Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Jeg har vært heldig med å ha ganske mange flinke lærere gjennom min tid som elev, faktisk er det ingen jeg er misfornøyd med. Den norske skolen er full av flinke og kompetente lærere som strever dag etter dag for å få frem det beste i hver enkelt. Likevel er det en lærer som bemerker seg når jeg tenker tilbake på alle lærerne jeg har hatt. Han hette Hugo Høiland. Eller som han kalte seg: Hugo Boss.

Han var den læreren som aldri gav opp oss håpløse. Er det en ting jeg husker veldig godt, så er det det at han fortalte meg om fremgangen til andre elever han hadde hatt tidligere. Dette var nok til at jeg fikk tro på meg selv og motivasjon til å jobbe med stoffet- for når de fikk det til, hvorfor skulle ikke jeg få det til?

Hugo var ikke bare en lærer for oss. Han ble en veldig god venn for hele klassen. Han hadde alltid noen gode vitser og komplimenter på lur. Hvis han så at du ikke hadde det bra en dag, så spurte han rett ut -går det bra med deg? Hugo var god, humoristisk, hjelpsom og omsorgsfull. Han løftet de svakeste og støttet de flinke, men likevel grupperte han aldri klassen i «de flinke» og «de mindre flinke». Denne læreren så alle, som likeverdige.

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Fordi jeg er meg endte jeg helt tilfeldig opp i en familie fra Afghanistan. Denne familien var utdannet og hadde alle muligheter til å ta godt vare på meg som liten. Med en god dose flaks, endte denne familien i Norge, gjennom FNs kvoteflykting konvensjon.

Fordi jeg er meg og ikke deg, endte jeg tilfeldigvis i Norge- det beste landet å bo i følge FNs utviklingsfond (UNDP). For meg er det en selvfølge å leve trykt, at jeg blir tatt godt vare på om jeg en dag rammes av en sykdom, at jeg har mat og tak over hodet.

Fordi jeg er meg og ikke deg, trenger jeg ikke å være bekymret for å bli voldtatt og hengt etter et tre når jeg skal på utedo. Nærmest ingen vil se eller bry seg.  Ikke nok med det, så trenger jeg ikke å tenke på at jeg muligens aldri vil passere dørstokken igjen når jeg forlater mitt hjem. Rakettene hagler nemlig ikke over meg, som hos deg.

k1Foto: flickr.com / Foto: KLS.com

Fordi jeg er meg og ikke deg, blir jeg ikke undertrykket på grunn av at jeg er kvinne, har annen hudfarge eller annen religionsoppfattning. Jeg blir ikke steinet til døde når jeg en dag gifter meg med mannen jeg elsker- slik som Farzana i Pakistan. Jeg blir ikke fengslet for å stå opp mot urett, slik som blant annet Rosa Parks. Jeg har rett og slett en stemme som blir hørt- og tatt på alvor.

Fordi jeg er meg og ikke deg, har jeg en god og trygg jobb. Jeg har rett på avbrekk. Jeg jobber under gode forhold. Jeg trenger ikke å bekymre meg for om lønnen er tilstrekkelig nok til at jeg ikke sulter i hjel neste dag- kanskje er det ikke min egen mage jeg har å mette engang? Kanskje lever jeg alene med lillesøster? Kanskje lillebror? Kanskje er det mor eller far jeg må ta meg av? Og kanskje hele familien…

Verden er urettferdig og har mye å unnskylde seg for, men hva betyr et lite ord som ”beklager” når hele livet ditt er lagt i grus i en situasjon der ting kunne endres? Hvor lenge skal vi se på at uskyldige barn blir drept? Disse ungene kunne vært dine. Om du ikke har barn kan du tenke at det er søsknene dine. Svir det nå? Ville du gjort noe nå? Hvorfor reagerer vi bare når vi selv blir rammet? Er det virkelig slik at bombene har satt oss i taus, og frykten for å ikke lykkes er det som har stoppet oss? La meg si deg en ting, du lykkes mindre når du sitter og ser på.

k2Foto: zimbio.com. Foto: flickr.com

 

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

8. mars er det den internasjonale kvinnedagen. Denne dagen ble først etablert for å hedre bevegelsen for kvinners rettigheter, og å bygge opp støtte for allmenn stemmerett for kvinner. Dagen blir fortsatt markert, for selv om vi lever i 2014 har ikke alle kvinner de samme rettighetene som menn. Kvinner blir ofte diskriminert og deres behov settes gjerne i andre rad.

For eksempel så blir norske kvinner etter 40 år med fri abort kastet ut i en ny abortkamp. Fastleger som av moralske eller religiøse grunner er mot abort og prevensjon som spiral og p-piller, skal kunne reservere seg mot å veilede kvinner i abortspørsmål. Er dette greit?

Gjennom tidene har det vært utrolig mange angrep på kvinners rettigheter som vi ikke har kunnet gjøre stort med, men at de nå ikke skal få rett til å bestemme selv over egen kropp kan vi rett og slett ikke tillate. Å være fastlege innebærer ikke bare at man få høy lønn og samfunnsstatus, men også å være forpliktet til å stille opp for pasientene.

Når man først har valgt yrket da synes jeg ikke at det verken skal være lov til å forsinke prosessen eller å forlenge ventetiden ved å  henvise til andre leger. For en slik periode kan være veldig utfordrende i seg selv, for store og små.

Foto: Flickr.com / Sinister Dexter

Foto: Flickr.com / Sinister Dexter

Overalt i verden den dag i dag mangler kvinner mulighet til å bestemme over egen kropp og dette fører til uønskede svangerskap og risikofylte aborter.

Tall fra utviklingsland viser at over 350.000 kvinner dør årlig som følge av komplikasjoner under svangerskap og fødsler eller ulovlige aborter. Dette tilsvarer i overkant av 1000 kvinner daglig.

I Norge bestemmer vi selv hvor mange barn vi vil ha, men dessverre lever ikke alle under de samme forholdene. Millioner av kvinner er uten tilgang til familieplanlegging på grunn av manglende informasjon og helsetilbud. Mange får ikke riktig informasjon og dette fører for eksempel til at mange barn blir gravide i altfor ung alder.

215 millioner kvinner som ikke ønsker å bli gravide bruker ikke prevensjon. Hadde det vært større tilgang på prevensjon kunne 1 av 3 dødsfall i forbindelse med graviditet og fødsel vært unngått.

At fastleger i Norge skal få reservasjonsrett og kunne reservere seg mot å veilede kvinner i abortspørsmål, samt unngå å hjelpe kvinner med prevensjon, kan føre til at dødstallet i forbindelse med graviditet og fødsel øker. Er dette greit?

 Trykk her for å lese innlegget på Aftenposten.no

Kilder:
http://www.fn.no/Tema/Befolkning/Seksuelle-og-reproduktive-rettigheter/Familieplanlegging
http://www.fagforbundet.no/?article_id=108871

 

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Alle oss mennesker har gode og dårlige dager. Noen ganger faller vi så hardt at situasjonen kan sammenliknes med å falle i en brønn. Der er alt mørkt og ikke en eneste solstråle lyser. Vi ser rundt oss, men ingen hjelpemiddeler er å finne. Vi vet at ting kan bli bedre for vi vet at solen alltid gjømmer seg selv bak de mørkeste skyene. Plutselig ser vi et tau som henger ned, vi griper det og klatrer sakte, men sikkert opp igjen mot den solfylte bakken.

Dessverre er det ikke slik med alle. Ikke alle kan vente på at gode øyeblikk skal komme for de vet at det er urealistisk. Dette fører gjerne til at flere sitter igjen og venter på at døden skal inntreffe. En slik vente tid kan ikke forstås før man selv er i den situasjonen.

Løsningen kunne vært aktiv dødshjelp, men det er ulovlig i de fleste land, inkludert Norge.

Oversikt over lovgivning eutanasi

Oversikt over lovgivning: Hvilke land tillater aktiv dødshjelp? Illustrasjon: Wikipedia.

Nederland, Belgia og Luxembourg er landene i Europa hvor aktiv dødshjelp er legalisert under strenge kriterium, som er ganske like, men som bygger på den nederlandske eutanasiloven fra 2008.

De tillater både eutanasi (død ved injeksjon) og assistert selvmord (pasienten får medikamenter som kan brukes til å begå selvmord), selv om eutanasi er den klart mest brukte formen. Sveits er det eneste landet i Europa som lar utlendinger begå assistert selvmord.

For det første bør ingen bli tvunget til å lide, men når mennesket ligger i den brønnen, ser at det er høyt opp og ikke en eneste mulighet å komme seg opp på: hvorfor skal vi da la mennesket være der nede å lide? Skal vi se på at personen blir svakere og svakere og venter på å dø? Er det virkelig en plikt å leve? Er det ikke bedre at mennesket får fred?

At det skjer aktiv dødshjelp ulovlig rundt om kring i verden i dag er ingen hemmelighet, er det da ikke bedre at det utføres av høyt utdannede mennesker som vet hva de driver med slik at prosessen blir mest mulig smertefri for pasienten?

Dødsleie

Illustrasjonsfoto: Flickr / Rodrigo Basaure.

Når blir et liv uverdig og hvem skal få benytte seg av ”tilbudet”?

Det finnes mange positive argument, men også mange sterke motargument. Mange, deriblant er opptatt av spørsmålet om når et liv blir uverdig. På skolen lærer vi hele tiden at alle er like mye verdt, men formålet med aktiv dødshjelp er jo å ende livet til de som lever et uverdig liv.

Ved å legalisere dette, mener vi da at noen er mindre verdt enn andre? Er et psykisk- eller fysisk sykt menneske mindre verdt? Er ikke smerte en del av livet?

Vi sier at det er en menneskerett å få bestemme over livet, men er det en menneske rett å få bestemme over sin egen død også? Hvem skal få lov til å benytte seg av ”tilbudet”? Noen mener at det kun skal gjennomføres under visse kriteritum for eksempel at pasienten må være dødelig syk. Men er det ikke slik at dersom en får lov må alle få lov? Hvordan vet vi når det er riktig og når det er uriktig å gjennomføre det viss ikke loven er lik for alle? Er det slik at det bør bli legalisert for de med fysiske smerter og ikke for de med psykiske? Men har vi ikke tidligere blitt påvist om at psykisk smerte kan være like ille og fysisk?

En annen ting er at når det først blir legalisert, blir det da ikke mye enklere å missbruke det? Hvordan vet vi helt sikkert at pasienten selv ønsker det og ikke gjør det på grunn av press fra de rundt som kanskje ønsker arven?

Som jeg tidligere nevnte så er det en menneskerett å få bestemme over eget liv og greit nok, det er det jo, men ved å ta et slikt valg bestemmer man ikke bare over hvordan egen fremtid skal forme seg, men også fremtiden til alle de rundt. Derfor må valget være godt gjennomtenkt for det finnes ingen angreknapp.

Jeg personlig vil ikke legge skjul på at det finnes mange positive sider med aktiv dødshjelp og det kan være et godt alternativ, problemet er bare når det skal bli til et alternativ.

Ved dødsleiet

Foto: Flickr / Michal Porebiak.

Hvor skal grensen gå? For hvem skal det være lovlig? Skal det være lovlig for alle? I så fall, hvordan vet vi at det er pasienten sitt ønske?

Til syvende og sist vet vi at alle er like mye verdt og det har ingenting å si om personen er funksjonshemmet eller psykisk syk.  Vi er ingen skapt like, av en grunn. Vi er ment for å være ulike, det er det tross alt det som gjør oss spesielle og til den vi er!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Aktiv_dødshjelp
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10135217