Tema: FNs bærekraftsmål

Anita Skarpås

Et sted utenom det vanlige

Mostar, en by preget av konflikter har vært mitt hjem det siste året.  De fleste har sikkert lært om krigen i Bosnia-Herzegovina fra historie timene, men har du noen gang tenkt på hvordan det er i et land etter en konflikt og i hvilke retning utviklingen i disse landende går?

Når krigen er over og tv kameraene trekker seg tilbake er det lett å tenke at det nå kommer til å bli bedre og selvfølgelig dabber interessen av for de fleste og bistanden synker, men av å bo i dette interessante landet har jeg forstått og lært så mye mer. For å være helt ærlig hadde ikke konflikten som skjedde for omtrent 2o år siden noen påvirkning på meg og var aldri av spesiell interesse, men jeg har fått et annet perspektiv fordi selv om en krig, en konflikt eller en feide er over, betyr ikke det at alt er bra og vil løse seg av seg selv.

Mostar som er en av byene som var sterkt preget av krigen og du kan fortsatt se dette av forlatte bygninger og kulehull i leilighetsbygninger. En by som ikke har hatt et budsjett i hele 2013 fordi de ikke kan bli enige, en by der skolen og pensum er delt inn etter hvilken etnisitet du har og noen har aldri krysset broen som deler den kroatiske og bosniske siden av byen. Siden februar har nyfødte ikke fått personnummer i BiH. Jeg vil derfor påstå at Mostar er et sted utenom det vanlige og et utfordrende miljø og bo i, samtidig er det en vakker by som mange turister reiser til når de for eksempel er på kysten i Krotia, enten i Split eller Dubrovnik. En by fylt med intellektuelle ungdom og mye potensiale, det er sikkert og visst.

Hva vi kaller «gamle banken» som ble bombet 2 eller 3 dager etter den åpnet. 

 Kulehull i en bosnisk bygning. 

 Inne i den gamle banken.

Av å jobbe som frivillig i leiren for internt fordrevne og snakke med venner, lærere og utenforstående er det klart at Mostar og Bosnia-Herzegovina generelt er sterkt preget av krigen. Ofte har jeg fundert over fremtiden og hvordan landet kommer til å utvikle seg når landet fortsatt er sterkt preget og ikke engang klarer å lage et budsjett som har resultert i at ingen i det offentlige har fått lønninger siden desember.  Personlig er jeg kjent for å være utålmodig til tider og derfor er det vanskelig for meg å se at utviklingen til tider går så sakte hemmet av et byråkrati uten like og korrupsjon i de fleste institusjoner. Hva gjør man egentlig med et land som Bosnia-Herzegovina, befolkningen er jo verken i en umiddelbar fare eller sultkrise. Det er jo et av disse mellomlandene, ikke et utviklingsland eller et industriland.

Opp til flere ganger har jeg spurt mine venner som bor her om deres fremtid og hvor de mener landet kommer til å være. Noen tror en krig er uunngåelig, andre sier at de ser en utvikling som går for sakte og andre at det er bedre en noen gang.

Etter min mening kanskje som naiv nordmann fra et heldigvis fredelig land, har jeg forstått at for de som opplevde krigen og de som sitter igjen at dette er ikke noe man kan ta lett på, samtidig som jeg syntes det er trist å se et land så vakkert som Bosnia-Herzegovina være så preget og den noe negative innstillingen til noen av de lokale, på den andre siden som nordmann er det veldig vanskelig å få et helhetlig reelt bilde av et land jeg bare har bodd i ett år.  Likevel står jeg ved mitt og kall meg gjerne naiv, men jeg tror landet har all mulighet til å ha framgang, etter min mening er de viktigste i denne prosessen de unge.

I alle land preget av konflikter i fortid eller nåtid er det de unge er de som har mulighet til å endre perspektiv og de som kan være løsningen for å slutte en ond sirkel. Hvis de unge slutter å bry seg om etnisitet og jobber sammen. Selvfølgelig er ingenting så svart og hvitt, og det er ikke det enkleste landet å vokse opp i, men det er klart de som opplevde krigen har et annet syn på situasjonen og for å sørge for å ikke la historien prege landet er det en mulighet ungdommen har makt over.

Ungdommen har muligheten og er fremtiden, i de fleste land her i verden og det er et ansvar og en mulighet man ikke bør ta for lett på. Både ungdom i Norge og i Bosnia-Herzegovina!

Hva tenker du om situasjonen og utvkilingen i et land som Bosnia-Herzegovina? 

 

Bilder: Erika Batiz

Sophia Moruwat

Arbeidsledigheten har økt dramatisk de siste par årene i Europa. Den har økt til 53 % i Spania, 54 % i Hellas og 34 % i Italia.  Arbeid er viktig både for det økonomiske, det sosiale og det psykiske.

I Hellas har flere barn blitt plassert på sykehus og veldedige organisasjoner ettersom foreldrene ikke lenger har råd til å forsørge dem.

Unge i dag tar seg god utdanning for å få et bedre framtid med gode jobb muligheter men dessverre har flere drømmer blitt knust i Europa siden den drastiske økonomikrisen.

Lediggang er roten til alt ondt, når man har arbeid føler man seg som en del av ett fellesskap og er en nytte både for samfunnet, seg selv og sin familie. Arbeid gir oss verdighet og fellesskap, som er viktige sosiale medisiner for en god helse.

Ifølge seniorrådgiveren Anders Smith fra helsedirektoratet består dagens ”sult” i Norge av lavt selvbilde, sosial utstøtning, isolasjon og stigmatisering, og denne ”sulten» kan videre føre til sykdom som da igjen fører til fattigdom.

Fattigdom kan føre til enda lavere selvbilde, stigmatisering osv. Og på denne måten blir det dannet en ”ond sirkel” der alt blir påvirket av hverandre. Og grunnen til denne ”ondskapen” er arbeidsledighet.

Den massive arbeidsledigheten gjør livet vanskelig for mange. Både ungdom og foreldre fortviler, og de unge ser ikke noe framtid. De ser rett og slett ikke noe poeng i å ta utdannelse og stifte familie.

I Norge er cirka 7 prosent av unge arbeidsledige. Og dersom bakgrunn og fortid er grunnen til dette, er også anonyme søknader en utvei. Slik kan arbeidsgiveren legge mer vekt på søkerens egenskaper og ikke bare navn eller bakgrunn. 

Når det opprettes flere jobber fører det til flere arbeidssøkere. Naturlig nok er det ikke mange som blir kalt inn for jobbintervjuer, men dessverre er det ofte mennesker med utenlandsk etnisitet som ikke blir kalt inn.

En forskning viser at sannsynligheten synker med 25% for å bli kalt inn til jobbintervju hvis man har utenlandsk navn. Det er både diskriminerende og helt feil. Vi kan unngå denne slags diskriminering ved å innføre anonyme søknader.

Dette forslaget kom fra AUF i Rogaland, der de allerede har tenkt ut hvordan dette «systemet» kommer til å være. De mener man skal få et ID-nummer akkurat som på skriftlig eksamen som representerer søkeren, og i tillegg har en slags «profilside» hos f.eks. arbeidsdepartementet hvor man kan bli kontaktet hvis man får innkalling til jobbintervju.

Dette ble prøvd ut i Oslo og Gøteborg allerede i mars 2009-mai 2010. Resultatene viste at antall søkere med minoritetsbakgrunn som ble kalt inn til intervju ble doblet.

For hver dag blir jobbmarkedet tøffere og strengere i eurolandene. Mer enn 20 millioner i Europa er uten jobb, og av dem er 22 prosent unge under 25 år.

Hvert år blir det  brukt 1 205 milliarder dollar på våpen og krig, noe som blir 100 000 amerikanske dollar i sekundet.

Med så mye penger kunne vi bygget flere arbeidsplasser, reddet millioner av liv og gitt rent vann til millioner på jorda.

 

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8366925

http://www.slmk.org/larom/wordpress/no/økonomi/

http://www.nrk.no/okonomi/hoy-arbeidsloshet-i-eurosonen-1.8264461

 

Rebekka Skjørestad

I sommer utløste ankomsten av romfolket til Norge en nasjonal debatt. Folket som blant annet beleiret seg i Sofienberg kirke i Oslo ble på ingen måte tatt godt i mot. Sterke ytringer med et dypt krenkende innhold rettet mot romfolket, var å finne i den norske nettdebatten. Selv om denne debatten har roet seg ned i mediene, er det ikke lenge siden Aftenposten skrev om en meget provoserende sak hvor den ungarske statsministerens partikollega Zsolt Bayer omtalte romfolket som dyr. Diskusjonen rundt romfolket er en sak som fortsatt er aktuell i hele Europa.

Romfolket – funnet på http://www.flickr.com/photos by Rivard

Romfolket består av cirka 10 millioner mennesker, og regnes dermed som den største minoriteten i vår verdensdel. Likevel har dette folket blitt tatt svært dårlig i mot i stort sett hele Europa. I følge Amnesty International har romfolket opplevd systematisk diskriminering over flere hundre år. Til og med i slummen har myndigheter nektet dem å bo. Selv i deres eget hjemland Romania har romfolkets liv lenge vært preget av undertrykkelse og hetsing. Disse menneskene har derfor egentlig ikke noen plass å kalle hjem. Alt dette skjer rett foran heles Europas øyner.

Tvers gjennom mange forskjellige befolkninger, finner man stadig mennesker med fordommer og frykt mot romfolket. Ofte kan slike konflikter mellom ulike kulturer være et resultat av uvitenhet, dårlig kommunikasjon og mangel på respekt. Når romfolket da i tillegg blir stemplet som et farlig folkeslag og frykt kommer inn i bildet, tilspisser situasjonen seg ytterlig.

Sannheten er at det absolutte flertallet av Europas rombefolkning har et stort ønske om å få lov til å leve et helt vanlig liv, akkurat som oss. Hvis vi da ser på de faktiske forholdene cirka 10 millioner mennesker lever under, er det klinkende klart at det har skjedd noe galt.

I noen land lever over halvparten av romfolket i alvorlig fattigdom. Videre segregeres rombarn fra mange skoler i Europa. Dette kan minne litt om rasedelingen, som mange delstater i USA var preget av i begynnelsen av forrige århundre. Denne tidligere segregeringen mellom svarte og hvite, anses i dag av folk flest som forkastelig. Likevel finner vi også i dag lignende tendenser. 

For å få et skikkelig bilde av levevilkårene til romfolket, synes jeg det er viktig å se litt nærmere på hvordan tilstanden til dette folket er i forskjellige europeiske land. I Romania finnes det cirka 22 millioner innbyggere, hvorav knapt 2 millioner av befolkningen regnes som romfolk. Det vil si at nesten hver tiende innbygger i landet hører til romfolket. Likevel lever rundt 80 prosent av disse menneskene i fattigdom. Også mange av romfamiliene blir kastet ut av bopelen deres, uten noen form for begrunnelse. Videre segregeres rombarn systematisk i skolesystemet.

Et romanbarn i Beograd – funnet på http://www.flickr.com/photos by JetsetWill

Også i Bulgaria ser ikke situasjonen noe bedre ut. Av cirka 7 millioner innbyggere, hører 750 000 til romfolket. Fattigdommen blant dette folket er fire ganger høyere enn hos resten av befolkningen. I tillegg er den forventete levealderen 10 år lavere. Dessuten er opptil 80 prosent av ofrene for menneskehandel i Bulgaria romfolk. Også i dette landet finner man systematisk segregasjon av rombarn i skolesystemet.

I Ungarn lever det 700 000 mennesker av romfolket. Amnesty International er veldig bekymret for situasjonen i dette landet, da stadige angrep mot folket blir registrert. I Ungarn finer man også sterk segregering i skolesystemet, og bare 20 prosent av den voksne delen av folket har tatt noe høyere utdanning enn barneskolen. Når statsministerens partikollega «Bayer» omtaler romfolket som dyr offentlig, forverres situasjon betraktelig. Menneskeverdet til denne folkegruppen utsettes for krenkelse på høyt plan. Videre synes jeg også at slikt utsagn fra en mann med en slik høy stilling i det politiske samfunnet ikke bare virker meget provoserende, men at det også er komplett forkastelig.

Skal det virkelig være slik at romfolket ikke greier å få et regulært liv på grunn av deres etniske bakgrunn? Hadde det ikke vært bedre om det hjemløse folket hadde blitt møtt uten fordommer og med respekt, både av politikerne og den sivile befolkningen? Romfolket består også av mennesker, som er likeverdige med meg og deg.

Kilder:

http://www.aftenposten.no/incoming/Zsolt-Bayer-Romfolk-er-dyr-7086765.html

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/romfolk-blir-diskriminert-og-trakassert

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/romfolket-i-europa-diskriminert-og-trakassert/slik-lever-romfolket-i-europa

 

Mina Hennum Mohseni

34 millioner mennesker over hele verden er smittet med hiv, og mellom 1981 og 2009 har viruset tatt livet av nesten 30 millioner mennesker. Dette gjør hiv til en av de mest ødeleggende pandemiene gjennom historien. Antall nye hiv-smittede er på vei ned, men i noen land øker fremdeles smitten. Per i dag er det sørlige Afrika hardest rammet; i enkelte land er så mange som hver fjerde innbygger mellom 15 og 50 år hivpositive.

Med moderne behandling kan virusmengden i blodet reduseres så kraftig at smittefaren reduseres med mer enn nitti prosent! Ifølge UNAIDS får halvparten av de som trenger behandling i fattige land den behandlingen de behøver. Men det er fremdeles mange som ikke får behandling.

India står bak 92 % av kopimedisinene som brukes for å behandle hiv/aids i utviklingsland i dag. Kopimedisinene er billigere enn de medisinene som store, multinasjonale selskaper produserer, og uten disse billige medisinene ville det ikke vært mulig å gi behandling til alle dem som får det . På grunn av kopimedisinene har den årlige kostnaden for behandling av hiv gått ned fra ca 58 000 kr for ti år siden, til ca 860 kr i dag! Indias produksjon av kopimedisiner har ført til konflikter med flere store legemiddelselskaper.

Bilde: UNAIDS

Disse selskapene bruker ressurser på forskning og utvikling av medisiner, og ønsker derfor å beskytte produktene sine gjennom patenter. At de har patent på medisinene vil si at de har enerett på å anvende og utnytte medisinene kommersielt, nettopp for å unngå at andre produserer tilsvarende medisiner som blir solgt mye billigere, slik som India gjør. Den jobben selskapene gjør er veldig viktig, men det er ikke riktig at mange av dem som trenger medisinene ikke har råd til dem på grunn av patentene. Det bør være mulig å komme frem til en ordning som sikrer fattige mennesker de medisinene de trenger, samtidig som selskapene kan fortsette med forskning og utvikling av medisiner.

I dag, 1. desember, er det Verdens aidsdag. Siden 1988 har Verdens aidsdag blitt arrangert for å skape bevissthet rundt hiv og aids. Mange hivpositive opplever å bli stigmatisert og diskriminert, og det er fremdeles mange mennesker som ikke får den behandlingen de trenger. Det er fortsatt et stort behov for å skaffe midler til bekjempelse av hiv/aids, øke bevisstheten til folk, motarbeide fordommer og øke kunnskapsnivået.

Verdens aidsdag er en verdensomspennende solidaritetsdag, og det er UNAIDS, FNs organ til bekjempelse av hiv/aids, som står bak denne dagen. Verdens aidsdag markeres på forskjellige måte rundt i verden. I Oslo vil blant annet ca 30 organisasjoner ha stand og aktiviteter mellom kl 10 og kl 16 på Oslo S. Den røde sløyfen er et symbol for Verdens aidsdag og på solidaritet med mennesker som lever med hiv og aids.

Mads Danielsen

Kampanjen ”Radi-Aid, Africa For Norway” går verden rundt. I ”We Are The World” stil fremstilles Norge som et forherjet iskaldt land med desperat behov for varmeovner. Afrikanere donerer selvsagt mer enn gjerne radiatorene sine til en god sak. Siden oppstart for to uker siden er musikkvideoen på YouTube sett 1.4 millioner ganger, kampanjen har 12 000 likes på Facebook og er omtalt av verdensomspennende nyhetsbyråer som BBC.

Det er den studentdrevne norske bistandsorganisasjonen SAIH som står bak, i samarbeid med OD og Sør-Afrikansk ungdom. Det er inspirerende at norske og sør-afrikanske ungdommer sammen har skapt en aksjon som når ut til millioner av mennesker. Men bak latteren og ironien, hva er det de egentlig prøver å si?

Tenk om bilder av snøstormer og iskalde mennesker var den eneste informasjonen afrikanere fikk om Norge. Det ville skape et unyansert bilde. Tenk om sultende barn og krig var den eneste informasjonen nordmenn fikk om Afrika. Det ville også skape et fryktelig unyansert bilde.

Men vent: Er det ikke akkurat dette media og bistandsorganisasjoner ofte gjør? Overdrevet negativ vinkling selger kanskje nyheter og engasjerer folk på kort sikt, men mange mennesker gir rett og slett opp fordi den negative nyhetsstrømmen gir inntrykk av at ingenting blir bedre.

Sannheten er at det er mange positive utviklingstrekk i afrikanske land. Vi trenger mer og bedre kunnskap for å bekjempe fordommene. Afrika må ikke bli et kontinent folk enten gir til, eller gir opp.

Se den fantastiske musikkvideoen her:

Se også: Hjemmesiden til Africa For Norway

Mina Hennum Mohseni

India produserer store mengder kopimedisiner, og blir derfor kalt “ de fattiges apotek”. De står for eksempel bak 92 % av kopimedisinene som brukes for å behandle hiv og aids i utviklingsland i dag. Disse kopimedisenene er mye billigere enn medisinene som multinasjonale selskaper produserer, og dette gjør at mange som ellers ikke ville hatt tilgang til medisiner, får de medisinene de trenger. Legemiddelfirmaet Novartis jobber for å forby disse billige kopimedisinene, og hvis de vinner frem, vil dette ha alvorlige konsekvenser for tilgangen på medisiner for fattige mennesker. Gjennom Oljefondet investerer Norge ca 20 milliarder kroner i Novartis, og vi eier dermed 2 prosent av firmaet. Oljefondet er altså med på å legge ned verdens største apotek.

Oljefondet investerer i ca 8000 selskaper over hele verden, og disse investeringene skal sikre fremtidige generasjoner i Norge. Problemet er at disse investeringene går på helsa løs i utviklingsland.

Et annet eksempel er Indonesia. Der er mange avhengige av skogen for mat, vann og medisiner. Norge er kjent for å satse på bevaring av skog for å få ned de store klimagassutslippene på grunn av ødeleggelse av regnskogen; hvert år bruker vi tre milliarder kroner på bevaring av regnskogen. Samtidig investerer Oljefondet i hvertfall 30 selskaper som driver palmeoljeplantasjer, og dette er hovedårsaken til ødelegging av regnskog i Indonesia. Et slikt selskap er Wilmar, som har blitt kåret til verdens verste selskap, på grunn av blant annet forurensning og miljømessig fotavtrykk. Det er dobbeltmoralsk at Norge bruker milliarder på å bevare skog samtidig som vi investerer i ødelegging av skog som skader menneskers helse og livsgrunnlag!

Dette er bare to selskaper som Oljefondet investerer i, og som går på helsa løs i utviklingsland, men det er mange fler. Det er ikke riktig at Norge investerer i menneskerettighetsbrudd i andre land! Vi har et etikkråd som skal passe på at selskapene Oljefondet investerer i skal følge etiske retningslinjer som skal sikre at pensjonspengene til fremtidige generasjoner i Norge ikke bryter menneskerettighetene. Men etikkrådet er bare åtte, og det er ca 8000 selskaper, og da blir det vanskelig for etikkrådet å gjøre jobben sin godt nok. Det vil ta ca 60 år før etikkrådet har rukket å gjennomføre begynnende undersøkelser av alle selskapene!
Changemaker vil ikke at profitt og politikk skal være viktigere enn etikk, og krever derfor

  1. at etikkrådet får myndighet til å vedta uttrekk fra selskaper som bryter menneskerettigheter
  2. økte ressurser til etisk arbeid i Oljefondet

Vil du støtte Changemakers kampanje? Gå inn på etiskoljefond.no og skriv under der og lik Etisk Oljefond på facebook!
Vil du lese mer? Gå inn på changemaker.no.

 

 

Her får unge daliter lære.

Operasjon Dagsverk er en solidaritetsaksjon, av, med og for ungdom. Hvert år jobber over 120 000 norske ungdommer inn penger til ungdom i sør. Midlene går alltid til utdanning, fordi OD mener at utdanning fører til utvikling. OD er en støtteorganisasjon, og i år er samarbeidspartneren Strømmestiftelsen.

Årets prosjekt heter Samvad som betyr dialog på nepalsk. Samvad er en ettårig skolegang, som gir utdanning til unge daliter. Daliter er de kasteløse i Nepal. Kastesystemet i Nepal ble offisielt avskaffet i 1963, men i landsbyer er diskrimineringen fortsatt en stor del av Dalitenes hverdag. Det er  f.eks. «uheldig» å møte en Dalit om morgenen. De får ikke adgang til offentlige tjenester som landsbyens vannpumpe, der selv løshunder får gå.

Men hva gjør egentlig Operasjon dagsverk med saken? Midlene du tjener inn på OD-dagen går som sagt til utdanning av unge Daliter. Under Samvad vil ungdommene få både teoretisk og praktisk utdanning. De vil lære om sine egne rettigheter, hvor viktig god hygiene er, hvordan de kan få fram sin mening og yrkesopplæring som vil føre til egen inntekt. Utdanning styker enkeltmenneske, men som OD prosjektet i 2008 (jenter i Bangladesh) forstetter forhåpentlighvis ungdommen i Nepal med Samvad, etter at OD har delt ut alle midlene. Din innsats teller!

LES MER:

 

Mina Hennum Mohseni

Jeg er lei av at folk tror de gjør verden til et bedre sted ved å jobbe to måneder på et barnehjem i Afrika, jeg er lei av at andres elendighet gjøres til en ferietur man kan komme hjem og skryte av etterpå, jeg er lei av at mennesker som lever i utviklingsland blir fremstilt som folk som trenger hjelp fra oss, jeg er lei av reklamer som viser små, mørke, foreldreløse barn, og som skal få folk til å synes synd på «de fattige barna i Afrika», og så få lyst til å gi penger for å få litt bedre samvittighet – jeg er lei av stakkarsliggjøringen!

Verden er urettferdig, men vi lever her alle sammen – sammen! Det skulle bare mangle at vi jobber sammen for å gjøre verdenssamfunnet bedre. Det skal ikke være nødvendig å stakkarsliggjøre andre mennesker for å jobbe for en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. Selv om det ikke er intensjonen, synes jeg stakkarsliggjøringen er respektløs. Vi skal ikke redde noen, vi skal sammen jobbe for å gjøre verden mer rettferdig!

Mina Hennum Mohseni

Mange av de fattige landene i verden er egentlig veldig rike på ressurser. Allikevel regnes de for å være fattige, fordi pengene forsvinner og ikke kommer lokalbefolkningen til gode. Så hvor blir pengene av? Sannsynligvis forsvinner de ut i skatteparadiser.

Et skatteparadis er et land eller et område hvor utlendinger betaler veldig lite skatt, eller ikke skatt i det hele tatt, for eksempel Sveits, Cayman Islands, Luxembourg, Hongkong, USA og City of London. Et kjennetegn ved skatteparadisene er hemmelighold, slik at det blir lett for internasjonale selskaper å gjemme bort penger og dermed unngå å betale skatt.

Internasjonale selskaper får komme inn i fattige land og tjene penger på landets ressurser, men gir ofte minimalt tilbake. Mange av selskapene betaler veldig lite skatt, og gjemmer heller pengene unna i skatteparadiser. De ressursene de har tjent penger på tilhører lokalbefolkningen, så da skulle det bare mangle at folket får sin del av inntektene fra disse ressursene også. Isteden blir de rike enda rikere på bekostning av andre mennesker. Resultatet er dårlige offentlige tilbud og goder, som skoler, helsetjenester, infrastruktur og så videre. Dette fratar mennesker deres grunnleggende rettigheter, og jeg vil kalle dette ran! Det er helt meningsløst at land som er så rike på ressurser ikke skal ha råd til å dekke de grunnleggende rettighetene til befolkningen sin.

For å ta et eksempel: Tanzania er Afrikas tredje største produsent av gull, allikevel er det et fattig land. Noen av gruveselskapene som opererer i Tanzania betaler ikke skatt i det hele tatt, mens andre betaler veldig lite, ca 3% av overskuddet. Til sammenlikning får Norge 78% av overskuddet fra oljeindustrien. Hvert år blir fattige land plyndret for 160 milliarder dollar – penger de skulle fått inn som skatt fordi internasjonale selskaper tjener penger på deres ressurser. Til sammenlikning får de 120 milliarder dollar i bistand.

Dette er så urettferdig som det kan bli. Men det er mulig å gjøre noe med det! Til nå har det ikke vært noe regelverk som forbyr dette i Norge, men denne våren skal det avgjøres om det skal innføres nye regler, og i den forbindelse har Kirkens Nødhjelp og deres ungdomsorganisasjon Changemaker hatt en underskriftskampanje. Organisasjonene Attac og Tax Justice Network jobber også mot skatteparadiser. Årets deltakere på utvekslingsprogrammet Communication for Change gjennom Kirkens Nødhjelp og KFUK-KFUM, som jeg deltar på, hadde en kampanje som handlet om skatteparadiser forrige uke.

Det var en lokal kampanje som handlet om å gjøre Ulstein kommune, hvor vi holder til for tiden, skatteparadisfri. Det betyr at vi vil at Ulstein kommune ikke skal handle med selskaper som snyter på skatten ved å gjemme unna penger i skatteparadiser. Vi brukte én uke på å utarbeide og gjennomføre kampanjen. I løpet av denne uken var vi representert på kommunestyremøtet og vi hadde også en aksjonsdag i sentrum hvor ordføreren var tilstede.

Vi klarte å skape oppmerksomhet rundt aksjonen både blant politikere og i media, og ordføreren var veldig positiv til å få dette gjennom i kommunestyret. Flere svenske kommuner har allerede gjort vedtak mot skatteparadiser.

Det er altså heldigvis faktisk mulig å gjøre noe med dette, og det er mange som er engasjerte. Hvis du vil vite mer om skatteparadiser og om hvordan du kan være med på å gjøre verden litt mer rettferdig, kan du sjekke ut disse sidene:

 

Andreas Karmhus

Jeg mener at bistand er bra. Derfor har jeg de siste årene blitt irritert av de som sier at bistand er unyttig, eller enda verre skadelig for utviklingen. Disse argumentene ligger som regel konsentrert rundt at korrupte ledere eller andre utnytter pengene til militære formål eller personlig gevinst. Pengene blir prioritert feil og kastet bort, eller at pengene gjør «uland» avhengige av en støtteordning. Jeg er og har vært skeptisk til slike argumenter, og mener at selv om at de ikke alltid funker like effektivt, er bistand likevel av det gode. Samtidig har jeg jo ikke noen inngående kjennskap til den norske bistanden. Derfor har jeg fått tak i NORADs resultatrapport for 2011, for å se hva jeg finner ut.

NORAD opererer med forskjellige typer bistand i rapporten; Konfliktløsning og fredsbygging, Humanitært arbeid og Langsiktig utvikling og statsbygging. Allerede i disse tre kategoriene begynner vi å ane noen av problemene i denne debatten. Det er viktig at vi forstår at «umiddelbar bistand» av typen humanitært arbeid gir mer valuta for pengene gjennom raske og konkrete resultater, mens bistand innen Langsiktig utvikling og statsbygging som demokratiutvikling er veldig vanskelige å oppnå, nettopp på grunn av disses kompleksitet og langsiktighet. Dermed kan det være vanskelig å se konkrete resultater etter korte tidsperioder.

NORAD skriver også selv i resultatrapporten at bistand faktisk kan slå negativt ut dersom den er dårlig kanalisert. Dette gjelder særlig Afghanistan. F. eks har man i Afghanistan opplevd at siden man gir mer støtte til områder med et høyt konfliktnivå, kan dette framstå som en «fredsstraff». Lønner det seg for lokale ledere å følge fredens vei, rent økonomisk? Transparency har gjentatte ganger fortalt oss at penger ment som støtte havner i hendene på korrupte tjenestemenn og ledere. Vi har til og med eksempler fra DR Kongo, der veier bygget for å frakte nødhjelp, brukes til å frakte ulovlig hugget tømmer, altså inntekter til militsgruppene.

Hvis vi bare delte ut mat til sultne mennesker, hadde vi visst hva pengene gikk til. Og kunne nok unngått de fleste negative konsekvensene. Samtidig ville ikke dette bidra til å løse de store langsiktige problemene. Vi må også satse på Konfliktløsning og fredsbygging og Langsiktig utvikling og statsbygging.  I forhold til folketall og BNP er Norge en både ansvarlig og stor aktør i bistand. Vi satser på flere felter, også langsiktige, her kommer utvikling og statsbygging inn. Hjelp til å klare seg selv. NORAD skriver at det er veldig vanskelig å måle slike langsiktige og komplekse satsningsområder. Derfor vil det alltid være vanskelig å vite om man faktisk får noe ut av støtten, og i verste fall kan man oppleve negativ utvikling.

Bistand og resultater er et utrolig vanskelig område å vurdere. Man må konstant revurdere og omprioritere. Samtidig må man være klar over at de negative siden og bortkastet støtte bare utgjør en liten del, det meste av bistand gir en positiv effekt, men selvsagt i varierende grad.

Målet mitt med dette innlegget var ikke å angripe de som peker på problemer ved den norske bistanden. Det er riktig å peke både på fiaskoene og suksessene. Man må lære, slik at man kan bli bedre. Slik at man kan omprioritere bistanden riktig. Konstruktiv kritikk er nær sagt alltid av det gode. De jeg vil angripe med dette innlegget er de som bruker alle de elementene jeg har vurdert ovenfor, som argumenter for å kutte i bistanden. Bak en «legitim» retorikk som går på kritikk av bistandens effektivitet skjuler det seg nok ofte en «agenda» som handler om at man gjennom å svartmale norsk bistand, kan rettferdiggjøre store kutt i norsk bistand. Dette frykter jeg.

Hvis du er nysgjerrig eller er kritisk til hva jeg skriver. Skaff deg NORADs resultatrapport for 2011.  Interessant lesestoff som anbefales på det sterkeste!

http://www.norad.no/no/resultater/publikasjoner/publikasjon?key=387577