Tema: Barn og unge

Ellinor Strandheim

I dag, den 11.oktober, blir FNs internasjonale jentedag markert for andre gang. Hvorfor var det nødvendig å etablere en slik dag? Hver dag blir det født rundt 350 000 babyer. Av disse vil litt under halvparten være jenter. Ei jente, er i følge en ordbok, et barn av hunkjønn. En skulle derfor ikke tro at det å være født som jente har så mye å si, men det har det.

Bare fordi jeg er født som jente er sannsynligheten for at jeg får utdanning lavere. Som jeg har nevnt i mitt tidligere innlegg om utdanning så er det den dag i dag 97 jenter per 100 gutter i grunnskolen og jo høyere nivå utdanningen har, desto færre kvinner er det. Jeg og alle andre jenter i Norge er heldige og bor i et land hvor vi har lik tilgang på utdanning som gutter, men mange av oss vil likevel ende opp med å tjene mindre enn menn i tilsvarende stilling.

UN Photo by  Shehzad Noorani, UNICEF

UN Photo by Shehzad Noorani, UNICEF

Bare fordi jeg er jente forventes det at jeg skal bære fram et barn i framtida. Dette i seg selv er ikke en negativ ting, men noen steder i verden er svangerskap og fødsel noe av det farligste man kan gå gjennom, selv om de aller fleste dødsfall i forbindelse med det kunne ha vært unngått. Dessverre er det likevel slik at svangerskap og fødsel er den hyppigste dødsårsaken bl. kvinner mellom 15-24 år

Bare fordi jeg er født som jente øker sannsynligheten for at jeg vil bli utsatt for kjønnsbasert vold, som for eksempel voldtekt. En eventuell voldtekt vil ikke bare kunne lede til store psykiske problemer, men også muligheten for å bli smittet av en seksuelt overførbar sykdom. Dette kan man for eksempel se i statistikken over hvem som er smittet av HIV/AIDS på verdensbasis, da den viser at kvinner er mer sårbare.

Bare fordi jeg er født som jente vil samfunnet forsøke å kontrollere min kropp og min seksualitet. I noen samfunn vil det gjøres ved å nekte meg prevensjon og abort, i andre samfunn vil de gå så langt som å ty til kjønnslemlestelse, for så å kalle det ”kvinnelig omskjæring”. Ved kjønnslemlestelse fjerner de muligheten for at jenta noensinne kan oppleve seksuell nytelse og i mange tilfeller vil det ikke bare lede til intens smerte der og da, men også for resten av livet hennes.

Foto: privat

Foto: privat

Bare fordi jeg er jente utsetter samfunnet meg for ekstremt skjønnhetspress. For noen vil det lede til en spiseforstyrrelse, som kan gi dem varige men både fysisk og psykisk og til og med ta livet av de. Mellom 5 og 15% av jenter i industriland bruker usunne metoder for å bli tynnere. Spiseforstyrrelser er regnet som den farligste psykiske lidelsen blant unge og tar livet av mange hvert år.

Det er stor forskjell på å være født som jente i et industriland og å være født som jente i et utviklingsland og jeg er klar over at jeg som jente i Norge er ufattelig heldig. Samtidig så har deg seg slik at jenter over hele verden behandles urettferdig på forskjellige måter og veldig mange velger å ignorere det. Det er ubegripelig for meg at det å være født som jente skal være en så stor ulempe. Hva har vi gjort for å fortjene det? Det er nemlig ingen forbrytelse å være jente, selv om det noen ganger virker slik. Fredspris eller ei, det at det finnes jenter som Malala Yousafzai her i verden gir meg håp for at verden en gang skal kunne bli et sted hvor alle behandles likt, og det er bra at det endelig rettes oppmerksomhet mot temaet. Det er trist at det er nødvendig med en internasjonal jentedag, men jeg håper den vil oppfordre flere jenter her i verden til å heve stemmen og stå opp for sine rettigheter!

Anita Skarpås

Vår nye regjering har denne uken introdusert det nye faget KRLE, «Kristendom, religion, livssyn og etikk», faget må inneholde minst 55 prosent kristendom.

Det som er interessant i denne saken er at i 2007 ble Norge innkalt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen fordi faget var i strid med menneskerettighetene og FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter. Grunnen til dette var at faget var forkynnende.

Spørsmålet jeg sitter igjen med nå er hvorfor går vi imot FNs menneskerettigheter og tilbake i tid? 

 

Jeg likte RLE veldig godt og jeg syntes det absolutt er viktig for kulturforståelse og vår globaliserte verden. Det jeg ikke syntes er riktig er at en religion skal favoriseres med å gis mer plass i pensum. Grunnen til dette er at skolen burde være en institusjon der det oppfordres til å finne ut av religion og livssyn selv.

Det er ikke skolens oppgave å forkynne et budskap til elevene, skolens oppgave er å lære alle elever om religioner, forskjellige livssyn og etikk. På den måten får vi som elever kunnskap i alle religioner, som er svært nyttig senere i livet.

Ærlig talt syntes jeg at religion og stat burde være adskilt, for meg har disse to ingenting til felles. På den måten hadde vi sluppet saker som denne der staten tar på seg oppgaven med å gi en religion, i dette tilfellet kristendommen, fortrinn over andre religioner.

For meg er religion en veldig personlig sak, derfor burde ikke staten ha noen innflytelse i religion eller omvendt. Det er sant at Norge har historisk hatt innflytelse fra Kristendommen, likevel betyr ikke dette at det skal diktere framtiden.

For meg er dette på samme måte som å ha et fag kalt politikk men med et krav om 55 prosent sosialisme? Høres ikke veldig objektivt ut i mine ører.

Etter min mening bør en statlig institusjon være religionsnøytral, hva mener du?

Ellinor Strandheim

Fra 1960 til 1994 steg prosenten over antall ekteskap som vil ende i skilsmisse fra 9,5 til 47,4 (SSB, 2012). Denne prosenten endrer seg hvert år, men den er generelt veldig høy. Det snakkes mye om hvordan den industrielle revolusjonen endret familiestrukturen og den er stadig i endring.

Endringene i familien har på mange måter styrket de voksnes rettigheter, bl.a. pga. kvinnefrigjøringen på 70-tallet. Ingen er tvunget til å forbli i et ulykkelig forhold lenger og ofre for psykisk og fysisk vold i nære relasjoner har fått en noe lettere vei ut av den forferdelige situasjonen de er i. Dessverre er det mange som glemmer barnas rettigheter ved samlivsbrudd.

Det er ikke lett for barn når foreldrene krangler, og iblant er det nok en lettelse når mor og far går fra hverandre, men barn ønsker generelt at mor og far skal bo sammen. For noen barn vil noe annet være utenkelig! Under en skilsmisse vil de fleste barn være et kaos av følelser og det er lett å føle at fordi foreldrene er mindre glad i hverandre så er de også mindre glad i dem.

UN Photo/Evan Schneider

Det ble gjennomført 13451 meklinger i 2012. Alle foreldre som bor sammen, og har barn under 16 år, må til en obligatorisk meklingstime i forbindelse med samlivsbrudd, men hvorfor er barn og ungdom så sjelden med i disse samtalene? Så mye som 1 av 5 norske barn bor ikke med begge foreldrene og da må det tas valg om bosted og samvær.

Det er blitt slik at foreldre har fått et slags eierskap til denne beslutningen, og mange foreldre velger nok å i holde barna utenfor denne beslutningen fordi de ikke ønsker å gi barnet enda mer å tenke på, men det er nok ikke alltid slik at foreldre i konflikt med hverandre er i stand til å ivareta barnets rett til medbestemmelse ved slike valg.

Paragraf 12 i FNs barnekonvensjon sier at alle barn har rett til å uttale seg og bli hørt i spørsmål som har vesentlig påvirkning på deres liv. Barn vet selv hvor de har best og hvor de ønsker å være og hvis foreldre ikke klarer å ta hensyn til dette så må det offentlige inn å sikre at barna blir hørt.

Pappa flyttet til en annen kommune for en del år tilbake. Vi fortsatte med den samme ordningen som tidligere, men det ble fort slitsomt. Jeg husker jeg snakket med mamma om at jeg ville endre på ordningen lenge før jeg sa noe til pappa. Det var veldig tungt å fortelle pappa at jeg bare ville bo der i helgene, fordi jeg følte at jeg valgte han bort til fordel for mamma. Det var et tungt valg, og jeg følte som sagt at jeg sviktet pappa, men han respekterte det. Jeg tror også han forsto at dette egentlig ikke var et valg min søster og jeg tok, men et valg han tok da han flyttet til en annen kommune. – Gutt, 17

UN Photo/Marcia Weistein

Det kan være utrolig slitsomt å være skilsmissebarn og man har lett for å føle seg som en pakke som sendes fram og tilbake.

Uansett hvor mye det tilrettelegges for samvær eller delt bosted så vil det være slitsomt å flytte mellom to hjem, spesielt om en av foreldrene bor i et annet område og for eldre barn vil det etterhvert bli naturlig å ha mindre samvær med en av foreldrene, da de blir mer selvstendige og er mer avhengig av venner enn egen familie. Det er utrolig vondt å føle at man velger mellom foreldrene sine, men enda verre å ikke bli hørt. Å ikke få valget!

Et samlivsbrudd er foreldrenes valg, og jeg sier ikke at mennesker ikke skal skille seg, men en skal ikke tvinge konsekvensene av dette valget over på barnet. Har man valgt å få barn så har man også valgt å være ansvarlig for dette barnet fram til det er voksent og klarer seg selv. Det er foreldrene som har det siste ordet ved beslutninger om hvor barn skal bo og samvær, men det virker som om mange foreldre forveksler sine behov med barnas beste og det er ikke greit.

Det er rett og slett litt egoistisk og det har man verken råd til, eller lyst til å være ovenfor sine egne barn. Husk å spørre barna!

Anita Skarpås

Denne uken viste det seg at en 8 år gammel barnebrud døde av indre skader i Jemen. Hun ble giftet bort til en mann som var fem ganger så gammel som henne. Dette er sjokkerende nok  helt vanlig i Jemen!

Jemen har en kultur der kvinner spiller en underordnet rolle, det er til og med tillatt med flerkoneri. I 1999 ble aldersgrensen for når kvinner kan gifte seg satt ned fra 15 år til begynnelsen av puberteten, som etter min mening er avskyelig.

Et land der dette synet ikke er uvanlig, får meg til å grøsse. Hadde jeg bodd i Jemen hadde jeg mest sannsynlig vært gift nå, mest sannsynlig mot min egen vilje og til en mann flere ganger min egen alder. 

Denne sommeren leste jeg om en veldig inspirerende jente, Nujood. Boken het «I am Nujood, Age 10 and divorced». Så vidt jeg vet er ikke boken oversatt til norsk.

Boken handler om en modig jente som ble giftet bort av familien som kjempet for sin rett til utdannelse og frihet ved å søke om skilsmisse.

Regelmessig ble hun slått av familien til sin ektemann og voldtatt av mannen sin, hun tok derfor saken i egne hender og søkte om en skilsmisse. Selv om det ikke er imot Jemens lov å bli giftet bort, forbyr loven likevel sex før man regnes som «egnet».

Selv om retten foreslo å gi henne fem år før hun måtte tilbake til ektemannen, nektet både Nujood og advokaten for dette forslaget og tilslutt fikk hun skismissen sin, i en alder av 10 år.

Nujood Ali

Høres kanskje ikke ut som noe som skjer i vår tid, men det gjør det uheldigvis. Selv om inntektene fra Nujoods biografi skulle betale for skolegangen hennes er det imot loven i Jemen å gi pengene direkte til henne. Dette har ført til at hun ikke har mottatt noe penger og nå er også lillesøsteren hennes lovet bort. Drømmen om å få en utdannelse og bli en advokat har hun ikke gitt opp.

«Compared to dreams, reality can be cruel,»

«But it can also come up with beautiful surprises.» – Nujood

Provoserer dette deg? 

Kilder: 

http://ngm.nationalgeographic.com/2011/06/child-brides/gorney-text 

http://www.viralnova.com/8-year-old-child-bride-dies/#.UjGCEYEZXac.facebook

http://www.theguardian.com/world/2013/mar/12/child-bride-father-cash-spend

 

Anita Skarpås

Vår ungdomsgenerasjon er den største verden har sett, og ungdom i dag utgjør 18 prosent av verdens befolkning. Jeg har kanskje ikke vært alene om å høre, «Ungdommen i dag…» eller «Da jeg var ung…».  Men hvordan er egentlig ungdom nå til dags og er vi så annerledes fra tidligere generasjoner? Hva er poenget med en internasjonal dag for ungdom?

Ungdoms deltagelse er viktig for verdens fremgang. Foto: UN Photo.

Statistisk sett bor de fleste ungdom i utviklingsland og har en hardere fremtid i møte enn det vi som norske ungdommer har. Der ungdom sliter med å få jobb og når de først får det er ikke lønningene bra. Finanskrisa har rammet ungdommen i verden hardest.

Men i bunn og grunn er vi jo ikke så forskjellige fra ungdommen som vokste opp for 30 år siden eller ungdommene som vokser opp på andre siden av kloden. Vi er alle i den samme båten, fulle av under for hva fremtiden kommer til å bringe. Likevel er vi også en generasjon som har mange store utfordringer i møte, klimaforandringer, arbeidsledighet og befolkningsvekst. Utfordringer som vår generasjon må løse i årene som kommer.

Kanskje det er derfor vi har en ungdomsdag, for å minnes om at ungdommen er viktig.

Ta for eksempel Malala, en ung jente som ble skutt av Taliban for å ha kjempet for jenters rett til utdanning.  Det spekuleres til og med i om hun kan bli den yngste fredsprisvinneren noen gang. Det viser igjen at du trenger ikke være godt oppe i trettiårene med en mastergrad for å kunne utgjøre en forskjell. Malala ble ansiktet på de tusenvis av jenter som ikke har det så lett, nettopp fordi deres grunnleggende rettigheter blir tatt fra dem, deres rett til utdanning.

Malala fikk sin egen dag i FN for å sette fokus på det hun brenner for. Foto: UN Photo.

Et annet eksempel er 14 år gamle Rachel Parent fra Canada som lagde sin egen organisasjon som fokuserer på at vi har rett til å vite hva som er i maten vi spiser og om maten er genmodifisert. Hun har deltatt i debatter svært engasjert, selv om hun har fått tilbake av voksne mennesker at hun ikke forstår, og at om noen år ville hun kanskje ha en bedre forståelse.

Hva med de tusenvis av engasjerte ungdom vi har bare her i Norge, som engasjerer seg i forskjellige organisasjoner og er politiske aktive. Eller hva med de mange millioner av ungdom over hele verden som prøver å få frem sine meninger og som er aktive for å være med å påvirke sin egen fremtid.

Jeg mener at ungdom er utrolig viktige. For det første har ungdom ofte et annet perspektiv og en annen glød enn det voksne har. Det viktigste etter min mening er at ungdom til større grad bør tillates å delta og tillates å være med å ta beslutninger. Ungdom kan om de vil, så spørsmålet er, hva ønsker du av fremtiden og har du tenkt til å gjøre noe med det ? 

I dag er den internasjonale ungdomsdagen, og derfor vil jeg gratulere alle ungdom i hele verden med denne viktige dagen. Du er viktig, ditt engasjement er viktig og dine meninger er viktige! Fremtiden er i våre hender.

 

Ellinor Strandheim

Utdanning er ikke et privilegium, men en menneskerett. Verdenserklæringen om menneskerettigheter sier klart og tydelig at alle har rett til utdanning og at grunnutdanning skal være både obligatorisk og gratis. Likevel kan den norske regjeringen opplyse om at 67 millioner barn i verden ikke har tilgang på grunnutdanning. Man antar også at 1 av 5 voksne i verden er analfabeter fordi de aldri har fått den utdanningen de har krav på. Når skal verdenssamfunnet forstå at utdanning er veien å gå for å redusere verdens fattigdom og utjevne sosiale forskjeller i samfunnet?

I Norge vokser man opp i visshet om at så lenge man jobber hardt nok kan man bli akkurat det man vil når man blir stor,. Når man har levd lenge nok i denne vissheten er det vanskelig å begripe hvor fantastisk den er, men noen ganger har vi godt av å bli minnet på det. Da vi var små oppdaget mange av oss hvor spennende det kan være å få oppleve noe helt eventyrlig gjennom litteraturens verden og vi lærte oss å drømme stort. Da drømte vi kanskje om å bli astronaut og å få reise til Mars, eller å bli en brannmann, som redder dagen. Med disse leseferdighetene tok vi fatt på grunnskoleutdanningen vår og opp gjennom årene endret kanskje drømmeyrket seg, men man levde fremdeles i visshet om at man kunne bli akkurat det man ønsket å bli. Slik er det som kjent ikke for alle.

UN photo/Milton Grant

Når man ser på verden i dag vil man se en skjevfordeling av mat, rent vann og andre ressurser, men man vil også se en tydelig skjevfordeling av kunnskap. Kunnskap er ufattelig viktig for å komme seg ut av fattigdom, da man bl.a. må vite sine rettigheter for å kunne kjempe for de, men hvordan skal man kunne vite om sine egne rettigheter når man ikke en gang har grunnleggende lese- og skriveferdigheter?  Et av FNs 8 tusenårsmål er å sikre grunnutdanning for alle. En stund kunne man se fremgang i statistikkene, men den har sakket ned og det er fremdeles 97 jenter per hundre gutter i grunnskolen.

Det er færre jenter enn gutter i grunnskolen og det viser seg at jo høyere nivå utdanningen har, desto færre kvinner er det. Dette påvirker det enkelte samfunn ved at kvinnene vil få mange barn i forsøk på å trygge seg selv økonomisk, og deres mangel på utdanning vil gå i arv til barna deres. Det skapes en ond sirkel, som egentlig er veldig lett å bryte. Det at kvinner får tilgang på utdanning er viktig, og selv om de fremdeles ikke vil få de samme mulighetene og lønningene som menn, så vil det være viktig også i et samfunn med mer «tradisjonelle» kjønnsroller.

Det at det går færre jenter enn gutter på skolen på verdensbasis er ikke bare urettferdig, det er også negativt for hele verdenssamfunnet. Verdensøkonomien vil tjene stort på å satse like mye på kvinners utdanning som på menns. Det kreves en investering, men på sikt vil denne investeringen lønne seg, da utdanning vil bidra til at et land utvikler seg. Satsing på kvinner gir utvikling!

UN photo/Milton Grant

Vi er på rett vei, og fordi flere fullfører grunnskolen trenger vi også større tilgang på høyere utdanning. Det at høyere utdanning kun er et tilbud til øvre middelklasse og opp er ikke bare et fenomen i land sør for Sahara. Bare se tilbake på de store studentopptøyene som tok sted i Storbritannia, etter at regjeringen foreslo å øke skoleavgiftene.

Det er urettferdig at naboen aldri tar trappevasken og det er urettferdig at andre mennesker vinner i lotto, men noe av det mest urettferdige her i verden er at vi ikke har lik tilgang på utdanning. Så selv om ikke alle liker å lese, eller liker å gå på skolen, så skal man være utrolig takknemlig for at man har fått muligheten til å bli akkurat det man har lyst til å bli. Jeg vil gjerne avslutte med å ønske alle som har en skoleplass til høsten, uavhengig av om du er en ivrig 6-åring, eller en litt skolelei VG2-elev, lykke til med et nytt skoleår!

Anita Skarpås

Er du en av dem som har ristet oppgitt på hodet etter å ha satt noen av forsidene til Norges største aviser denne sommeren? Da er du hvert fall ikke alene. Selv har jeg gjentatte ganger sett nyheter om været, sex og dietter pryde forsiden til noen av landets mest leste aviser, er dette fordi det er det eneste Ola Nordmann bryr seg om eller er dette noe folk ender opp med å bry seg om fordi det er det de blir servert.

Ærlig talt, det er ikke noe galt i å ville vite hvordan været i sommerferien ser ut til å bli, men jeg trodde VG stod for «Verdens gang» ikke «Værets gang». På samme måte som jeg trodde journalister ønsket å bli journalister for å gjøre samfunnet vårt bedre, være kritiske og gjøre en forskjell til det bedre. Selvfølgelig trenger ikke avisene å være fylt med dype artikler om krisen i Syria eller oppdateringer på tusenårsmålene hver dag, men det hadde vært fint og faktisk kunne kalle en avis en avis og ikke «Se & Hør» nummer to. Avisene har jo en klar rolle i samfunnet og sist jeg sjekket var ikke det å tilby en ny diett hver dag en av dem. «Orientere allmenheten» sier Institutt for Journalistikk at en avis skal gjøre, det betyr at det er opp til avisene selv å bestemme hva de ønsker å orientere oss om.  Etter min mening så er ikke Ola Nordmann bare interessert i disse håpløse artiklene om kjendisene, men om viktigere temaer både i Norge og utlands. Klart får alle en større interesse for det som de vet om og leser om. Det viser også stereotypen om den vanlige amerikaner, de vet ikke så mye om hva som skjer utenfor deres landegrenser, men skal vi skylde på amerikaneren eller de som velger å prioritere nyheter i hjemlandet over den store verden? Hvis norske aviser tilbyr en variasjon og utvalg av gode artikler vil det påvirke  og opplyse den norske befolkningen positivt.

Illustrerende bilde: kampanje.com)

Det er nok av viktige nyheter å ta fra, det er det ingen tvil om. Derfor, til alle Norges journalister, redaktører, fotografer og alle i pressen, husk at makten dere har er uvurderlig og den bør brukes på riktig måte. Dere blir ikke kalt den fjerde statsmakt uten grunn. Leger uten grenser prøvde blant annet å sette fokus på dette gjennom sin» glemte kriser kampanje», den viser at oppmerksomhet fra media kan redde liv. Spørsmålet er da, skal dere sløse bort denne verdifulle spalteplassen som kan redde liv til at Rihanna gikk på shopping i badedrakt?

 

 

Anita Skarpås

Et sted utenom det vanlige

Mostar, en by preget av konflikter har vært mitt hjem det siste året.  De fleste har sikkert lært om krigen i Bosnia-Herzegovina fra historie timene, men har du noen gang tenkt på hvordan det er i et land etter en konflikt og i hvilke retning utviklingen i disse landende går?

Når krigen er over og tv kameraene trekker seg tilbake er det lett å tenke at det nå kommer til å bli bedre og selvfølgelig dabber interessen av for de fleste og bistanden synker, men av å bo i dette interessante landet har jeg forstått og lært så mye mer. For å være helt ærlig hadde ikke konflikten som skjedde for omtrent 2o år siden noen påvirkning på meg og var aldri av spesiell interesse, men jeg har fått et annet perspektiv fordi selv om en krig, en konflikt eller en feide er over, betyr ikke det at alt er bra og vil løse seg av seg selv.

Mostar som er en av byene som var sterkt preget av krigen og du kan fortsatt se dette av forlatte bygninger og kulehull i leilighetsbygninger. En by som ikke har hatt et budsjett i hele 2013 fordi de ikke kan bli enige, en by der skolen og pensum er delt inn etter hvilken etnisitet du har og noen har aldri krysset broen som deler den kroatiske og bosniske siden av byen. Siden februar har nyfødte ikke fått personnummer i BiH. Jeg vil derfor påstå at Mostar er et sted utenom det vanlige og et utfordrende miljø og bo i, samtidig er det en vakker by som mange turister reiser til når de for eksempel er på kysten i Krotia, enten i Split eller Dubrovnik. En by fylt med intellektuelle ungdom og mye potensiale, det er sikkert og visst.

Hva vi kaller «gamle banken» som ble bombet 2 eller 3 dager etter den åpnet. 

 Kulehull i en bosnisk bygning. 

 Inne i den gamle banken.

Av å jobbe som frivillig i leiren for internt fordrevne og snakke med venner, lærere og utenforstående er det klart at Mostar og Bosnia-Herzegovina generelt er sterkt preget av krigen. Ofte har jeg fundert over fremtiden og hvordan landet kommer til å utvikle seg når landet fortsatt er sterkt preget og ikke engang klarer å lage et budsjett som har resultert i at ingen i det offentlige har fått lønninger siden desember.  Personlig er jeg kjent for å være utålmodig til tider og derfor er det vanskelig for meg å se at utviklingen til tider går så sakte hemmet av et byråkrati uten like og korrupsjon i de fleste institusjoner. Hva gjør man egentlig med et land som Bosnia-Herzegovina, befolkningen er jo verken i en umiddelbar fare eller sultkrise. Det er jo et av disse mellomlandene, ikke et utviklingsland eller et industriland.

Opp til flere ganger har jeg spurt mine venner som bor her om deres fremtid og hvor de mener landet kommer til å være. Noen tror en krig er uunngåelig, andre sier at de ser en utvikling som går for sakte og andre at det er bedre en noen gang.

Etter min mening kanskje som naiv nordmann fra et heldigvis fredelig land, har jeg forstått at for de som opplevde krigen og de som sitter igjen at dette er ikke noe man kan ta lett på, samtidig som jeg syntes det er trist å se et land så vakkert som Bosnia-Herzegovina være så preget og den noe negative innstillingen til noen av de lokale, på den andre siden som nordmann er det veldig vanskelig å få et helhetlig reelt bilde av et land jeg bare har bodd i ett år.  Likevel står jeg ved mitt og kall meg gjerne naiv, men jeg tror landet har all mulighet til å ha framgang, etter min mening er de viktigste i denne prosessen de unge.

I alle land preget av konflikter i fortid eller nåtid er det de unge er de som har mulighet til å endre perspektiv og de som kan være løsningen for å slutte en ond sirkel. Hvis de unge slutter å bry seg om etnisitet og jobber sammen. Selvfølgelig er ingenting så svart og hvitt, og det er ikke det enkleste landet å vokse opp i, men det er klart de som opplevde krigen har et annet syn på situasjonen og for å sørge for å ikke la historien prege landet er det en mulighet ungdommen har makt over.

Ungdommen har muligheten og er fremtiden, i de fleste land her i verden og det er et ansvar og en mulighet man ikke bør ta for lett på. Både ungdom i Norge og i Bosnia-Herzegovina!

Hva tenker du om situasjonen og utvkilingen i et land som Bosnia-Herzegovina? 

 

Bilder: Erika Batiz

Anders Hjellum

Jeg satt på bussen her for noen dager siden på vei hjem fra skolen, da en ung mann begynte å snakke til meg og en god venn av meg. Vi satt helt bakerst i bussen og samtalen var av det alvorlige slag, den unge mannen var fra Palestina.

Den unge mannen viste seg å være bare et år yngre enn meg, men hadde opplevd ting jeg ikke en gang klarer å se for meg. Han fortalte oss at livet på Vestbredden hadde vært vanskelig og tøft og gikk raskt over til å fortelle oss om familiemedlemmer som hadde blitt skutt og alle lidelsene han selv hadde vært vitne til. Han fortalte det hele veldig aggressivt, men forstod samtidig at vi ikke var en fiende, vi lyttet.

Palestineren fortalte. Han fortalte om den gangen han og flere andre unge gutter ble beskutt av israelske soldater. Fetteren på bare 15 år ble truffet. Gutten døde like etter av skadene. Han ble også selv skutt i armen, men skuddet som hadde truffet ham, hadde først truffet en vegg rett bak der han stod, før splintene fra kulen traff ham i armen. Dermed ble han ikke så hardt skadet som mange av de andre guttene han stod med.

Den neste historien handlet om onkelen, far til fetteren han nettopp hadde fortalt om. Også dette ble palestineren, medpassasjeren vår, vitne til. Onkelen ble skutt og truffet i magen. Vi fikk høre om noen ganske grufulle scener som var følge av et skudd i magen. Men jeg føler det ikke er helt passende å legge ut om det i detalj her slik som han fortalte oss det. Denne historien har en ”god slutt”: Onkelen overlevde, selv om han egentlig ikke ønsket det. Han hadde jo tross alt mistet sitt eget barn på bare 15 år. For oss her i Norge er det vanskelig å forestille seg hvor tungt det må ha vært – og fremdeles er.

Palestineren avsluttet fortellingene om sine personlige opplevelser på Vestbredden ved å gå inn på et tema som berørte ham enda sterkere enn opplevelsene med onkelen og den kjære fetteren. Han fortalte oss nemlig at også faren hans hadde blitt drept av de israelske soldatene. I bruddstykker la han ut om store maskingevær (mitraljøser for dere som vet hva det er) som hadde gjennomboret farens kropp med et antall han selv mente lød rundt 100 skudd. Han forsikret oss videre om at det da ikke var veldig mye igjen av faren som han var så glad i. Det var faren som opprinnelig hadde tatt ham og familien hans med til Norge.

Siden reiste faren tilbake for å ta opp kampen mot det han selv anså som særs urettferdig og trist, at israelerne hadde opprettet en stat i deres land som de i tillegg fikk støtte for fra den vestlige verden.

Jeg ble veldig berørt av historiene hans. Han la ofte til hvor mye han hatet de israelske soldatene som gjorde dette mot ham og familien hans. Den unge mannen virket også veldig troverdig samtidig som han klarte å fortelle historiene med stor ro. Det virket som om han hadde blitt veldig sterk i sinnet av å oppleve slike grusomme ting. En så kort busstur som den jeg var på, ble altså fylt med så mye informasjon og sterke inntrykk jeg egentlig ikke trodde var mulig.

Den brutale vendingen kom like fort som inntrykkene hadde kommet. Ikke før hadde vi rukket å dele vår sympati med den unge mannen før munnen hans startet å gå i et enda raskere tempo. Rått og nesten like grusomt fortalte han oss om en hendelse som hadde skjedd i Bergen, hvor mannen bor, for cirka et års tid siden. Han fortalte oss at han og en god venn av ham hadde vært ute på byen og at de hadde truffet på en mann som viste seg å være var israelsk. De hadde så banket opp mannen ekstremt mye og skadet ham så mye at han i følge den unge palestineren kun hadde dratt på sykehus og så rett hjem til Israel igjen.

Vi ble begge veldig sjokkert av denne fortellingen og spurte mer eller mindre i kor «hva hadde han gjort dere da?» Svaret var like slående og overraskende som alt annet som var blitt sagt på denne turen så langt – til sammen. «Han var israeler.» Et kaldt og veldig meningsfullt svar fra palestineren sin side, men ubegripelig og idiotisk sett fra vår side. «Hvordan i alle dager kan du skade en person bare fordi han er fra Israel?» spurte vi så videre, nok en gang fikk vi et sjokkerende svar: «Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham og at han hadde et  sleipt smil om munnen».

Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham

Like etter at den unge mannen hadde fullført denne setningen, gikk vi av bussen. Vi var sterkt preget av det vi hadde hørt. Vår samtale fortsatte. Vi snakket om hvor vanvittig og uforståelig det var at han, sammen med en annen, kunne jule opp en person så mye, KUN på grunnlag av etnisitet. Hva om denne israeleren kjempet mot nybyggerne og for palestinerne selv? Det må i så fall ha vært forferdelig for ham å bli banket opp av noen han selv prøver å forsvare.

Det er også slik jeg føler situasjonen er i dag.  Man forsøker å forsvare og diskutere for begge sider i fleng. Enkelthendelser gjør allikevel så stor skade på de to sidene at det nærmest blir umulig å komme til noe enighet, eller å kunne finne ut hva eller hvem som egentlig er problemet i denne så omdiskuterte konflikten.

Jeg vil allikevel avslutte med å spørre dere om et slikt hat mellom to etniske grupper virkelig er mulig å forstå for oss fredelige nordmenn. Med tanke på hvor mye smerte denne palestineren har følt fra folket til denne israelske, men samtidig fullstendig uskyldige mannen, er det mulig å forstå?


Ellinor Strandheim

Verdenserklæringen for menneskerettigheter forbyr enhver form for diskriminering. Dette gjelder også diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Likevel utsettes homofile, bifile og transseksuelle i verden for overgrep, vold og fengsling hver eneste dag. Ja, for det er faktisk ulovlig å være homofil i 70 land. Når kjærligheten kriminaliseres i så mange land så kan det at homofile i vestlige land ikke får lov til å gifte seg og adoptere virke som en bagatell, men betyr det at vi bare skal la det være slik?

Det å være homofil er ikke et valg man tar – man bare er slik. Dessverre er vi i dagens samfunn besatt av å sette merkelapper på mennesker. Man setter mennesker i bås, som kyr på en bondegård. Når man snakker om kjærlighet snakker man ofte om at det er det på innsiden som teller, og om det faktisk er sant så burde det handle mer om mennesket enn kjønnet. Så klart må man ikke forelske seg i folk av samme kjønn selv, men man må akseptere at andre gjør det. Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

I alle debatter presiseres det at det å være homofil er unaturlig. Hva som kan være unaturlig med at to mennesker elsker hverandre og vil dele livet sitt med hverandre undrer jeg meg over. Handler det om at man ikke kan reprodusere? For man kan ikke reprodusere ved bruk av prevensjonsmidler som kondom heller, men det sees jo kun på som unaturlig av religiøse fanatikere. Man får høre allerede i barndommen at sex er noe som skjer mellom to personer som elsker hverandre. Hva du velger å gjøre med ditt kjønnsorgan har kun betydning for deg og din samtykkende partner,  ikke resten av samfunnet.

I årevis har folk uttrykt at de er redd for at familiestrukturen vil endre seg og ødelegges om man tillater homofilt ekteskap. De er redde for at det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne vil nedvurderes. Lovliggjøring av homofil kjærlighet og homofilt ekteskap vil kun påvirke de som velger å gå inn i et slikt ekteskap på samme måte som et heterofilt ekteskap kun påvirker de som velger å gå inn i det. Homofilt ekteskap åpner for at flere mennesker kan forplikte seg til et stabilt forhold. Som jeg ser det vil det bety at ekteskapet som samfunnsordning blir styrket, ikke svekket.

I Frankrike har de nylig lovliggjort både homofilt ekteskap og at homofile par får adoptere barn.

Det at homofile får adoptere er svært omdiskutert og argumentet man ofte hører er at barnet vil kunne bli mobbet gjennom oppveksten. Da er det noe feil med måten de barna som mobber er oppratt på, ikke barna med to foreldre av samme kjønn! Om barna fra starten av får høre at kjærlighet er naturlig, uavhengig av hvilket kjønn den du elsker har så vil de ikke synes dette er noe rart. Mennesker er ikke født med forutbestemte meninger, det er noe vi utvikler over tid, og ingen barn vil hate homofile om de ikke er lært opp til det.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Rollemodeller er også et tema. Et barn trenger jo både kvinnlige og mannlige rollemodeller, eller? Et barn er ikke kun omgitt av sine egne foreldre, de tar inn inntrykk overalt de er og vil vokse opp med mange rollemodeller. I dagens samfunn er ikke aleneforeldre en uvanlig ting, men folk tvilte en gang på deres evner til å oppdra et barn. Det skal nevnes at noen fremdeles tviler, men flertallet har sett og forstått at de er akkurat like kapable til å oppdra et barn som et par. Det viktigste er jo barnets beste! Det har seg slik at det ikke er en menneskerett å få barn, men det er altså en menneskerett å ha foreldre som gir barnet den kjærligheten og omsorgen som et barn har behov for. Slik som situasjonen er i dagens Norge mangler vi både fosterforeldre og adoptivforeldre. Hvis et homofilt par er egnet som foreldre ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Omsorgsevne ligger ikke i en persons seksuelle legning! 

 

Noen steder i verden blir man forfulgt, drept og fengslet for å være homofil. Dette er et stort verdensproblem å ta tak i. Det å gi homofile de samme rettighetene til å gifte seg med hverandre og adoptere barn som heterofile, virker som en bagatell når man ser på problemene homofile møter andre steder i verden, men det handler om beskjeden man sender ut. Beskjeden om at man ikke er verdt like mye som andre mennesker, og ikke fortjener å behandles på samme måte. Derfor skal vi i vesten sette et eksempel. Vi skal vise verden et samfunn hvor alle mennesker er trygge uavhengig av hvem de elsker. Vi skal rett og slett gjøre homofili kjedelig og dagligdags. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile ikke blir fengslet, drept og forfulgt. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile har rett til å gifte seg og adoptere på lik linje med heterofile par. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle former for kjærlighet mellom to samtykkende personer er likestilt.