Mads Danielsen

Det er mye penger å tjene på ulovlig hogst og rydding av land til jordbruk, men også mye å tape.

I snitt forsvinner en fotballbane med regnskog hvert sekund. Det har alvorlige konekvenser. Men hvordan bekjempe det? En gruppe indianere i Amazonas har vært mer kreative enn andre. 

Regnskogene huser 50-80 prosent av jordas arter, mange som brukes i livsviktige medisiner. Disse tropeskogene har avgjørende betydning for klima både lokalt og globalt. De er som gigantiske svamper som holder på enorme mengder vann og CO2. Når skogen forsvinner blir også fotosyntesen borte, prosessen som gjør vann og CO2 om til oksygen. Store mengder miljøskadelig CO2 blir værende i atmosfæren, og regnvann som ellers ble sugd opp av trær vasker vekk jordsmonnet. Indianernes områder blir fullstendig ødelagt. Men den omfattende ulovlige hogsten er vanskelig å få bukt med.

Høvding Almir Surui med sin bærbare PC.

Høvding Almir Surui av surui-folket i Amazonas ba om hjelp fra uventet hold: Google.  Samarbeidet mellom et av verdens mest tradisjonelle samfunn og en av verdens mest moderne og høyteknologiske bedrifter er fasinerende. Ved å gi de tradisjonelle indianerne opplæring og smarttelefoner utstyrt med kamera og GPS har Google gjort dem i stand til å laste opp bilder og videoer av ulovlig hogst direkte til Google Earth. Dermed kan man nå kartlegge dag for dag hvor avskogingen foregår. Myndighetene kan ikke lenger henlegge etterforskninger av ulovlig hogst på grunn av ”mangel på bevis” når dokumentasjon på avskoging ligger tilgjengelig for alle på nettet.

Ungdom i dag er opptatt av at bedrifter ikke bare tenker profitt, men også samfunnsansvar. Flere bør følge Google sitt eksempel hvis de ønsker å overleve i et marked der ikke bare pris og kvalitet, men også etisk standard blir lagt til grunn før vi handler.

Ta en titt på denne videoen for å lære mer om Surui-folket og Google sitt samarbeid:

Mads Danielsen

Kampanjen ”Radi-Aid, Africa For Norway” går verden rundt. I ”We Are The World” stil fremstilles Norge som et forherjet iskaldt land med desperat behov for varmeovner. Afrikanere donerer selvsagt mer enn gjerne radiatorene sine til en god sak. Siden oppstart for to uker siden er musikkvideoen på YouTube sett 1.4 millioner ganger, kampanjen har 12 000 likes på Facebook og er omtalt av verdensomspennende nyhetsbyråer som BBC.

Det er den studentdrevne norske bistandsorganisasjonen SAIH som står bak, i samarbeid med OD og Sør-Afrikansk ungdom. Det er inspirerende at norske og sør-afrikanske ungdommer sammen har skapt en aksjon som når ut til millioner av mennesker. Men bak latteren og ironien, hva er det de egentlig prøver å si?

Tenk om bilder av snøstormer og iskalde mennesker var den eneste informasjonen afrikanere fikk om Norge. Det ville skape et unyansert bilde. Tenk om sultende barn og krig var den eneste informasjonen nordmenn fikk om Afrika. Det ville også skape et fryktelig unyansert bilde.

Men vent: Er det ikke akkurat dette media og bistandsorganisasjoner ofte gjør? Overdrevet negativ vinkling selger kanskje nyheter og engasjerer folk på kort sikt, men mange mennesker gir rett og slett opp fordi den negative nyhetsstrømmen gir inntrykk av at ingenting blir bedre.

Sannheten er at det er mange positive utviklingstrekk i afrikanske land. Vi trenger mer og bedre kunnskap for å bekjempe fordommene. Afrika må ikke bli et kontinent folk enten gir til, eller gir opp.

Se den fantastiske musikkvideoen her:

Se også: Hjemmesiden til Africa For Norway

Mads Danielsen

EU er en verdig vinner av Nobels fredspris. Motstanden er basert på kunnskapsløshet og manglende evne til å skue utover egen nesetipp.

I mange hundre år var Europa preget av kriger og konflikter som krevde millioner av liv. Spesielt forholdet mellom Frankrike og Tyskland var destruktivt. Oppgjøret etter 1. verdenskrig påførte Tyskland økonomisk ruin og fikk grusomme sosiale konsekvenser. Strategien med å ydmyke og fremmedgjøre tyskerne ledet til et dypt hat som ble brukt til å skape oppslutning om ny krig. Den krigen tapte heldigvis Hitler, men hva ville hindre Tyskland fra å gjenreise seg og med fornyet hat fortsette den århundrelange onde sirkelen?

Heldigvis hadde Europa lært av sine feil og valgte en ny fremgangsmåte: Samarbeid. Gjennom en handelsunion ble Frankrike og Tyskland ledet inn i et avhengighetsforhold. Den vellykkede strategien med politisk og økonomisk integrasjon ble videreutviklet til hva vi i dag kjenner som EU. For hvem går vel til militært angrep på land du er fullstendig avhengig av for å skape økonomisk vekst og velferd? Historisk sett er det unikt at europeiske land ikke har kriget mot hverandre på over 60 år. Europas fremtid formes ikke lenger på slagmarken, men på demokratiske beslutningsarenaer der tidligere dødsfiender nå samarbeider som om det var det mest naturlige i verden. Kanskje med unntak av FN har ingen gjort mer for nasjonenes forbrødring enn EU.

Mads Danielsen

Aserbajdsjan arrangerte årets Eurovision Song Contest og skal snart ha formannskapet i FNs sikkerhetsråd. Denne oppmerksomheten gir en ypperlig anledning til å presse landet og informere verdenssamfunnet om den spente situasjonen mellom Armenia og Aserbajdsjan.  

 

Poltitisk kart over Armenia og Aserbajdsjan, med konfliktens kjerne Nagorno-Karabakh i midten. Klikk for større versjon

Konfliktfylt bakgrunn. I fjor besøkte jeg Armenia i forbindelse med prosjektet Youth in Charge for å lære om bærekraftig utvikling. Den tidligere Sovjetrepublikken ligger i et av verdens mest konfliktfylte områder, midt mellom Iran, Tyrkia, Georgia og Aserbajdsjan. Vi besøkte blant annet den omstridte regionen Nagorno-Karabakh, som Armenia og Aserbajdsjan kriget om på 1990-tallet. Armenia vant krigen og kontrollerer territoriet etter å ha fordrevet 600 000 aserbajdsjanere. Hatet mellom de to nasjonene er til å ta og føle på, og det er ingen hemmelighet at Aserbajdsjan ønsker å ta tilbake kontrolleren over Nagorno-Karabakh.

Konflikten trappes opp. Det autoritære regimet i Baku bruker store deler av oljeformuen på å ruste opp hæren. Ifølge det Stockholm baserte forskningsinstituttet SIPRI har landet de siste fem årene brukt 70 milliarder kroner på våpen, i kontrast til Armenia som ”bare” har brukt 12 milliarder. Forsvarsbudsjettet deres er i dag større enn Armenias samlede statsbudsjett! Det nyeste kjøpet er på 10 milliarder kroner for høyteknologiske droner og missiler fra Israel. Regimet i Baku har med andre ord fått stor militær selvtillit. 

Oljeproduksjonen i Aserbajdsjan er ventet å gå ned de neste årene, og strømmen av oljepenger vil reduseres tilsvarende. I kombinasjon med presidentvalg i 2013 og et sterkt folkelig hat mot armenere øker sjansen for en ny krig. Krig vil nemlig ta oppmerksomheten vekk fra ufrie valg og økonomiske nedgangstider og skape nasjonal oppslutning om regimet. Frykten er at små ”ulykker”, som det at folk på begge sider av grenseområdene stadig blir drept av snikskytere, kan bli brukt til å rettferdiggjøre større voldshandlinger. Utviklingen har gått så langt at aserbajdsjanske styrker 27. april drepte tre armenske soldater inne på armensk territorium. 

Komplisert konfliktbilde. Krig kan få uante konsekvenser. Ikke bare i form av store dødstall og materielle skader for Armenia og Aserbajdsjan, men også som katalysator for verdensomspennende konflikt: Tyrkia er søsterland med Aserbajdsjan og har et historisk fiendskap med Armenia, jf. folkemordet på armenerne 1913-23. Iran er misfornøyde med Israel sitt nærvær i Aserbajdsjan. De mistenker at Israel får bruke landet som base ved et eventuelt angrep mot iranske atomanlegg. Russland er (i teorien) forpliktet til å gripe inn dersom Armenia blir angrepet, på grunn av forsvarsalliansen CSTO. Europa vil bli mer avhengig av russisk olje og gass. Verdens oljepriser vil stige. Dette og mer kan samlet føre til en konflikt av dimensjoner verden aldri har sett maken til!

 

106 år gammel dame fra Nagorno-Karabakh klar til å beskytte hjemmet sitt med maskingevær under den bitre krigen mellom Armenia og Aserbadsjan på 1990-tallet.

Avverge krig. Partene har så langt ikke sett seg tjent med å avslutte fiendskapet, fordi mye penger, makt og prestisje står på spill. Vi må derfor sørge for at de ser seg tjent med å demilitarisere konfliktområdene og avklare grensene. Grensene må åpnes, så de to nasjonene gjennom handel og annet samarbeid kan bygge opp tillit. Løfter om store internasjonale investeringer dersom det inngås en varig fredsavtale er et godt virkemiddel. Her kan Norge bidra.

Aserbajdsjan søker sterkt å bli anerkjent som en seriøs internasjonal aktør. Dette kommer blant annet frem gjennom Aserbajdsjans styrkede internasjonale tilstedeværelse og hemmelige dokumenter fra amerikansk UD, lekket av Wikileaks. Verdenssamfunnet må derfor understreke at regimet i Baku får verken militær, økonomisk eller politisk støtte dersom de går til aksjon. Manglende utenlandsk oppslutning om militære aksjoner er det beste virkemidlet vi har for å avverge ny krig. 

 

Mads Danielsen

En 106 år gammel kvinne vokter huset sitt i landsbyen Degh i Armenia. Foto: UN Photo / Armineh Johannes.

Folk i Kaukasus har en hard og konfliktfylt hverdag. 

I sommer deltok jeg på ”Youth in Charge”, et internasjonalt seminar i Armenia om bærekraftig utvikling. Seminaret, arrangert av, med og for ungdom, utgjør to av de mest fantastiske og tankevekkende ukene av mitt liv. Den tidligere Sovjetrepublikken Armenia ligger i Kaukasus, et av verdens mest konfliktfylte områder. Det lille landet har stort potensial, men savner sårt internasjonale investeringer for å opprette arbeidsplassene som trengs for å skape positiv økonomisk utvikling.

Omstridt region.Ved siden av arbeidet i hovedstaden Jerevan hadde vi flere utflukter, blant annet til tradisjonelle landsbyer og omstridte grenseområder. På slutten av oppholdet krysset vi grensen til Aserbajdsjan og utforsket den omstridte regionen Nagorno-Karabakh. Jeg var i utgangspunktet skeptisk til å besøke et så betent konfliktområde, men i ettertid anser jeg dette som en av de beste beslutningene jeg har tatt. Den krigsherjede hovedstaden Stepanakert liknet mest på en enorm byggeplass, der innbyggerne selv etter 20 år fremdeles rydder opp i restene av den bitre krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan. Samtidig ble jeg overrasket over det vakre landskapet, folkets vennlighet og den positive utviklingen regionen har hatt i nyere tid takket være bistand fra utlandet.

Konstant frykt. Imidlertid førte møte mitt med ”utenriksministeren” av Nagorno-Karabakh til en unik forståelse for den harde virkeligheten til et folk hvis land ikke er internasjonalt anerkjent. Nagorno-Karabakh anser seg selv som armensk, men ”tilhører” offisielt Aserbajdsjan. Innbyggerne lever i konstant frykt for en ny, ødeleggende krig. Det sterke hatet mellom armenere og aserbajdsjanere er til å ta og føle på. Begge landene driver våpenopprustning fordi Aserbajdsjan søker å gjenvinne full kontroll over Nagorno-Karabakh. Jeg må ha nytt pass dersom jeg skal besøke Aserbajdsjan, fordi de ikke slipper inn reisende med armensk stempel i passet.

Fiendtlighet. Hver uke blir mennesker i grenseområdene drept av snikskytere. Armenske (statskontrollerte) medier rapporterer om drapene utført av aserbajdsjanere. Aserbajdsjanske (statskontrollerte) medier rapporterer om drapene utført av armenere. Ingen forteller om egne snikskytere. De fiendtlige holdningene som skapes av myndighetene på hver side gjennom indoktrinering og mangel på frie medier forhindrer en hver form for varig fred og forsoning.
Det er først når man vender tilbake fra andre land og har fått perspektiv at man forstår hvor naive nordmenn er, og hvor takknemlige vi egentlig burde være over å bo i en såpass fredelig del av verden.

Av Mads A. Danielsen, 19 år, FN-sambandets ungdomspanel, student i statsvitenskap (UiO)

PS: Denne teksten er hovedinnlegget i dagens Si;D i Aftenposten, sjekk det ut!