle mennesker er født frie og like og dette tolker jeg som at retten til liv ikke inntrer før man faktisk er født og da vil det å ikke prioritere å redde mors liv være å krenke menneskerettighetene.

Om mors liv er i fare kan en abort faktisk bli godkjent, men på grunn av manglende kunnskap rundt loven blir dette sjeldent praktisert. Leger har sverget på å redde liv og likevel står de og ser på at både kvinne og foster dør av frykt for å settes i fengsel. Dette gagner ingen.
For å sette dette på spissen: hvis man skal settes i fengsel for å ta abort kunne man jo blitt siktet for uaktsomt drap ved spontanabort også, men dette er jo ikke en fornuftig tankegang. Abort er ikke et godt alternativ. Selv om fosteret ikke egentlig kan regnes som et fullverdig liv enda så ønsker man jo at så mange som mulig skal få møte dagens lys, likevel så har det seg slik at abort noen ganger er det eneste alternativet for kvinnen og det er jo hennes kropp, da burde det vel også være hennes valg.

Irland er et land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, men religion er en mye viktigere del av Irlands kultur og samfunn da rundt 90 prosent av Irlands befolkning er katolske og landet har en kristendemokratisk regjering. Derfor forstår jeg at Irland ikke vedtar en liberal abortlov, men ved fare for mors liv og helse er det faktisk helt nødvendig.

I år feirer vi at norske kvinner fikk stemmerett for 100 år siden, i Irland fikk kvinner samme mulighet bare 9 år senere, likevel ser vi dette grove eksempelet på kvinneundertrykking den dag i dag.

Noen vil kanskje synes det er greit at en haug med gamle menn i Vatikanstaten kan sitte å bestemme over kroppen til verdens 500 millioner katolske kvinner fordi de til en viss grad har valgt dette livet, men hva med de som bare tilfeldigvis bor i et land med strenge katolske lover?

Så klart skal man tilpasse seg kulturen til det landet man innvandrer til, men er det derfor greit at gamle menn i Vatikanstaten plutselig får bestemme over din kropp og ditt liv? Er det egentlig greit at gamle menn i Vatikanstaten får bestemme over noen sin kropp bortsett fra sin egen?
Kilder:
http://globalis.no/Land/Irland
http://www.irishtimes.com/newspaper/breaking/2013/0109/breaking5.html