Tema: Barn og unge

Fawzi Warsame

Fawzi Warsame

Jeg er 15 år gammel og går på Bjølsen skole i Oslo. Mine hjertesaker er å øke bistanden, innføre solidariske handelsavtaler og gi fattige land mer innflytelse. Miljøpolitikken må satses mer på. Andre ting jeg interesserer meg for er sjakk, amerikansk politikk og engelsk fotball.

I en lengre tidsperiode har FN hatt økonomiske problemer. Dette går spesielt utover flyktninger i Syria. De har gått en elendig desember i vente uten humanitær hjelp fra FN. Barn i Syria utvikler blant annet ikke tenner, på grunn av kalsiummangel. Midt i all pepperkakegomlingen er det provoserende og helt uakseptabelt. Hvorfor har vi glemt Syria?

Fawzi Warsame

Fawzi Warsame

Jeg er 15 år gammel og går på Bjølsen skole i Oslo. Mine hjertesaker er å øke bistanden, innføre solidariske handelsavtaler og gi fattige land mer innflytelse. Miljøpolitikken må satses mer på. Andre ting jeg interesserer meg for er sjakk, amerikansk politikk og engelsk fotball.

monia_nilsen

Den 20.november 1989 ble det gjort et historisk vedtak i FNs generalforsamling. Denne dagen ble FNs barnekonvensjon enstemmig vedtatt. I går var det nøyaktig 25 år siden dette vedtaket ble enstemmig vedtatt.

Charlotte Wahedi

Charlotte Wahedi

16 år fra Notodden. Jeg er født i Iran men oppvokst i Norge. Svært glad i å diskutere menneskerettigheter, og er veldig opptatt med å innføre menneskerettigheter i ALLE land, spesielt midt-østen. Ellers driver jeg med streetdance og kjører motorsykkel.

http://www.nrk.no/mp3/2014/09/hoross/
http://www.nrk.no/mp3/2014/09/hoross/

20. november fyller FN’s barnekonvensjon 25 år. I den anledning har UNICEF Norge og NRK kommet med en utfordring til nettopp DEG. Dette er en kampanje som går ut på å høre de unges stemmer og meninger.

Hva er det egentlig vi ønsker oss av samfunnet og nærmiljøet, men som vi ikke føler blir fulgt opp?

Marius Hansen

Marius Hansen

Det er jeg som er nordlendingen i denne utgaven av FN-sambandets ungdomspanel. Jeg er 18 år. Engasjementet mitt bæres på muligheten til å utgjøre en forskjell til det bedre i samfunnet. Klima og miljø står sterkt i fokus, men engasjerer meg også for menneskerettigheter og velferd.

verdensdagen3 barn og angst

FNs barnekonvensjon har som mål å sørge for en trygg og god oppvekst for verdens barn etter at den ble vedtatt i 1990. Den har klare mål når det gjelder fysiske rettigheter som alle barn har, men psykisk er det store hull. Problemet ligger i at det ikke finnes en fellesbetegnelse på hva som må til for å sikre barnets psykiske helse.

For å kunne følge barnekonvensjonens artikler, må hvert enkelt land som har ratifisert konvensjonen se i sitt eget samfunn hva de største problemene er. Stadig flere barn lever med psykiske vansker.

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Jeg har vært heldig med å ha ganske mange flinke lærere gjennom min tid som elev, faktisk er det ingen jeg er misfornøyd med. Den norske skolen er full av flinke og kompetente lærere som strever dag etter dag for å få frem det beste i hver enkelt. Likevel er det en lærer som bemerker seg når jeg tenker tilbake på alle lærerne jeg har hatt. Han hette Hugo Høiland. Eller som han kalte seg: Hugo Boss.

Han var den læreren som aldri gav opp oss håpløse. Er det en ting jeg husker veldig godt, så er det det at han fortalte meg om fremgangen til andre elever han hadde hatt tidligere. Dette var nok til at jeg fikk tro på meg selv og motivasjon til å jobbe med stoffet- for når de fikk det til, hvorfor skulle ikke jeg få det til?

Hugo var ikke bare en lærer for oss. Han ble en veldig god venn for hele klassen. Han hadde alltid noen gode vitser og komplimenter på lur. Hvis han så at du ikke hadde det bra en dag, så spurte han rett ut -går det bra med deg? Hugo var god, humoristisk, hjelpsom og omsorgsfull. Han løftet de svakeste og støttet de flinke, men likevel grupperte han aldri klassen i «de flinke» og «de mindre flinke». Denne læreren så alle, som likeverdige.

Fawzi Warsame

Fawzi Warsame

Jeg er 15 år gammel og går på Bjølsen skole i Oslo. Mine hjertesaker er å øke bistanden, innføre solidariske handelsavtaler og gi fattige land mer innflytelse. Miljøpolitikken må satses mer på. Andre ting jeg interesserer meg for er sjakk, amerikansk politikk og engelsk fotball.

Kjære lesere! Den 10. september hadde FN-sambandets Ungdomspanel halvårssamling i Trondheim.

Samlingen var i regi av FN-sambandets regionalkontor i Trøndelag. De sto for både mottakelse og program for dagen. Dette er første gang et ungdomspanel møtes midt i året for å utveksle tanker, ideer og meninger. Samlingen varte fra kl.10:00 og frem til 19:30 på kvelden. Alle i ungdomspanelet tok fly til og fra Trondheim.

Jonas forteller om arbeidslivsrollespillet.

Jonas Iversen forteller om arbeidslivsrollespillet. Foto: FN-sambandet.

Programmet for dagen var spikret på forhånd og alle i panelet fikk i lekse å se en dokumentar om klesproduksjon og lese en kronikk angående klima og miljø. Linkene ligger nedenfor.

Dagen ble delt i to. I den første delen var temaet klima og i den andre delen klesproduksjon. Vi startet med å lære om 2-gradersmålet, FNs klimapanel og hvordan klimaforhandlingene foregår? Det var engasjerte Mari fra Trondheimskontoret som sa litt om dette. I tillegg hadde vi en runde med spørsmål og svar hvor de fleste fikk sine spørsmål besvart av Mari.

IMG_2668

Fawi og Marius spilte arbeidsgivere under rollespillet. Foto: FN-sambandet.

Så skulle vi jobbe: Hvordan nå ut med klimakunnskap? Mange unge tror at klimaendringene ikke er menneskeskapte. Hvorfor? Hvordan kan vi endre dette?  I tillegg jobbet vi litt med blogginnlegg. Etter en kort økt med jobbing i grupper ble det lunsj på en hyggelige kafé på Bakklandet.

I den siste delen drøftet vi hvorfor klærne vi bruker så billige? Og hvem som betaler for dette? Etter lunsjen hadde vi et rollespill om klesproduksjon. Dette tok 2 x 45 minutter og absolutt alle levde seg inn i sine roller. Det ble også en sesjon hvor vi snakket om rollespillet og hvordan vi opplevde det.

Ungdomspanelet samlet

Ungdomspanelet samlet på Trondheims-kontoret. Fra venstre: Fawzi, Massoma, Charlotte, Nora, Fredrik og Marius. Foto: FN-sambandet.

For å avslutte den lærerike dagen i Trondheim ble det middag og sosialt. Dette gjorde vi sammen før alle måtte rekke flyet hjem. Til syvende og sist kan jeg på vegne av ungdomspanelet si at halvårssamlingen var morsom, spennende og lærerik. Vi fikk lære  svært mye og vi fikk tid til å være sosiale.

Vi håper at denne samlingen vil bidra til et mer sammensatt ungdomspanel på tvers av fylkesgrensene og at vi får fortsette produseringen av blogginnlegg.

 

Marius Hansen

Marius Hansen

Det er jeg som er nordlendingen i denne utgaven av FN-sambandets ungdomspanel. Jeg er 18 år. Engasjementet mitt bæres på muligheten til å utgjøre en forskjell til det bedre i samfunnet. Klima og miljø står sterkt i fokus, men engasjerer meg også for menneskerettigheter og velferd.

Vi har mange globale utfordringer i dagens verdenssamfunn i henhold til menneskers levestandard og velvære. Blant annet lever en enorm andel av verdens befolkning under ekstrem fattigdom. Fattigdom har lenge vært et problem, men med en global befolkningsvekst blir dette problemet bare større jo lengre det ligger urørt. Det viser seg at fattige deler av verden også sliter med andre problemer som ikke nødvendigvis er knyttet direkte til fattigdom, som for eksempel brudd på menneskerettigheter.

Utdanning spiller en avgjørende rolle for enkeltpersoners fremtidige økonomi, men også for gjellende staters økonomi. Utfordringen er hvordan man skal distribuere en god utdanning til så mange mennesker, og om det er mulig å gi alle en god utdanning. 

Fattige barn står ovenfor valget mellom et liv på gata eller barnearbeid. Foto: Wikipedia / Tanvirul Islam.

Vi ser som regel at de fleste menneskerettighetsbrudd forekommer i stater hvor en stor andel av befolkningen er fattig, eller hvor staten selv er fattig. Mangel på penger i en stat gjør det vanskelig å tilby sikkerhetstjenester som for eksempel politi, og dermed enda vanskeligere å tilby utdanning til hele befolkningen. Når sikkerheten i et samfunn er svekket, er det lettere å slippe unna med menneskerettighetsbrudd.

Uutdannede mennesker tvinges til å ta jobber som ofte er risikofylte med minimal lønn, bare for å brødfø seg selv og familien. Dette gjelder også for barn. Barnearbeid er vanlig mange steder for å hjelpe familiens økonomi. I stedet for å gå på skole må flere millioner barn presse seg til det ytterste hver dag for at familien skal overleve.

Utdanning er ikke bare viktig for å skaffe kompetanse til et yrke, men også for å vite sine rettigheter.

I Norge lærer vi tidlig hvilke rettigheter vi har og hvilke krav vi kan stille. Disse rettighetene bygger videre opp vår utdanning. Uten de mest primære rettighetene og en simpel form for utdanning, vil det være vanskelig å gi en god kompetanse.

Det er viktig å legge til rette for et godt læringsmiljø for å gi en god utdanning. Foto: Wikimedia / Ikiwaner.

En av tankene om hvordan man kan føre utviklingen i hensyn til utdanning i riktig retning er å rette ekstra fokus mot et spesifikt område. På denne måten er det ment at de menneskene som utdannes der skal kunne bidra videre med å skape en positiv utvikling andre steder i nærheten.

Før denne prosessen kan starte må folk fra den velstående delen av verden sende personer med ekspertise og kompetanse for å opprette et tilfredsstillende læringsmiljø. Derfor krever det at også vi i Norge legger til rette for å utdanne mennesker som kan starte denne prosessen.

Det finnes ingen simple løsninger på kompliserte og omfattende problemer. Et problem i verden fører nærmest bestandig til et annet. Kun å tilby utdanning vil ikke være nok, men det er en start på et omfattende opprydningsarbeid. Utdanning er i tillegg den faktoren som spiller størst rolle for enkeltindividets fremtid.

Det vil alltid være behov for utdanning ettersom verden og utfordringene vi står ovenfor vil endre seg med tiden.

Nora Eklo

Nora Eklo

Jeg er 18 år, og går studiespesialisering på Katta i Trondheim. Der tar jeg fagene samfunnsøkonomi, rettslære og engelsk litteratur. Jeg interesserer meg for politikk og samfunn, og er glad i å skrive. Først og fremst vil jeg fokusere på miljø og menneskerettigheter, det er de to temaene jeg brenner mest for. Andre ting jeg liker er bøker, kaffe, internett og konserter.

FNs nye klageordning for barn trer i kraft i april i år, og norske barn blir stående utenfor. For at norske barn skal kunne klage på menneskerettighetsbrudd, slik som for eksempel barn i Tyskland, Spania og Portugal kan, må regjeringen vedta loven.

Over 600 menneskerettighetsorganisasjoner står bak initiativet som har ført til dagens vedtak. Dersom denne tilleggsprotokollen blir vedtatt, gir det barn rett til å ta en sak
videre fra det norske rettssystemet til FNs barnekomité. Det gir barn rettigheter på lik linje med voksne til å klage på menneskerettighetsbrudd. Viktigst er det kanskje for barn med funksjonshemninger, de som er minoriteter, og urfolk. Flere millioner barn lever i land som ikke prioriterer barn og deres rett til skolegang og beskyttelse. En klagemulighet vil få stor betydning for disse barna.

BTBATT-illustrasjon25D5CDA-e1316785589784

 

Støtt og stadig skryter vi av det velutviklede norske demokratiet. Likevel klarer vi ikke å sikre

barn en individuell klagerett ved brudd på Barnekonvensjonen.
Regjeringen hevder de må utføre «en grundig analyse om konsekvensene av en slik tilslutning» først.

Og ja, det vil bli konsekvenser dersom FNs tilleggsprotokoll blir vedtatt. For eksempel vil det føre til at vi sikrer rettighetene til asylbarn, barn som mener de ikke har fått tilstrekkelig helsehjelp, mobbeoffer og rettighetene til barn i forbindelse med barnevernssaker.

Hva kan Norge ha å tape på å vedta en lov som sikrer barns rettigheter?

Stortinget ønsker at regjeringen i Norge skal ratifisere, altså vedta, denne tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen. Likevel har ikke Norge gjort dette ennå, og dermed har ikke norske barn rett til å klage.
Det eneste regjeringen har å gjøre er å vedta FNs tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonene. Da vil barn i Norge få rettigheter på lik linje med barn i andre land, der protokollen er vedtatt.

Er det slik at regjeringen ikke ønsker at norske barn skal ha denne rettigheten?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

VG: Enstemmig Storting sier ja til klageordning for barn

FN.no: Norske barn får ikke klage til FN

Redd Barna: Håper Norge ratifiserer klageordning

Anita Skarpås

Malala er et navn de fleste gjenkjenner, hun ble nominert til Nobels fredspris, hun fikk en FN-dag oppkalt etter seg og hun har skapt mye oppmerksomhet rundt jenters rett til utdanning. Hun ble skutt i hodet av Taliban da hun stod opp for sine rettigheter.

Dette er selvfølgelig viktig og jeg er helt enig i at det er betydningsfullt og nødvendig, men her om dagen kom jeg over en interessant artikkel på Al-Jazeera som prater om en jente ved navn Nabila. Høres det ukjent ut? Det gjorde det for meg også.

Nabila er en 8 år gammel jente som ble angrepet av CIAs droner over landsbyen hennes i Pakistan. Nabilas bestemor døde foran øynene hennes, samtidig ble sju andre barn drept. Nabila tok den lange reisen til Washington DC for å fortelle sin historie, reaksjonene var labre. Nabila og familien hennes ble ignorert i kongressen.

Til de få som møtte opp sa faren til Nabila:

«Datteren min har ikke ansiktet til en terrorist og det hadde ikke moren min heller. Det gir bare ikke mening for meg, hvorfor dette skjedde… som en lærer, ville jeg utdanne amerikanere og fortelle dem at mine barn har blitt skadet»

Samtidig som oversetteren brøt ut I gråt mens historien ble fortalt, bestemte de amerikanske myndighetene seg for å ignorere denne saken. Nabila stilte et enkelt spørsmål

«Hva gjorde bestemoren min for å fortjene dette?»

Ingen hadde noe svar, enda færre valgte å faktisk bry seg. Hvorfor var Nabila så forskjellig fra Malala, de var begge ofre for forferdelige forbrytelser. Malala ble en helt, Nabila ble ignorert?

Hvor er sympatien og annerkjennelsen for ødeleggelse krigen har påført utallige sivile som henne? spør artikkelen. Svaret er at de som blir anerkjent, er de som er offer for fienden.

Etter min mening er dette helt feil og noe vi burde spørre oss selv om oftere, er vi utsatt for det tradisjonelle vestlige synspunktet på krigene som foregår rundt om i verden? Der vi hyller heltene som kjemper for den «riktige siden» og demokratiet, mens vi glemmer de andre synspunktene?

Det er ingen som har rett eller galt i krig, så hvorfor later vi som det er det.  Jeg syntes hvertfall at å bli skutt i hodet av Taliban og angrepet av CIAs droner er like forferdelig, ofrene for slike forbrytelser fortjener å bli anerkjent. Det starterogså viktige diskusjoner om hvordan mediene fremstiller ting og hvordan det former meningene våre. Er vi kritiske nok eller svelger vi bare nyheten som blir servert oss?

En ting er sikkert, jenter som Nabila vil bli glemt, de vil ikke få en FN-dag oppkalt etter seg eller bli nominert til Nobels fredspris. 

Hva er din mening om saken?

Les artikkelen på Al-Jazeera her. 

Anita Skarpås

Vi har stor valgfrihet i Norge. Vi kan velge alt fra hvilket språk vi ønsker å lære på ungdomsskolen, hva slags pålegg vi smører på matpakka – til enda viktigere valg som å kunne hente kondomer hos helsesøster eller dra på helsestasjonen for å få p-piller. Dessverre er ikke denne valgfriheten til stede i samme grad rundt om i verden. Denne mangelen fører blant annet til at en av fem tenåringer blir gravide, noen mot sin egen vilje. Disse jentene har ikke samme valgmulighetene som det vi har. Hva gjør man da?

Hvert år føder 7,3 millioner jenter under 18 år. To millioner av disse fødslene er det jenter under 14 som står for. En av grunnene til dette er blant annet at det i mange land fortsatt arrangeres barnebryllup. Andre grunner er fattigdom, mangel på utdanning og tilgang til prevensjon og seksualopplysning. Det er tydelig at disse jentene da går fra å være barn til å måtte være mødre utrolig fort. Dette fører til at noen kanskje må droppe ut av skolen, gi opp sine mål og endre sine egne fremtidsplaner.

Når ni av ti av disse jentene som føder er gift eller i et forhold, forteller dette oss at jenter verden over blir tvunget til å vokse opp alt for fort. Alle burde ha en mulighet til å gå på skole, få utdannelse og senere bidra i arbeidslivet. Dette kan derimot være vanskelig når man blir mamma i så ung alder.

Å være både mor og barn på samme tid grunnet mangel på valgmuligheter, leder til en sirkel med lite utvikling. En jente med en utdanning venter nemlig ofte med å få barn, og har mer å investere i dem. Sånn skaper man en god utvikling for alle.

Effekten av å investere i jenter har blitt bevist om og om igjen. Derfor burde vi fokusere på å styrke jenters rettigheter, og endre det sosiale presset fra familie og lokalsamfunn. Når 70 000 tenåringer dør på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsler, må noe endres. Jenter over hele verden fortjener denne valgfriheten til å bestemme, og de fortjener å få kontrollen over fremtiden sin tilbake.

La barn være barn! Det er det beste for hele samfunnet.

Special Representative for Children and Armed Conflict Visits DRC

 

Dette innlegget er også på Aftenposten sine sider : http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Nar-barn-blir-foreldre-7356663.html