Mina Hennum Mohseni

Vi er helt avhengige av vann for å overleve; uten vann ville det ikke ha eksistert liv på jorda. Men mangel på tilgang til rent vann er et enormt problem. Ca 1,2 milliarder mennesker har ikke tilgang til rent drikkevann i dag, og kamp om vannressurser spiller en vesentlig rolle i mange konflikter, som konflikten mellom Israel og Palestina.

Vannressursene i verden er skjevt fordelt fra naturens side, men mye skyldes også oss mennesker, som forurensning av vann, overforbruk og menneskeskapte klimaendringer.

Utslipp fra industri og landbruk er et stort problem, og vårt eget Oljefond investerer i flere selskaper som står bak miljøforurensning. Forurenset vann er hovedårsak til spredning av sykdommer; hver dag dør 5000 barn som følge av vannrelaterte sykdommer! Både mengden vann og kvaliteten på vannet er også i stor grad påvirket av tørke, flom og ekstremvær, som har sammenheng med klimaendringer.

Privatisering av vannressurser påvirker også folks tilgang til vann; de private selskapene ønsker å tjene mest mulig penger, og resultatet er at prisen på vann blir så høy at de fattigste ikke har råd til å betale. Filippinene, Bolivia og Tanzania er eksempler på land hvor man har opplevd økte priser etter privatisering av vannressursene, og flere steder har kvaliteten og tilgangen til vann blitt dårligere etter at private selskaper har tatt over ansvaret for vannforsyningen.

I 2010 anerkjente FNs generalforsamling at tilgang til rent vann og ordentlige sanitære forhold er en menneskerett, og senere samme år bekreftet FNs menneskerettighetsråd det samme. Dette er så viktig for å sikre mennesker over hele verden rent vann! Men det løser selvfølgelig ikke alle utfordringene som er knyttet til vannsituasjonen. Det finnes nok vann til alle, men vannet må fordeles bedre. Befolkningen på jorda vil øke, og dermed også behovet for vann, men det vil ikke bli noe mer ferskvann. Vann er et fellesgode, det er ingen som eier vannet. Vi må ta vare på denne livsviktige ressursen. Profitt og enkle løsninger må ikke gå foran liv!

Det er laget flere filmer om vannsituasjonen i verden:

En veldig god og tankevekkende film er Flow:

En annen film om vann er Last Call at the Oasis:

 

Mina Hennum Mohseni

I helgen ble COP18, FNs 18. internasjonale klimatoppmøte avsluttet i Doha i Qatar. Det var særlig tre saker som det skulle forhandles om på dette møtet; en videreføring av Kyoto-avtalen med en forpliktelsesperiode etter 2012, når Kyoto-protokollen utløper, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og arbeidet med en global avtale som skal tre i kraft i 2020. Målet er å hindre at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger mer enn to grader.

Under COP17 i Durban i Sør-Afrika i fjor ble det vedtatt at man skal etablere en ny avtale for utslippskutt som skal gjelde for alle land. Denne avtalen skal tre i kraft i 2020 og være ferdigforhandlet i løpet av 2015. Det var altså nødvendig å få til en forlengelse av Kyoto for å unngå et gap uten forpliktelser frem til den nye globale avtalen trer i kraft i 2020. Mange av de landene som rammes hardest av klimaendringene er fattige, og kostnadene som følge av ekstremvær er veldig høye, og dette kan svekke økonomien i landene betydelig.

En rapport fra Verdensbanken som kom ut nylig fikk stor oppmerksomhet under forhandlingene i Doha; rapporten viser at klimagassutslippene er så høye at temperaturen på jorda kan øke med fire grader før utgangen av dette århundret. En økning på fire grader vil få katastrofale følger: store byer kan synke i havet når isen på Grønland smelter, matproduksjonen vil stagnere, vi vil få flere tørre områder og vannmangel vil bli et økende problem. Hvis vi klarer å holde oss under en økning på to grader, kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, og vi har både ressursene og teknologien til å klare det.

Resultatet av COP18 var skuffende. Alle er enige om at noe må gjøres, men det er få som er villige til å binde seg til store kutt og utgifter.

Foto: AFP/Getty Images

Særlig industrilandene holder tilbake, og det er jo nettopp de som sitter med mye av ansvaret og muligheten til å gjøre noe med problemene de har skapt. Den manglende viljen har skapt stor frustrasjon i mange av de andre landene. Mens forhandlingene pågikk i Doha ble Filippinene rammet av en tyfon som førte til at tusen mennesker døde og flere hundre tusen ble hjemløse. Mer ekstremvær som for eksempel nettopp tyfoner er en følge av de menneskeskapte klimaendringene, og dette foregikk på Filippinene samtidig som industrilandene blokkerte forhandlingene om avtaler om utslippskutt og finansiering av klimatilpasning i utviklingsland.De som må kutte mest og må legge pengene på bordet er de som har råd til at vi ikke gjør noe ennå. Men hva må til for at rike land forstår at de faktisk må gjøre noe nå? Hvor mange flere mennesker må miste livet? Se dette sterke innlegget fra Filippinenes forhandler.

Forhandlingene i Doha skulle vært avsluttet på fredag, men fortsatte frem til lørdag. Som nevnt blokkerte flere industriland forhandlingene. Dette er helt meningsløst – det er industrilandene som har skapt problemene, og da skulle det bare mangle at de bidrar til å gjøre noe med det, og ikke hindrer prosessen.

UN Photo/Mark Garten

Det ble til slutt vedtatt en videreføring av Kyotoavtalen, som varer fra 1. januar 2013 til 31. desember 2020, hvor flere land forplikter seg til å kutte i sine utslipp. Men Canada, Japan, New Zealand og Russland har valgt å ikke være med på forlengelsen av Kyoto-avtalen, og USA var ikke med på Kyoto-avtalen i utgangspunktet, og derfor omfatter “Kyoto 2” bare 15 % av verdens klimagassutslipp. I denne avtalen er det er ingen krav om økte ambisjoner fra de rike landene, bare mulighet for dem til å øke ambisjonene hvis de ønsker det selv. Det er også slik at overskuddet av klimakvoter fra forrige periode skal overføres til den nye perioden, og dette fører til smutthull i avtalen. Men heldigvis har en rekke land, blant annet Norge, sagt at de ikke vil bruke disse kvotene.

Heller ikke når det gjelder finansiering av klimatiltak i utviklingsland ble det et resultat de kunne skryte av, mye på grunn av EU og USA. Det har blitt lovet at man skal opprette et grønt klimafond som skal hjelpe fattige land med å møte utfordringene som klimaendringene fører med seg. Men de lyktes ikke med å komme frem til når og hvordan pengene skal komme på plass, og den endelige teksten er veldig uforpliktende.
Når det gjelder arbeidet med en global avtale i 2020 skjedde det lite også der, men denne avtalen skal ihvertfall gjelde for alle land i verden. Det ble vedtatt at i 2013 skal det igangsettes et arbeid som skal se på mulighetene for hvordan det store gapet mellom dagens ambisjoner og det som trengs for å kunne hindre de verste konsekvensene av klimaendringene skal tettes.

Resultatet av toppmøte i Doha omtales av flere som en skuffelse. Det haster mer og mer for hvert år som går – hvor lenge skal vi utsette å få i gang skikkelige tiltak? Noe må gjøres før eller senere – hvorfor ikke bare få på plass ordentlige tiltak nå med én gang, istedenfor å vente til situasjonen er enda verre? Vi har jo det som skal til! Vi må ikke la det gå så langt at det blir umulig å snu!

Mina Hennum Mohseni

34 millioner mennesker over hele verden er smittet med hiv, og mellom 1981 og 2009 har viruset tatt livet av nesten 30 millioner mennesker. Dette gjør hiv til en av de mest ødeleggende pandemiene gjennom historien. Antall nye hiv-smittede er på vei ned, men i noen land øker fremdeles smitten. Per i dag er det sørlige Afrika hardest rammet; i enkelte land er så mange som hver fjerde innbygger mellom 15 og 50 år hivpositive.

Med moderne behandling kan virusmengden i blodet reduseres så kraftig at smittefaren reduseres med mer enn nitti prosent! Ifølge UNAIDS får halvparten av de som trenger behandling i fattige land den behandlingen de behøver. Men det er fremdeles mange som ikke får behandling.

India står bak 92 % av kopimedisinene som brukes for å behandle hiv/aids i utviklingsland i dag. Kopimedisinene er billigere enn de medisinene som store, multinasjonale selskaper produserer, og uten disse billige medisinene ville det ikke vært mulig å gi behandling til alle dem som får det . På grunn av kopimedisinene har den årlige kostnaden for behandling av hiv gått ned fra ca 58 000 kr for ti år siden, til ca 860 kr i dag! Indias produksjon av kopimedisiner har ført til konflikter med flere store legemiddelselskaper.

Bilde: UNAIDS

Disse selskapene bruker ressurser på forskning og utvikling av medisiner, og ønsker derfor å beskytte produktene sine gjennom patenter. At de har patent på medisinene vil si at de har enerett på å anvende og utnytte medisinene kommersielt, nettopp for å unngå at andre produserer tilsvarende medisiner som blir solgt mye billigere, slik som India gjør. Den jobben selskapene gjør er veldig viktig, men det er ikke riktig at mange av dem som trenger medisinene ikke har råd til dem på grunn av patentene. Det bør være mulig å komme frem til en ordning som sikrer fattige mennesker de medisinene de trenger, samtidig som selskapene kan fortsette med forskning og utvikling av medisiner.

I dag, 1. desember, er det Verdens aidsdag. Siden 1988 har Verdens aidsdag blitt arrangert for å skape bevissthet rundt hiv og aids. Mange hivpositive opplever å bli stigmatisert og diskriminert, og det er fremdeles mange mennesker som ikke får den behandlingen de trenger. Det er fortsatt et stort behov for å skaffe midler til bekjempelse av hiv/aids, øke bevisstheten til folk, motarbeide fordommer og øke kunnskapsnivået.

Verdens aidsdag er en verdensomspennende solidaritetsdag, og det er UNAIDS, FNs organ til bekjempelse av hiv/aids, som står bak denne dagen. Verdens aidsdag markeres på forskjellige måte rundt i verden. I Oslo vil blant annet ca 30 organisasjoner ha stand og aktiviteter mellom kl 10 og kl 16 på Oslo S. Den røde sløyfen er et symbol for Verdens aidsdag og på solidaritet med mennesker som lever med hiv og aids.

Mina Hennum Mohseni

India produserer store mengder kopimedisiner, og blir derfor kalt “ de fattiges apotek”. De står for eksempel bak 92 % av kopimedisinene som brukes for å behandle hiv og aids i utviklingsland i dag. Disse kopimedisenene er mye billigere enn medisinene som multinasjonale selskaper produserer, og dette gjør at mange som ellers ikke ville hatt tilgang til medisiner, får de medisinene de trenger. Legemiddelfirmaet Novartis jobber for å forby disse billige kopimedisinene, og hvis de vinner frem, vil dette ha alvorlige konsekvenser for tilgangen på medisiner for fattige mennesker. Gjennom Oljefondet investerer Norge ca 20 milliarder kroner i Novartis, og vi eier dermed 2 prosent av firmaet. Oljefondet er altså med på å legge ned verdens største apotek.

Oljefondet investerer i ca 8000 selskaper over hele verden, og disse investeringene skal sikre fremtidige generasjoner i Norge. Problemet er at disse investeringene går på helsa løs i utviklingsland.

Et annet eksempel er Indonesia. Der er mange avhengige av skogen for mat, vann og medisiner. Norge er kjent for å satse på bevaring av skog for å få ned de store klimagassutslippene på grunn av ødeleggelse av regnskogen; hvert år bruker vi tre milliarder kroner på bevaring av regnskogen. Samtidig investerer Oljefondet i hvertfall 30 selskaper som driver palmeoljeplantasjer, og dette er hovedårsaken til ødelegging av regnskog i Indonesia. Et slikt selskap er Wilmar, som har blitt kåret til verdens verste selskap, på grunn av blant annet forurensning og miljømessig fotavtrykk. Det er dobbeltmoralsk at Norge bruker milliarder på å bevare skog samtidig som vi investerer i ødelegging av skog som skader menneskers helse og livsgrunnlag!

Dette er bare to selskaper som Oljefondet investerer i, og som går på helsa løs i utviklingsland, men det er mange fler. Det er ikke riktig at Norge investerer i menneskerettighetsbrudd i andre land! Vi har et etikkråd som skal passe på at selskapene Oljefondet investerer i skal følge etiske retningslinjer som skal sikre at pensjonspengene til fremtidige generasjoner i Norge ikke bryter menneskerettighetene. Men etikkrådet er bare åtte, og det er ca 8000 selskaper, og da blir det vanskelig for etikkrådet å gjøre jobben sin godt nok. Det vil ta ca 60 år før etikkrådet har rukket å gjennomføre begynnende undersøkelser av alle selskapene!
Changemaker vil ikke at profitt og politikk skal være viktigere enn etikk, og krever derfor

  1. at etikkrådet får myndighet til å vedta uttrekk fra selskaper som bryter menneskerettigheter
  2. økte ressurser til etisk arbeid i Oljefondet

Vil du støtte Changemakers kampanje? Gå inn på etiskoljefond.no og skriv under der og lik Etisk Oljefond på facebook!
Vil du lese mer? Gå inn på changemaker.no.

 

Mina Hennum Mohseni

I januar 2010 ble Haiti rammet av et kraftig jordskjelv, som tok livet av 200 000 mennesker, og førte til at 1,5 millioner mennesker ble hjemløse.

Vann- og sanitærforholdene på Haiti var veldig dårlige før jordskjelvet; kun 19 % av befolkningen hadde tilgang til forsvarlige toaletter og 58 % hadde tilgang til rent drikkevann, og situasjonen ble enda verre etter jordskjelvet. Det ble opprettet store teltleire for dem som mistet hjemmene sine, men det er store problemer med vann og sanitærforhold i disse leirene. Det er veldig få toaletter, og vanskelig å få tak i rent vann.

 

UN Photo/Marco Dormino

 

I oktober 2010 ble situasjonen ytterligere forverret, da det brøt ut en forferdelig koleraepidemi i landet. Kolera er en vannbåren sykdom, så man kan altså få det ved å drikke vann som ikke er rent, og det fører til akutt oppkast og diaré. Sykdommen behandles med medisiner og ved å drikke mye vann – som nødvendigvis må være rent. Derfor rammer denne sykdommen fattige spesielt.

Epidemien startet i én elv, og spredte seg raskt til hele landet på grunn av de dårlige vann- og sanitærforholdene. Mer enn 5 % av befolkningen, ca 500 000 mennesker, har blitt rammet av epidemien, og mer enn 7000 mennesker er døde.

Smitten stammet sannsynligvis fra en FN-leir hvor nepalske soldater holdt til; sommeren 2010 hadde det vært et utbrudd av kolera i Nepal, og det er hundre år siden det sist ble registrert kolera i Haiti. Det manglet ikke ressurser på Haiti for å gjøre noe med vann- og sanitærproblemene, det var massevis av organisasjoner der – feilen var at dette ikke ble prioritert. Mange av organisasjonene som kom for å hjelpe etter jordskjelvet hadde ikke noe system for hvor de skulle gjøre av avfall. Dette gjaldt også leiren hvor disse FN-soldatene holdt til; de hadde et veldig dårlig kloakksystem, hvor de dumpet avfallet i en grøft. En sideelv rant bare noen meter fra leiren, og inn i Artiboniteelva, hvor epidemien begynte. Koleraen spredte seg så til hele Haiti, og veldig mange menneskeliv har gått tapt!

Problemet er at systemet, både for lokalbefolkningen og organsiasjonene ikke er godt nok, og, som nevnt, at dette ikke blir prioritert. Mange organisasjoner slipper bare ut avfallet sitt, og det skaper selvfølgelig problemer. Dette er ikke et problem bare i Haiti, men også andre steder hvor ulike organisasjoner opererer; systemet for håndtering av eget avfall er rett og slett ikke godt nok. Men det finnes muligheter for å gjøre noe med dette! Avfallet kan brytes ned og desinfiseres, slik at det ikke forurenser, og så kan det brukes til for eksempel gjødsel. For eksempel jobber Pepoople og Sustainable Sanitation Design med dette.

Koleraepidemien førte til store demonstrasjoner i Haiti, og mange ville at Nepal skulle tekke seg ut av landet. FN har ennå ikke tatt ansvar for epidemien, og derfor har det blitt opprettet en underskriftskampanje, undeny.org, hvor man kan skrive under for at FN skal ta ansvar for koleraepidemien, og det er også haitiere som jobber med å få FN til å ta ansvar.

For å bekjempe fattigdom er det helt avgjørende med gode sanitærforhold og tilgang til rent vann. Dersom folk ikke har det, er de nødt til å bruke store deler av inntekten sin på medisiner, hvis de i det hele tatt har råd til det. På denne måten blir det nærmest umulig å komme ut av fattigdommen. Det er særlig problematisk at internasjonale organisasjoner ikke har utviklet gode nok systemer for å håndtere avfallet sitt, med tanke på hvor alvorlige konsekvenser dette kan få, når de har kommet for å hjelpe. Det er ingen tvil om at disse organisasjonene gjør en kjempeviktig jobb, men det er så synd og så unødvendig at vi opplever at folk blir syke på grunn av dem som har kommet for å hjelpe. Men det er altså mulig å gjøre noe med dette! Det er også et problem at FN ikke tar ansvar for det som har skjedd, når alt tyder på at epidemien skyldes dårlige kloakkanlegg i en av deres leirer.

Filmen “Baseball in the time of cholera” er en dokumentarfilm som setter fokus på sanitærproblematikken i Haiti, og særlig koleraepidemien som startet i 2010. Filmen ble vist i går, mandag 15. oktober, under Blå Oktober, en årlig internasjonal kampanje som setter fokus på rett til vann og sanitære forhold, og blir arrangert av en rekke organisasjoner, blant annet FIVAS, ForUM og Kirkens Nødhjelp. I år arrangeres Blå Oktober fra 11. – 16. oktober. Filmen kan ses på undeny.org og på Youtube.

Mina Hennum Mohseni

I flere muslimske land har det blitt reagert kraftig på den islamkritiske filmen ”Innocence of Muslims” som har blitt laget av amerikaneren Sam Bacile, og som gjør narr av profeten Muhammed. Det påstås visstnok blant annet at Muhammed var en rundbrenner som mente at seksuelt misbruk av barn var greit, og at han hadde utstrakt seksuell omgang med kvinner, menn og barn, i tillegg til en rekke andre ting. Mannen bak filmen, Sam Bacile, sier selv at han har laget filmen for å provosere, og at han tror den vil hjelpe Israel når islams feil blir avslørt. Han har også uttalt at islam er som kreft. Som nevnt har filmen ført til protester i flere muslimske land; i Egypt ble den amerikanske ambassaden stormet og det amerikanske flagget ble brent, og i Libya gikk det så langt at fire mennesker ved konsulatet i Benghazi ble drept.

Nå har ikke jeg sett filmen, men dersom dette er innholdet, har jeg forståelse for at muslimer oppfatter den som krenkende. Men det som er så forferdelig, er at de som laget den delvis har oppnådd det de ville; filmen ble laget for å provosere, og folk ble provosert; og så var det noen få som dro protestene ut i det ekstreme. De som laget filmen ønsket reaksjoner fra ekstreme muslimske miljøer, slik at de skal kunne si ”Hva var det vi sa” – og det var en slik reaksjon de fikk. For de som laget filmen er like ekstreme som de som utførte angrepene i etterkant!

Å angripe ambassader og ta livet av folk er ikke riktig måte å reagere på. De få som gjør dette ødelegger sånn for muslimer flest. Det er så trist, for da vil de som krenket islam få «bekreftet» sine synspunkter, og det vil føre til enda mer islamkritikk. De som reagerer på slike krenkelser med vold, gjør det nesten enda lettere for dem som krenket dem å fortsette. Dette er en veldig ond sirkel!

 

Mina Hennum Mohseni

På lørdag, den 15. september, er det Den internasjonale dagen for demokrati. Demokrati betyr folkestyre, og er en styreform som går ut på at nettopp folket skal bestemme hvordan landet skal styres. I et demokrati har folket en del grunnleggende rettigheter; selvfølgelig stemmerett, men også ytringsfrihet, religionsfrihet, organisasjonsfrihet, og en rekke andre rettigheter. Mange av disse rettighetene kan man finne igjen i for eksempel i FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter.

Utviklingen av demokratiet i Norge har vært en lang prosess. I 1814 fikk Norge en grunnlov, og med denne grunnloven ble det slutt på eneveldet, og man fikk rettigheter som for eksempel stemmerett og ytringsfrihet. Men utviklingen av demokratiet i Norge stoppet ikke der – det har vært en lang prosess, og demokratiet er stadig i utvikling; vi er ikke ferdige.

Mange mennesker i dag lever ikke i demokratier; de bestemmer ikke hvordan deres eget land skal styres, og deres grunnleggende rettigheter blir brutt hver eneste dag. Eksempler på dette er de arabiske landene som har vært gjennom Den arabiske våren, eller Burma (Myanmar). Der har demokratiaktivisten Aung San Suu Kyi sittet i husarrest i mange år for sin fredelige kamp for demokrati.

 

UN Photo: Violaine Martin

 

Mens det i Norge er et problem med lav deltakelse med valg, dør det hvert år mennesker andre steder i verden i kampen for demokrati og menneskerettigheter der de bor. For mange er et system slik som vi har i Norge idealet – allikevel velger altfor mange folk her å la være å benytte seg av den muligheten de har.

Vi må ikke ta for gitt det systemet vi har brukt så lang tid på å bygge opp! Vi må bruke det og fortsette og utvikle det. Og samtidig må vi støtte alle dem som hver dag risikerer livet for de samme rettighetene og mulighetene som vi har.

På Eidsvoll, hvor grunnloven vår ble skrevet, som la mye av grunnlaget for det demokratiet vi har her i dag, arrangerer Eidsvoll1814 en Demokratifestival på Den internasjonale dagen for demokrati! Det vil være program hele dagen, med blant annet spennende foredrag og debatter.

Hvis du vil lese mer om programmet for Demokratifestivalen kan du gå inn her.

Mina Hennum Mohseni

Tilgang til sanitære forhold er en grunnleggende menneskerettighet, og hver dag opplever mer enn 2,6 milliarder mennesker at denne rettigheten blir brutt. Mange av disse menneskene bor i slumområder.

Dårlige sanitære forhold skaper enorme problemer over hele verden; forurensning, store sosiale problemer og høy økning i epidemier. Uten toaletter står enkeltmennesker og omgivelsene i fare for forurensning av vannet fordi avføring inneholder smittsomme og ofte dødelige virus, bakterier og parasitter. Som nevnt over, fører dette til alvorlige epidemier – smitten skjer gjennom forurenset vann, hender og mat, også lenge etter at man har vært i kontakt med smittekilden. Der det er dårlige sanitære forhold er infeksjoner som tyfus og kolera vanlige, og mange barn dør også av diaré som følge av virus i vannet. ”Flying toilets” er vanlige i slummer; det vil si at man gjør fra seg i en plastikkpose, som så kastes i grøfter, i veikanten eller bare så langt unna som mulig. Posene kan åpne seg, og dersom det skjer i nærheten av et vannrør eller en vannkilde, kan dette altså få alvorlige konsekvenser for veldig mange mennesker i det akutelle området.

Kvinner, unge jenter og barn er den gruppen som lider mest under mangelen på grunnleggende sanitære forhold; ett barn dør hvert 15. sekund på grunn av forurenset vann fra menneskelig avføring, og når kvinner ikke har noen mulighet til å gjøre fra seg uforstyrret, som på et toalett, og derfor må gjøre det ute, eller at de må gå langt for å komme til nærmeste offentlige toalett, blir de ofte utsatt for seksuell trakassering og voldtekt. De er særlig utsatt for dette om natten.

Men, nå har en svenske, Anders Wilhelmson, funnet på noe smart, kalt Peepoos! Konseptet Peepoo ble startet av Wilhelmson i 2005, og dette er et personlig engangstoalett som er helt nedbrytbart, og dette forhindrer avføring fra å forurense vann og annet. Peepoo er en tynn pose som er lett å oppbevare og bruke. De er laget av bioplastikk – det betyr at de brytes ned til karbondioksid, vann og biomasse. Peepoos kan brukes hver dag, uansett når og hvor det måtte være nødvendig. De kan kanskje være særlig nyttige i enkelte situasjoner, som om natten, dersom det er langt å gå til nærmeste toalett, eller på skolen, dersom det ikke er tilgang til toaletter der. Dette er særlig viktig for kvinner og jenter! Peepoos koster lite, og de forurenser ikke når toppen har blitt knyttet sammen. Inne i posen blir bakterier, virus og parasitter inaktivert i løpet av to til fire uker, og selve Peepoo-posen blir ikke brutt ned før innholdet har blitt helt desinfisert. Det er ikke nødvendig med vann, annet enn når brukeren skal vaske seg på hendene etter å ha vært på do. Når Peepoos er brutt ned, blir de til gjødsel som igjen kan være med på å øke matsikkerheten.

 

Bilde: http://www.peepoople.com/peepoo/start-thinking-peepoo/

 

Peepoos brukes i dag særlig i urbane slumområder og i flyktningleirer. Det er lokale Peepoo-NGOer eller lokale partner-NGOer som har ansvaret for å distribuere Peepoo i slumområder. Salget skjer gjennom ulike lokale kanaler, hvor kvinnelige mikroentreprenører er viktigst. Kvinner er de som får flest fordeler ved bruk av Peepoo, og de egner seg derfor også godt til å selge og spre Peepoo – kvinner selger til kvinner, og i de fleste tilfeller er det kvinner som har ansvar for familie, barn og helse. En stor andel kvinner jobber også med ”urban farming”, altså jordbruk i byen. Kvinnene som skal selge Peepoo får god opplæring i helse og hygiene, forretningsdrift og hvordan brukte Peepoos kan brukes på jorda.

I mange slumområder er det slik at landeiere eier husene, og de som bor i slummen betaler leie for å bo der. Landeierne er ansvarlige for de sanitære forholdene, og ofte bygges det offentlige toaletter som mange må dele. Det hender at så mange som 300 må dele ett toalett! Disse toalettene kan være langt unna, noe som altså gjør det vanskelig om natten. Derfor er det nå en del landeiere som deler ut Peepoos.

Brukte Peepoos samles inn av et Peepoo innsamlingssystem. Det er mer enn 20 000 Peepoo-brukere og drop-points finnes rundt omkring i lokalsamfunnene. På disse drop-pointene får brukerne tilbakebetalt en sum tilsvarende 1/3 av prisen for en Peepoo – litt som pant. På drop-pointene får også alle tilbud om enkelt utstyr for å vaske hendene – helt gratis. De brukte Peepooene blir altså samlet inn, og etter at de er brutt ned blir de blandet med sand og leire, og denne gjødslede jorden blir solgt.

Peepoo brukes i dag i land i blant annet Asia og Afrika, og jeg håper at Peepoos sprer seg til enda flere mennesker, for dette er et kjempetiltak både med tanke på trygghet, og ikke minst også spredning av sykdommer!

Vil du lese mer om Peepoo kan du gå inn her: www.peepoople.com

Mina Hennum Mohseni

Onsdag 20. juni begynner FN-konferansen Rio + 20 om bærekraftig utvikling – 20 år etter den forrige miljøkonferansen i Rio. Men hva er bærekraftig utvikling? Uttrykket ble første gang brukt i 1987, i rapporten ”Vår felles fremtid” utgitt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Bundtland. Bærekraftig utvikling går ut på å imøtekomme behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge fremtidige generasjoners mulighet til å ta vare på sine behov.

 


UN Photo/Michos Tzovaras

 

På FN-konferansen i Rio i 1992 var de aller fleste av statslederne til stede for å diskutere miljø og klima. Resultatet var en planen Agenda 21, som skulle være en veiviser til en bærekraftig utvikling i det 21. århundret. Produksjonen og forbruket i Nord var ikke bærekraftig, og var dermed den viktigste årsaken til miljøproblemene. Gjennom Agenda 21 ble statslederne enige om hva som måtte gjøres for å redusere overforbruk av ressurser i Nord, mens den samtidig oppmuntret til økt, men bærekraftig, forbruk og utvikling i fattige land.

Miljø og bærekraftighet er tett knyttet opp til fattigdom, noe som kommer til uttrykk blant annet i FNs Tusenårsmål. Dette er åtte mål som handler om å ytrydde fattigdom, og Tusenårsmål nummer 7 handler om ”å sikre en miljømessig bærekraftig utvikling” – disse målene skal innfris innen 2015; vi har langt igjen, og det begynner å haste.

Hvordan sikrer man en bærekraftig utvikling? Det er særlig tre ting som er viktige. For det første må man satse på og bygge ut bærekraftig energi; 80 prosent av det globale energibehovet blir dekket av fossilt brennstoff (olje, kull, naturgass) og atomenergi. Dette er ikke-fornybare energikilder, og fossilt brensel er en av de viktigste grunnene til CO2-utslipp. Utslippene er altfor høye allerede, og jorda kommer ikke til å takle en fremtid hvor hele verdens befolkning bruker fossile brennstoffer. En bærekraftig energiutbygging er derfor eneste løsning, det vil si utbygging av energikilder som vann-, vind- og solenergi; energi som ikke blir brukt opp, og som ikke ødelegger jorda vår!

Også bevaring av regnskogen er viktig for å få til bærekraftig utvikling. Regnskogene dekker seks prosent av jordas areal. Opptil 90 prosent av verdens dyre- og plantearter lever der, og flere millioner mennesker er avhengige av regnskogen for å overleve. Hvert år ødelegges regnskog som tilsvarer halve Norges areal – for å bli brukt til enorme palmeoljeplantasjer for å produsere blant annet biodrivstoff, eller beite til kveg som skal bli hamburgere. Når regnskogen hugges ned eller ødelegges slippes store mengder CO2 ut – ifølge FNs klimapanel slippes det ut mer klimagasser som følge av avskoging enn det gjør fra transportmidler. I tillgg risikerer vi at dyre- og plantearter forsvinner for godt når skogen blir ødelagt. Derfor er det altså veldig viktig å få slutt på ødeleggelsen av regnskogen!

 


UN Photo/Pernaca Sudhakaran

 

Sist, men ikke minst er grønn økonomi et viktig tiltak for å få til en bærekraftig utvikling. Ifølge FNs miljøprogram er grønn økonomi ”en økonomi som resulterer i økt menneskelig trivsel og sosial likhet, samtidig som den betydelig reduserer miljørisiko og økologiske fotavtrykk”. Vi må altså innrette økonomien på en måte som gjør at vi ikke overbelaster jordas ressurser eller bidrar til farlige klimaendringer,men skaper samfunn basert på bærekraftighet og rettferdighet! Dagens økonomi er ikke bærekraftig. En grønn økonomi, derimot, handler blant annet om å investere i fornybare sektorer og å anerkjenne naturressurser som verdier.

I 2002 ble det arrangert et møte i Johannesburg i Sør-Afrika hvor man skulle vedta en handlingsplan for hvordan målene som ble vedtatt på Rio-konferansen skulle nås. Det var store uenigheter, og sluttdokumentet var lite konkret.

De fleste er jo enige om at vi har et miljøproblem, som i stor grad skyldes vårt forbruk her i Nord. Men gang på gang, også i andre sammenhenger enn disse konferansene, opplever vi at det er vanskelig å få land med på konkrete tiltak for å gjøre noe med miljøproblemene og sikre en bærekraftig utvikling, eller at tiltakene ikke blir fulgt opp i etterkant. Vi er faktisk nødt til å ofre noe for å sikre en bærekraftig utvikling, og nettopp derfor er det vel så vanskelig å få til konkrete tiltak; det er vanskelig å få folk til å gi slipp på de godene og den livsstilen de har, både når det gjelder enkeltindivider og land, til tross for at den måten vi lever på sakte men sikkert ødelegger den eneste kloden vi har. Alle vet at noe må gjøres, men få gidder å gjøre noe med det – kanskje også fordi de som må gjøre noe er de som merker minst til konsekvensensene, nemlig deg og meg. Det er stort sett mennesker i Sør som merker konsekvensene av rovdriften på naturressurser; mer flom, mer tørke, mer ekstremvær. Men før eller senere er vi nødt til å gjøre noe, heller før enn senere, så hvorfor ikke i dag?

 


UN Photo/Evan Schneider

 

I år, 20 år etter Rio-konferansen og Agenda 21, prøver vi igjen. Statslederne møtes på nytt i Rio, fra 20. til 22. juni, for å gjøre et forsøk på å bli enige om hvordan målene i Agenda 21 skal nås. Et tema som vil være veldig viktig på Rio+20-møtet er nettopp grønn økonomi som jeg nevnte over. Det har vært knyttet høye forventninger til dette møtet, men etter at de innledende forhandlingsrundene har begynt har forventningene falt. Mange mener at statslederne har for lave ambisjoner, og at avstanden mellom landene er for stor til at det vil være mulig å komme frem til et endelig vedtak. Det er blant annet veldig stor uenighet om hva en grønn økonomi skal innebære. Men forhåpentligvis klarer de å bli enige om et sluttdokument; ”The Future We Want” er arbeidstittelen, og også konkrete mål for bærekraftig utvikling.

Og hvis man ikke kommer frem til noe konkret nå, når skal man gjøre det da? Om tjue år til? Det har allerede gått altfor lang tid. Det er viktig at du og jeg forteller politikerne at vi vil at noe skal gjøres nå – det er faktisk vi som velger dem, og de skal ta beslutninger som vi ønsker. Og vi vil vel at det i fremtiden skal være mulig å leve på kloden vår også for våre søstre og brødre i andre deler av verden, og for generasjonene som kommer etter oss?

Mina Hennum Mohseni

Jeg er lei av at folk tror de gjør verden til et bedre sted ved å jobbe to måneder på et barnehjem i Afrika, jeg er lei av at andres elendighet gjøres til en ferietur man kan komme hjem og skryte av etterpå, jeg er lei av at mennesker som lever i utviklingsland blir fremstilt som folk som trenger hjelp fra oss, jeg er lei av reklamer som viser små, mørke, foreldreløse barn, og som skal få folk til å synes synd på «de fattige barna i Afrika», og så få lyst til å gi penger for å få litt bedre samvittighet – jeg er lei av stakkarsliggjøringen!

Verden er urettferdig, men vi lever her alle sammen – sammen! Det skulle bare mangle at vi jobber sammen for å gjøre verdenssamfunnet bedre. Det skal ikke være nødvendig å stakkarsliggjøre andre mennesker for å jobbe for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. Selv om det ikke er intensjonen, synes jeg stakkarsliggjøringen er respektløs. Vi skal ikke redde noen, vi skal sammen jobbe for å gjøre verden mer rettferdig!