Mina Hennum Mohseni

Mange av de fattige landene i verden er egentlig veldig rike på ressurser. Allikevel regnes de for å være fattige, fordi pengene forsvinner og ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Så hvor blir pengene av? Sannsynligvis forsvinner de ut i skatteparadiser.

Et skatteparadis er et land eller et område hvor utlendinger betaler veldig lite skatt, eller ikke skatt i det hele tatt, for eksempel Sveits, Cayman Islands, Luxembourg, Hongkong, USA og City of London. Et kjennetegn ved skatteparadisene er hemmelighold, slik at det blir lett for internasjonale selskaper å gjemme bort penger og dermed unngå å betale skatt.

Internasjonale selskaper får komme inn i fattige land og tjene penger på landets ressurser, men gir ofte minimalt tilbake. Mange av selskapene betaler veldig lite skatt, og gjemmer heller pengene unna i skatteparadiser. De ressursene de har tjent penger på tilhører lokalbefolkningen, så da skulle det bare mangle at folket får sin del av inntektene fra disse ressursene også. Isteden blir de rike enda rikere på bekostning av andre mennesker. Resultatet er dårlige offentlige tilbud og goder, som skoler, helsetjenester, infrastruktur og så videre. Dette fratar mennesker deres grunnleggende rettigheter, og jeg vil kalle dette ran! Det er helt meningsløst at land som er så rike på ressurser ikke skal ha råd til å dekke de grunnleggende rettighetene til befolkningen sin.

For å ta et eksempel: Tanzania er Afrikas tredje største produsent av gull, allikevel er det et fattig land. Noen av gruveselskapene som opererer i Tanzania betaler ikke skatt i det hele tatt, mens andre betaler veldig lite, ca 3% av overskuddet. Til sammenlikning får Norge 78% av overskuddet fra oljeindustrien. Hvert år blir fattige land plyndret for 160 milliarder dollar – penger de skulle fått inn som skatt fordi internasjonale selskaper tjener penger på deres ressurser. Til sammenlikning får de 120 milliarder dollar i bistand.

Dette er så urettferdig som det kan bli. Men det er mulig å gjøre noe med det! Til nå har det ikke vært noe regelverk som forbyr dette i Norge, men denne våren skal det avgjøres om det skal innføres nye regler, og i den forbindelse har Kirkens Nødhjelp og deres ungdomsorganisasjon Changemaker hatt en underskriftskampanje. Organisasjonene Attac og Tax Justice Network jobber også mot skatteparadiser. Årets deltakere på utvekslingsprogrammet Communication for Change gjennom Kirkens Nødhjelp og KFUK-KFUM, som jeg deltar på, hadde en kampanje som handlet om skatteparadiser forrige uke.

Det var en lokal kampanje som handlet om å gjøre Ulstein kommune, hvor vi holder til for tiden, skatteparadisfri. Det betyr at vi vil at Ulstein kommune ikke skal handle med selskaper som snyter på skatten ved å gjemme unna penger i skatteparadiser. Vi brukte én uke på å utarbeide og gjennomføre kampanjen. I løpet av denne uken var vi representert på kommunestyremøtet og vi hadde også en aksjonsdag i sentrum hvor ordføreren var tilstede.

Vi klarte å skape oppmerksomhet rundt aksjonen både blant politikere og i media, og ordføreren var veldig positiv til å få dette gjennom i kommunestyret. Flere svenske kommuner har allerede gjort vedtak mot skatteparadiser.

Det er altså heldigvis faktisk mulig å gjøre noe med dette, og det er mange som er engasjerte. Hvis du vil vite mer om skatteparadiser og om hvordan du kan være med på å gjøre verden litt mer rettferdig, kan du sjekke ut disse sidene:

 

Mina Hennum Mohseni

Vestlig kultur eksporteres fremdeles i stor skala til resten av verden. Ikke minst vestlige skjønnhetsidealer.

I mange asiatiske land har hvit hud vært forbundet med klasse. Og de vestlige skjønnhetsidealene som har blitt eksportert til resten av verden de siste tiårene har vært med på å opprettholde og forsterke dette idealet. Millioner av mennesker i asiatiske land, både kvinner og menn, bruker ulike typer blekingsmidler for huden – kremer, piller, sprøyter og laser. I Hong Kong, Malaysia, Filippinene og Sør-Korea har 4 av 10 kvinner brukt produkter for å bleke huden, og dette blir også vanligere og vanligere blant menn. En grunn mange oppgir er at de vil få seg en kjæreste og en god jobb – og dette blir altså lettere dersom de er lyse i huden. Mange av produktene er skadelige, og særlig gjelder dette for fattige kvinner som ikke har råd til å kjøpe «ordentlige» produkter – de bruker ulovlige produkter, og ofte blir de skadet av disse produktene.

Bleking av hud er veldig populært også i India, og det blir ikke bedre av at landets egne kjendiser støtter opp om dette. Den indiske skuespilleren Shah Rukh Khan har spilt i en reklamefilm for en krem for bleking av huden, «Fair and Handsome». Beskjeden i denne reklamefilmen er at hvis du har lys hud får du en god jobb og en pen og trofast kone. Det finnes mange reklamer for produkter for bleking av hud som har liknende budskap som denne filmen.

En annen skummel trend blant asiater er øyeoperasjoner; folk operer øynene sine for at de skal se mer vestlige ut. Eller neseoperasjoner; Iran er på verdenstoppen når det gjelder neseoperasjoner med ca 60 000 operasjoner i året. Mange iranere har større neser enn de fleste europeere. Men idealet er å se vestlig ut, å se ut som Hollywoodstjerner – så tusenvis av kvinner og menn opererer nesene sine for å gjøre dem mindre, og dermed mer vestlige. Overalt i Iran ser man kvinner og menn med plasterlapper på nesa etter å ha fått utført en «nose job».

Det er ikke bare i ikke-vestlige land at dette skjønnhetsidealet er et problem, men det er også et stort problem for folk som bor i vestlige land og som ikke har et typisk vestlig utseende – for eksempel afroamerikanere i USA.

Det er veldig vanlig at kvinner med afrikansk bakgrunn retter ut håret – de bruker tusenvis av kroner og masse tid hvert eneste år på å rette ut håret på ulike måter, gjerne kjemisk, og å sette i hårforlengelser. Etter mange år med behandling sitter kvinnene igjen med tørt og skadet hår. Vestlig, langt, rett hår omtales av mange som «godt hår» – resultatet er det motsatte. I USA bruker fargede kvinner 9 milliarder dollar på hårpleie i året – 80 % av hele hårpleieindustrien!

Hva er alt dette her for noe? Vestlige skjønnhetsidealer har blitt eksportert til resten av verden, og blitt presentert som fasiten på skjønnhet. Hvorfor er det slik at det er folk i Vesten som bestemmer hva som er vakkert? Dette er så feil som det overhode kan bli! Og dette går som nevnt ikke bare ut over folk i andre deler av verden, men også stadig flere mennesker som lever i Vesten. Denne trenden snu, for dette er ikke sunt!

Mina Hennum Mohseni

For en tid tilbake var jeg på utstillingen I Afghanistan på Nobels Fredssenter. Det er en utstilling med bilder fra afghanske kvinners hverdag, livet til amerikanske soldater i Afghanistan, og videosnutter om tre jenter i Kabul som jobber med å endre det afghanske samfunnet.

Dette er en helt utrolig flott utstilling, som jeg kommer til å gå og se igjen! Mitt inntrykk av Afghanistan har, i likhet med veldig mange andre nordmenns, i stor grad vært formet av det bildet mediene gir oss; krig, fattigdom, nød, utrygghet, kaos, kvinnediskriminering, osv.

Men denne utstillingen har gitt meg et helt nytt bilde av Afghanistan og afghaneres, særlig unge kvinners hverdag.

Jeg anbefaler virkelig alle som har muligheten til det å gå og se denne utstillingen, for den kan gi deg et nytt bilde av Afghanistan. Den vil vise deg helt andre sider av Afghanistan enn du får servert av mediene, og jeg er veldig sikker på at de aller fleste vil lære noe av denne utstillingen. Det er masse flott bilder, videoer og historier. Løp og se!

Mina Hennum Mohseni

Isen smelter, havet stiger, og været blir villere, varmere og våtere. Det er flere mennesker på flukt på grunn av naturkatastrofer enn på grunn av krig og konflikter, og klimaendringene er også en av de viktigste årsakene til fattigdom. Noe er veldig galt, men vi har muligheten til å gjøre noe med det!

Klimaendringene er et globalt problem, og det kan kun løses hvis alle går sammen om det. Vi må ta ansvar, og vi må stoppe den dårlige utviklingen før det har gått for langt!

Det kreves politisk vilje for å få til gode, bærekraftige løsninger. Men for at politikere skal jobbe med dette, må folk kreve en bedre klimapolitikk – og alle må være villige til å ofre litt, både som land og som individer. Vi kan ikke fortsette å leve slik vi i Nord gjør i dag, det er rett og slett ikke bærekraftig!

For å få til gode, bærekraftige løsninger må alle jobbe sammen, og det er også viktig å inkludere barn og ungdom; det er vi som skal leve på denne kloden i fremtiden. Vi vil bidra! Et eksempel på ungdoms engasjement er kampanjen og klimakaravanen «We Have Faith – Act Now For Climate Justice» før jul, i forbindelse med klimatoppmøtet i Durban. 160 ungdommer fra hele verden reiste sammen gjennom Øst-Afrika og holdt konserter og samlet underskrifter for å skape oppmerksomhet rundt klimatoppmøtet. Vi må sørge for at ungdom ikke bare overtar problemene, men at vi deltar aktivt i å skape løsninger.

I Norge har vi en olje- og energiminister som sier at vi skal pumpe opp mer olje, mens vi har en miljø- og utviklingsminister som sier at vi må redusere klimagassutslippene (det hadde vi ihvertfall da jeg skrev dette, og vi får jo håpe at den nye miljøvernministeren sier det samme!). Slik kan vi ikke ha det. Det er helt avgjørende at den politiske ledelsen, over hele verden, står sammen, at de snakker med samme stemme!

Et viktig skritt er å innføre en grønn økonomi. Det er helt åpenbart at vi må innrette økonomien på en måte som gjør at vi ikke overbelaster jordas ressurser eller bidrar til farlige klimaendringer, men skaper samfunn basert på bærekraftighet og rettferdighet.

Spørsmålet er, vil en overgang til en grønn økonomi bare fokusere på teknologiske løsninger, uten å føre til mer dyptgripende endringer i samfunnet, eller vil det faktisk bidra til å endre sosiale strukturer, institusjoner og maktforhold som underbygger forskjellige former for ulikhet? Ny teknologi er bra, men ikke nok; det må skje noe med folks holdninger også.

Selvfølgelig er det håp! Det er vi mennesker som har skapt problemet, og da klarer vi også å løse det. Det krever innsats og vilje til å gjøre noe med det, og vi er helt nødt til å ofre noe – men det er nødvendig, og det er definitivt verdt det!

Dette blogginnlegget er basert på en innledning som jeg holdt på en konferanse om grønn økonomi og klima 14. mars, arrangert av Forum for utvikling og miljø. Jeg har oversatt den til norsk og derfor gjort noen endringer, men innholdet er det samme.

Mina Hennum Mohseni

Det fokuseres mye på islamsk ekstremisme i mediene for tiden. Dette er dessverre med på å gi et helt feil bilde av de aller fleste muslimer. Jeg har veldig vanskeligheter med å forstå hvorfor muslimske ekstremister bosetter seg i Europa, og så bare klager over hvordan folk lever her og påstår at alle bør leve etter sharialover.

Å bosette seg i et annet land, for så å kritisere og rakke ned på hvordan menneskene der lever, og å ønske å tvinge på dem sine egne lover og regler, som de på ingen måte ønsker å leve etter, er rett og slett altfor drøyt og en helt vanvittig tanke. Mange av de ekstreme islamistene har reist fra land med sharialover, så hvis det er så forferdelig i Europa, så bør de dra tilbake dit hvor det faktisk er slik de vil ha det, og slutte å plage oss med sine ekstreme tanker!

Det er også veldig problematisk at ekstremistene ødelegger for de aller, aller fleste muslimer både her i Europa og i resten av verden. De får veldig mye oppmerksomhet i mediene, mens flertallet av muslimer får veldig lite. Men det er ikke spennende å skrive om muslimer flest, «de som er som oss», som ikke ønsker sharialover i hele verden; det er ikke nyhtesstoff. Og derfor får mange inntrykk av at alle muslimer er ekstreme islamister.

Jeg har hørt folk som ikke egentlig kjenner noen muslimer si «Jeg liker ikke muslimer» – fordi de tror at muslim er det samme som ekstremist og terrorist. Dette er en farlig utvikling som kun fører med seg unødvendig splittelse og frykt. Ekstemistene er i mindretall, allikevel er det nødvendig å ha en debatt rundt det, man må ikke late som de ikke finnes.

Det er nødvendig med en mer balansert fremstilling av muslimer. Det er også viktig at muslimer står opp mot ekstremistene, og viser at dette ikke er representativt for muslimer flest, og at de ikke støtter og aksepterer slike holdninger!

 

Mina Hennum Mohseni

Jeg har en venn som heter Francis. Han er fra Sør-Sudan og kom til Norge i 2003. Han søkte asyl, men fikk ikke opphold. Men han kunne ikke sendes tilbake, selv om han hadde gyldige identitetspapirer med seg. Han fikk altså ikke bli, men kunne heller ikke dra tilbake, så han ble plassert i et ventemottak i 2006, samme år som det første av to ventemottak ble opprettet.

Et ventemottak var (de eksisterer ikke lenger) et mottak for personer som hadde fått endelig avslag på asylsøknaden sin, og derfor ikke kunne bo på vanlige asylmottak lenger, og her kunne asylsøkerne bo til de dro hjem. Enten frivillig eller ved tvang.

Både beboerne selv og forskere har beskrevet livet på ventemottak som mental tortur. Selvfølgelig sliter det på folk å bo år etter år i uvisshet og frykt for å bli sendt tilbake til det landet de flyktet fra – nettopp fordi de var redde for å bli der.

Beboere på ventemottak har levd med å bli stemplet som kriminelle, de har blitt kalt illegale, de har levd på mottak langt fra andre mennesker, og uten noen som helst form for privatliv på mottaket; fire voksne mennesker bodde på et rom på 5×6 meter. De hadde heller ikke mulighet til å studere eller jobbe, og livet ble redusert til å spise, sove og vente.

Flere beboere kan fortelle at både de selv og andre på ventemottakene har blitt psykisk syke av å leve slik. Mange har blitt deprimerte. Noen vil kanskje si at det er deres egen feil – de har fått avslag, og burde derfor reise hjem. Den psykiske torturen de gjennomgår kunne de unngått.

Men det er ikke så lett! De aller fleste vil jo være hjemme; grunnen til at de dro, var at det ble for farlig å bli der. Dersom man velger å leve på et ventemottak, i konstant uvisshet og frykt, og helt uten privatliv, hvor ille er det ikke der man dro fra da? Hvor farlig er det ikke da å dra hjem?

Hvis de kunne levd et greit liv i hjemlandet, hvorfor skulle de ønske å ødelegge seg selv ved å leve med den psykiske torturen de opplever at det er å bo på ventemottak? Det er det ingen som vil!

Mange har faktisk ikke noe alternativ. De har heller ikke mulighet til å dra til de fleste andre Europeiske land, heller, på grunn av Dublin-avtalen, som sier at asylsøkere kun kan søke asyl i ett land som er med på denne avtalen.

Sommeren 2010 tente noen av beboerne på både Lier og Fagerli ventemottak. Etter dette ble ventemottakene stengt, og det har blitt jobbet med en ny type mottak for de som skal sendes ut, returmottak. Beboerne ble etter brannene spredt på vanlige asylmottak rundt i Norge, men de har de samme problemene som tidligere; usikkerhet, venting, mangel på privatliv osv, og fremdeles fører dette til store psykiske problemer.

Mange av beboerne på de vanlige asylmottakene ønsker ikke å ha kontakt med de fra ventemottakene, så de føler seg ofte isolert. Dette gjør ikke situasjonen bedre. I tillegg til de psykiske påkjenningene, sliter beboerne fra ventemottakene også økonomisk. Hver 15. dag får de 935 kr, altså har de rundt 60 kr å leve av hver dag. Dette er veldig lite. Det å måtte lure på om man har råd til nok og ordentlig mat de neste dagene, fører til enda flere bekymringer for disse menneskene som allerede er i en veldig vanskelig livssituasjon.

I januar i år var det en folkeavstemning i Sør-Sudan, hvor flertallet stemte for selvstendighet. 9. juli ble staten Sør-Sudan erklært, og Francis kunne endelig dra hjem – helt frivillig. I august godkjente UDI Francis’ søknad om å få reise tilbake. Det har ikke vært mulig for ham å dra tilbake ennå, og fremdeles bor han på et asylmottak i Norge. I flere år har Francis’ liv vært et liv i uvisshet når det gjelder fremtiden, og fremdeles er det slik for mange mennesker rundt omkring i Norge.

Det spiller ingen rolle om de har kommet hit lovlig eller ulovlig, det er mennesker det er snakk om, og de har de samme grunnleggende rettighetene som alle andre mennesker har! Dette handler ikke først om fremst om asylpolitikk, det handler om enkeltmennesker, om menneskerettigheter og menneskeverd.

Og det handler ikke bare om Francis; det finnes så mange historier, så mange som har det vanskelig, og som opplever at deres menneskerettigheter blir brutt hver eneste dag, her i Norge.

Ventemottakene eksisterer ikke lenger, men det gjør menneskene som bodde der. Ikke glem dem!

Mina Hennum Mohseni

Det er en ting jeg har stusset på en stund, og det er folks behov for å skille mellom «muslimenes gud» og «vår gud». For muslimenes gud heter jo Allah, og vår gud heter Gud. Men dette er en misforståelse. Vi skiller da ikke mellom jødenes gud og de kristnes gud på denne måten?

Jødedommen, kristendommen og islam har alle samme utgangspunkt; alle de tre religionene bygger på historiene fra Det gamle testamente. Kristendommen er en videreføring av jødedommen; Jesus er den endelige profeten, Guds sønn, men også Abraham og Moses regnes som profeter av kristne. Muslimene mener at islam er en tilbakevending til den sanne tro, og de mener at Muhammed er den endelige profeten. Men både Abraham, Moses og Jesus er profeter i islam, og islam regnes som en abrahamittisk religion, sammen med jødedommen og kristendommen.

Både jøder, kristne og muslimer tror på én gud, Gud. På engelsk kalles denne guden God, på fransk Dieu, Deus på portugisisk, Dios på spansk, Mungu på swahili, Khoda på farsi og Allah på arabisk. Dette er én og samme gud, uavhengig av religion – det er kun en språklig forskjell! Kristne arabere sier selvfølgelig Allah – arabisk er jo morsmålet deres. Og det finnes selvfølgelig også muslimer som ikke har arababisk som sitt morsmål, men for eksempel farsi, og da sier de Khoda. Eller som snakker norsk, og sier Gud.

Det finnes dem som mener at det er en forskjell på Allah og Gud. Jeg har lest og lest for å prøve å finne noen gode argumenter fra folk som mener at Allah er en annen gud enn Gud, men det er lite jeg synes er holdbart. Noen av argumentene er at islam og kristendom er to forskjellige religioner, med forskjellig budskap og forskjellige verdier. Et annet argument jeg har hørt, er at siden de kristne mener at Gud har en sønn, mens muslimene mener at han ikke har det, så kan det ikke være samme gud det er snakk om. Også treenigheten brukes som et argument; i kristendommen er Gud Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. Gud ble menneske, Jesus er Gud inkarnert, men for en muslim er dette blasfemisk – Jesus, et menneske, kan ikke være Gud, og muslimene tror ikke på treenigheten.

Jeg synes ikke disse argumentene er holdbare. Kristendommen og islam har jo samme utgangspunkt, historiene i Det gamle testamente, og samme profeter. Selvfølgelig er det forskjeller mellom de to religionene, ellers hadde det ikke vært to forskjellige religioner! Det er også forskjeller mellom jødedommen og kristendommen. Selv innad i kristendommen er det forskjeller, også når det gjelder synet på treenighet. At de kristne mener at Jesus er Guds sønn mens muslimene mener at han ikke er det, er også en forskjell som jeg mener ikke kan være avgjørende – muslimene ser jo på Jesus som en profet. Og jødene er også uenige i at Jesus er Guds sønn, allikevel diskuteres det ikke om jøder og kristne tror på samme gud, det er man enige om. Når utgangspunktet er det samme, det er de samme profetene, og begge religioner mener at det er én Gud, hvorfor skulle dette da være to forskjellige guder?

Jeg hører ofte folk som sier at «muslimene tror på Allah» – ja, men det gjør du óg, dersom du er kristen – Allah er arabisk , og betyr det samme som Gud. Muslimer tror på Gud, akkurat som kristne gjør; det er ikke det som er forskjellen mellom kristendom og islam. Dette er bare med på å bygge opp under det synet som altfor mange dessverre har i dag; at det er «dem» og «oss». Dette er helt meningsløst, og nå er det på tide å slutte med å skape slike ulikheter som ikke eksisterer!

Mina Hennum Mohseni

Frem til jul er jeg i Recife i Brasil gjennom Kirkens Nødhjelp. Brasil er helt supert, på så mange måter, selv om det helt klart også er mange problemer. Noe av det jeg har lagt mest merke til frem til nå, er folks forhold til søppel. Overalt ser jeg folk som bare slenger fra seg søpla si. Og det mangler ikke på søppelkasser, det er ikke det som er problemet! Problemet er at folk ikke bruker dem. Kanskje fordi de ikke gidder, kanskje fordi de ikke er vant til det. Trist er det uansett.

Jeg så en mann som sto rett i nærheten av to søppelkasser (det er søppelkasser på annenhver lyktestolpe her), og allikevel slang han fra seg plastglasset sitt på gata  – hvor det allerede lå massevis av andre plastglass fra før, som andre ikke hadde giddet å putte i en av de mange søppelkassene. En annen mann skrellet en mandarin og slang skallet på bakken, midt i veien, en dame spiste et sukkertøy på bussen og kastet papiret på gulvet, en annen kastet søppel ut av bussvinduet, og sånn kan jeg fortsette og fortsette.

Det er flott at man forsøker å gjøre noe med de store problemene knyttet til forurensning, men det at enkeltpersoner slenger fra seg søppel hvor som helst, er også et problem! Og summen blir så stor hvis alle skal holde på sånn. Det er helt sikkert ikke mangel på vilje som er problemet, men mangel på kunnskap, kanskje? Kunnskap om hvilke konsekvenser det får hvis alle skal kaste søppel hvor de vil. Plastikk forsvinner ikke av seg selv!

Det virker som folk synes det er helt greit å bare slenge fra seg søppel på bakken; det er helt vanlig å gjøre det. Det finnes selvfølgelig folk som bruker søppelkassene her også, men det er skremmende mange som ikke gjør det, og som tilsynelatende ikke har noen betenkeligheter med å ikke gjøre det. Derfor tror jeg det må gjøres noe med folks holdninger.

Det er så trist å se at dette skjer – hele tiden. Men jeg tror at dersom man bare gjøre en innsats for å gjøre folk oppmerksomme på hvilke konsekvenser deres forsøpling kan få (i tillegg til at det ikke ser ut, men det virker det ikke som det er så mange som bekymrer seg for her), så tror jeg man kunne ha satt en stopper for det. Det vil selvfølgelig alltid være noen som ikke bryr seg, det er det alle steder, også i land hvor dette ikke er et like utbredt problem (som for eksempel Norge).

Men jeg tror at det store flertallet hadde vært villige til å gjøre noe med denne uvanen, dersom det ble tatt ordentlig tak i problemet, for eksempel gjennom holdningskampanjer.

 

Mina Hennum Mohseni

AIDS. Foto: UN Photo

To foreldreløse i Gikongo, Rwanda. Begge foreldrene døde av AIDS og barna må nå passe på seg selv. Foto: UN Photo.

Det er en trend i dag at ungdom fra Nord drar til Sør for å «redde verden», for å gjøre en forskjell. Mange velger å utgjøre denne forskjellen ved å jobbe på et barnehjem i noen uker, og Facebook fylles opp med bilder av dem selv med små barn på armen, og stadige oppdateringer om hvor søte barna er og hvor gøy det er å leke med dem. Og så kommer de hjem med enda flere bilder og historier om de søte barna de lekte med, som gråt så mye da de dro hjem, og hvilken fantastisk opplevelse det var å føle at man faktisk gjorde noe for andre. Og hva ser vel ikke bedre ut på en CV enn at en rik ungdom fra Europa har ofret en måned av sommerferien sin for å jobbe på et barnehjem på andre siden av verden?

Selv om det er åpenbart at denne frivillige arbeidskraften trengs på barnehjem rundt om i verden, er det allikevel noe i meg som synes at denne måten å «redde verden» på ikke er helt riktig. Barn som bor på barnehjem er som regel barn som ikke har foreldre, eller barn som ikke har muligheten til å leve sammen med foreldrene sine, og derfor tidlig i livet har opplevd å bli skilt fra noen de var veldig knyttet til. Er det da riktig at de skal utsettes for å bli knyttet til nye folk hele tiden; at det stadig skal komme nye folk som forsvinner etter noen uker, og blir byttet ut med nye ungdommer som igjen blir borte etter bare en liten stund?

Barn er sårbare, og særlig barn som ikke har foreldre å forholde seg til, men bare ansatte som har altfor mange barn å ta seg av, og ungdommer som forsvinner etter kort tid. Selv om disse ungdommene gjør en viktig jobb, så synes jeg det er like viktig å tenke på om denne trenden bare er positiv. Hvilke konsekvenser får det for barna at de hele tiden knytter seg til nye voksenpersoner, som så forlater dem, og så måtte begynne på nytt og på nytt med nye mennesker? Dette har selvfølgelig ikke bare med ungdommene som jobber frivillig å gjøre; det handler også om organisasjonene som tilbyr de ulike prosjektene.

Dette er helt klart et spennende mål med en reise, en interessant erfaring, en kortsiktig måte å hjelpe på, og veldig kult å sette på CVen, men jeg synes det er viktig å tenke på at selv om man gjør en innsats som frivillig i noen uker, så har det ikke nødvendigvis bare positive konsekvenser på lang sikt. Selv om det uten tvil også er positivt! Ellers hadde ikke folk gjort det – de vil jo hjelpe. Jeg vet ikke om noe fullgodt alternativ til denne praksisen, for det er ikke tvil om at den frivillige arbeidskraften er nødvendig, men det er allikevel ikke dermed sagt at alle sider ved dette er bra!

Mina Hennum Mohseni

Fra en demonstrasjon mot dødsstraff og for løslatelse av Troy Davis, 12. juli 2008. Foto: Wikimedia.

I natt kan en uskyldig mann bli drept, i et moderne demokrati.

Troy Davis ble i 1991 dømt for drapet på en politimann i Georgia i USA – det var ingen beviser, kun vitneutsagn. Det var i utgangspunktet ni vitner, men syv har trukket seg, og flere av dem har antydet at de ble presset av politiet til å vitne mot Troy Davis.

Han har hele tiden sagt at han er uskyldig, men det har ikke ført frem – nå har han sittet på dødscelle i mer enn 18 år. Dødsdommen er signert, og i natt skal han dø. Hvordan kan et menneske dømmes til døden uten beviser i et land som kaller seg et demokrati? Hvordan kan domstolen i Georgia bare overse at polititet har presset noen til å lyve?

Dette er så fjernt fra et demokrati som man kan komme! Nå må USA slutte å bryte menneskerettighetene, og faktisk oppføre seg som det demokratiet de ønsker å fremstå som! Den mannen som blir drept i natt kan være uskyldig!