Oda Bjerkan

Oda Bjerkan

Snart 1/5 til 100. Takknemligheten for at jeg får uttrykke meg om det jeg vil er meget stor - og troverdige kilder har observert at jeg aller helst benytter meg av tastaturet når noe gjør meg ordentlig sur.

Minstelønna er i mange av de tekstilproduserende landene så lav at den ikke dekker arbeidernes grunnleggende behov. (Foto: Clean clothes campaign)
Minstelønna er i mange av de tekstilproduserende landene så lav at den ikke dekker arbeidernes grunnleggende behov. (Foto: Clean clothes campaign)

Etter at 800 000 nordmenn fikk med seg tv-serien «Sweatshop» gjennom Aftenpostens nettsider, har mange av oss fått et realistisk og ikke minst nødvendig sjokk av hva som skjuler seg i moteverdenens mørke kjeller.

Du var nok ikke den eneste som satt igjen med en klump i halsen etter sesongslutt. Men du er heller ikke alene om å ha vært innom kleskjeder, som driver med denne type utnyttelse i ettertid. Om vi er noen egoistiske, kort-medlidende eller glemske  mennesker er det vanskelig å svare på, men at vi tilsynelatende har en tendens til å åpne øynene først når det rammer våre egne. Det er det ingen tvil om.

 

La meg spørre deg om noe. Hva hadde du sagt til å jobbe minimum ti timer om dagen, seks dager i uken – for en lønn som ikke kunne dekke din families basale  behov? I følge den amerikanske foreningen National Labor Committee tjener en kvinne i El Salvador i underkant av to norske kroner på å sy en basketballdrakt, som senere selges for godt over tusenlappen. En Global Exchange-etterforskning avdekket i tillegg at en jeansarbeider for merket GAP i Mexico tjente rundt 2 norske kroner i timen. Timebetalingen for arbeidere i Nicaragua og Haiti var enda lavere.

En sweatshop defineres som en enhver arbeidsplass der arbeidernes rettigheter til å organisere uavhengige fagforeninger ikke blir respektert, og assosieres med en liten fabrikk der mennesker får lav lønn for lange arbeidsdager som foregår under særdeles dårlige arbeidsforhold. Så hvor ligger egentlig disse fabrikkene spør du kanskje deg selv? Og hvorfor trenger arbeiderne lønn? De bor jo i land der alt er på randen til gratis?

Dersom du tar en titt på den hvite lappen på innsiden av ett av plaggene dine, er det en stor mulighet for at det er «made in» Kina, India, Kambodsja, Vietnam, Indonesia eller Bangladesh som møter deg. Innimellom vil man også finne plagg produsert i afrikanske eller sør-amerikanske land, eller USA og steder i Europa. Det er altså med tungt hjerte at jeg må fortelle deg at man også der, som i vårt kjære land – trenger inntekter for å dekke utgifter. Selv med et lavt kostnadsnivå dekkes ikke utgiftene av den lave lønna.

Det hersker liten tvil om at det er i Asia tekstilindustrien er rådende leverandør av både klær og umenneskelige arbeidsvilkår.  ILO offentliggjorde i September 2014 en rapport som tydeliggjør to konkrete fakta: At det jobber flere millioner mennesker innenfor denne industrien, og at det er asiatiske land som har flest ansatte under arbeid.

Kilde: International Labour Organization, ILO.

Kilde: International Labour Organization, ILO.

Vi kan vel bokstaveligtalt også slenge dette i den stappfulle pappesken markert globale verdensproblemer med store spritusj-bokstaver, kan vi ikke?

Grove utnyttelser og overtredelser

I Norge bryter du loven ved å jobbe over 40 timer i løpet av 7 dager. Hva sier du til mellom 60 og 80 arbeidstimer i uken? Arbeiderne jobber også etter ekstreme produksjonsmål, som gjør at det ofte ikke er tid til verken drikke-, toalett- eller matpauser. «Vi forventes å produsere 1000 plagg hver eneste dag, dette tilsvarer mer enn ett plagg i minuttet» uttalte tekstilarbeider Alvaro Saavedra Anzures til etterforskere som jobber for arbeidstakeres rettigheter.

Det er også avslørt at både psykisk og fysisk vold forekommer. Seksuelle overgrep er heller ikke uvanlig, så hva er dine tanker om å bli slått dersom du gjør en liten feil, eller kanskje få bøtelagt de to neste månedslønnene dine for å komme for sent, være for lenge på do eller glemme å slå av lys? Jeg hadde vært blakk.

Eller hva med å bli banket opp, kastet i fengsel, svartelistet eller i verste fall drept for å organisere protester eller kampanjer for å bedre arbeidsmiljøet, lønninger eller arbeidstimer? Den amerikanske foreningen National Labour Committee avslørte nylig i en rapport at arbeidere for det anerkjente undertøysmerket Victoria Secret kunne bli slått eller fiket til av overvåkrene for å gjøre feil eller henge bak i tidsskjema.

Forbrukerminister Horne må sikre at forbrukerne ikke blir "medskyldige" i brudd på tekstilarbeidernes rettigheter mener Framtiden i våre hender. Foto: Clean Clothes Campaign

Forbrukerminister Horne må sikre at forbrukerne ikke blir «medskyldige» i brudd på tekstilarbeidernes rettigheter mener Framtiden i våre hender. Foto: Clean Clothes Campaign

Tatt i betraktning at over 75% av arbeiderne i denne industrien er kvinner, tvinges de ofte til å bruke prevensjon og til å ta rutinemessige graviditetstester. Dette gjøres for å forsikre at ikke støtte til fødselspermisjon eller  helseundersøkelse må betales av fabrikkeierne. Menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch har også gått ut med informasjon om at det langs grensen mellom Mexico og USA, i såkalte «maquiladoras», tvinges kvinner til å vise at de menstruerer  for å bekrefte at de ikke er gravide, noe som helt klart er en krenkende prosess, og som forbys etter meksikanske lover. For tenk deg om; hva hadde egentlig du sagt, om sjefen din ba om å sjekke underlivet ditt for å slippe å betale en eventuell fødselspermisjon?

Til tross for mange spørsmål med urealistiske scenario for oss nordmenn er dette en realistisk hverdag for mange tekstilarbeidere i verden. Mennesker som arbeider for å ha et levebrød, akkurat som du og jeg, og mennesker som mister sin frihet  ved å gå gjennom portene til arbeidsplassen sin hver morgen. De to aller vanskeligste spørsmålene å svare på, er nok hvorfor det trenger å være slik, og hva som må gjøres for å endre kleskjedendes utnyttelse av disse arbeiderne.

Dårlige unnskyldninger

Et godt utnyttet argument i kampen for rettferdighet i denne industrien er at det er myndighetene i hvert enkelt land sitt ansvar å sikre en minstelønn for arbeiderne, ikke kleskjedene. Hvordan kan det da ha seg at en minstelønn er en forhandlingssak mellom myndigheter, næringslivet og fagforeninger (som de ikke tillattes å danne)?

Myndighetene fastsetter en minstelønn for å sikre arbeiderene en anstendig lønn. Men de samme myndighetene frykter at de multinasjonale selskapene vil flytte produksjonen ut av landet dersom de øker lønnen til et høyere nivå. Dette er et bevis på at det er kleskjedene som har makten og som dominerer – ikke myndighetene.

Selskapene er nødt til å vise at de er villige til å betale litt mer for at et lønnsløft skal bli realitet, i tillegg til å forsikre myndighetene om at de ikke ønsker å flytte produksjonen. Først da kan myndighetene øke minstelønnen til det som bør tilsvare en lønn å leve av.

Disse arbeiderne jobber utallige timer, med en uanstendig lønn - for å tilfredsstille vestens shoppingvaner. Foto: Grozet M., ILO

Disse arbeiderne jobber utallige timer, med en uanstendig lønn – for å tilfredsstille vår enorme forespørsel etter nye varer. Foto: Grozet M., ILO

Dessuten er ikke billig arbeidskraft den eneste grunnen til at en kleskjede velger et spesifikt land å produsere i. Effektiviteten i arbeidet (et godt eksempel er Kina) er et pluss i margen. Det samme er geografisk nærhet til bomullsprodusenter. På den måten at hele næringskjeden fra bomull til ferdige tekstiler skjer innenfor samme landegrense.

Arbeidslovgivningen i de forskjellige landene, samt offentlige skatter, politisk stabilitet og transportkostnader spiller også viktige roller. På toppen av det hele har også økte lønninger tidligere vist seg å forbedre både arbeidsmoral, produktivitet og redusere fravær. Hva skaper så dette? En enda bedre kvalitet, som derfor faktisk kan øke lands vinnersjanser i konkurransen om kleskjedene.

Det siste, og muligens beste argumentet som blir tatt i bruk er at mennesker trenger arbeid, og har grunnet denne industrien en jobb de ellers hadde vært foruten. Det er ingen hemmelighet at industrien gir arbeid til millioner av mennesker, og det er heller ingen hemmelighet at det finnes yrker som er verre enn disse – som de kanskje ville gått til dersom det ikke fantes annet. Dette gjør at arbeiderne ønsker seg disse fabrikkjobbene, og er helt klart desperate etter et lønnet arbeid – men er dette en god nok unnskyldning for å utnytte dem? Tekstilarbeiderne betaler en voldsom urettferdig og høy pris for arbeidet de gjør.

Det nok ikke uten grunn at det i FNs verdenserklæring om menneskerettigheter (artikkel 23 (3)) i 1948 ble skrevet at alle arbeidere har krav på en jobb med «… en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og han (eller henne) selv en menneskeverdig tilværelse.»

 

Så hva er løsningen?

Dersom vi som forbrukere viser at vi bryr oss om hvordan klær produseres, kan det skje endringer. Om media blir med oss, burde vi klare å skape en forandring. Å skape et kraftig press på kleskjedene er en god løsning, akkurat som på mange av de andre verdensproblemene som ligger klemt sammen i den stappfulle pappesken.

For hvem er de eneste som ruver høyere enn klesgigantene i tekstilpyramiden? Jo, det er oss.

Meg og deg, som løper innom H&M eller Zara for å få tak i den nyeste kåpen, og Jack & Jones, for å sikre oss den siste julegaven til vår kjære far. Det er vi som virkelig har mulighet til å forbedre forholdene på fabrikkene, samt lønnen og timeantallet hos arbeiderne. På samme måte som myndighetene bøyer seg for de multinasjonale selskapene, bøyer også selskapene seg for oss. For vi er jo tross alt den eneste grunnen til at de eksisterer. Vi må innse at det er vi som holder dette gående, og at det er vi som må gjøre noe.

Vi må kreve lønnsøkninger på vegne av arbeiderne, og si oss villige til å betale mer. Vi må kreve åpenhet om hvor fabrikkene ligger og hvilke ledd som finnes i prosessen. Vi må kreve at skillet mellom etiske og uetiske kleskjeder blir tydeligere, – ved å merke klær bedre. Jeg sier meg enig med en nicaraguansk arbeidstaker, og håper du gjør det samme: «Vi er ikke imot utenlandske investeringer i Nicaragua, men vi er imot utnytting.»

 

Tekstilarbeidere i Kambodsja aksjonerer for levelønn. Foto: Heather Stilwell

Tekstilarbeidere i Kambodsja aksjonerer for levelønn. Foto: Heather Stilwell

Så hvor mange dokumentarepisoder av grusomheter må til for at dette presset skal realiseres av en hel nasjon?

Vi har alle sett Sweatshop – nå har vi ikke bare hørt, men altså sett at det faktisk skjer. Vær så snill, få opp øynene og krev en forandring. Vi er ikke lenger interessert i å kjøpe klær av kjeder som både undertrykker og utnytter våre medmennesker.

 

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Oda Bjerkan

Oda Bjerkan

Snart 1/5 til 100. Takknemligheten for at jeg får uttrykke meg om det jeg vil er meget stor - og troverdige kilder har observert at jeg aller helst benytter meg av tastaturet når noe gjør meg ordentlig sur.