Tema: FNs bærekraftsmål

Flommen i Pakistan er karakterisert av FN som en større krise enn både tsunamien i 2004 og jordskjelvet i Haiti tidligere i år. Det er estimert at rundt 15 til 20 millioner mennesker er rammet av flommen, som startet etter et kraftig regnvær i juli måned. Katastrofen har vært et faktum i snart en måned, og det er derfor jeg spør meg selv: Hvor blir det av det omfattende hjelpearbeidet og verdensengasjementet som vi så da Haiti ble rammet tidligere i år?

Det første som faller meg inn ved dette spørsmålet er faktumet at Pakistan er et mye rikere land enn Haiti. Derfor forundrer det meg ikke at resten av verdensamfunnet er skeptiske til å sende hjelpearbeid til et land som også har tilknytning til terroristgrupper som Taliban og Al-Qaida. Den pakistanske politiske elite har heller ikke vist særlig engasjement overfor de flomrammede, noe jeg synes er det mest tragiske med hele katastrofen. Når Pakistans president, Asif Ali Zardari, velger å fortsette sin Europa-ferie når flommen rammer folket han «styrer», er det ikke mye som tyder på et brennende engasjement for landet. Det blir heller ikke lettere når uavhengige islamistiske grupper hindrer myndighetene i Pakistan i å utføre hjelpearbeid.
Foreløpig er det USA som er den viktigste bidragsyteren i hjelpearbeidet. FN har bedt verdensamfunnet om 460 millioner dollar til nødhjelpsarbeidet, men kun 20-25 % av dette er samlet inn så langt. Mange tror at denne katastrofen er mindre enn det den blir omtalt som, og giverviljen svekkes av den grunn. Faktum er at denne flommen er på vei til å bli den største humanitære krisen på tiår! Regnværet har enda ikke gitt seg, og vannet kan etter hvert dekke større områder av Pakistan f. eks. handelsentrumet Karachi, hvis vi ikke handler nå. Givergleden bør, i henhold til katastrofens omfang, være større nå enn ved jordskjelvet i Haiti. Pakistan trenger vår hjelp mer enn noen gang.

Verdens korrupsjonsindeks anno 2009. Jo mørkere rødfarge, jo mer korrupt; jo mørkere grønnfarge, jo mindre korrupt.

Et av verdens store problemer, og et av verdens store problemer som nærmest går ubemerket, er korrupsjon. Korrupsjon kommer i mange former – alt fra at en mann i Hellas som skal skilles sørger for at dommeren i skilsmissesaken er en venn av hans familie, til at diktatorer samler milliarder av dollar til personlig bruk.

I 2003 vedtok FN en konvensjon imot politisk korrupsjon. Denne konvensjonen fulgte opp konvensjoner som var blitt laget på 90-tallet i EU, Organisasjonen av amerikanske stater og den afrikanske union. Dessverre har ikke denne konvensjonen hatt sin ønskede effekt. Noen av de største korrupsjonsbombene; Kina, Russland og Brasil, har alle gjennomgått en eksplosiv økonomisk vekst det siste tiåret. Tilsvarende har korrupsjonen i disse landene forblitt på et stabilt nivå eller blitt verre. På skalaen Corruption Perceptions Index (CPI) – som riktignok ikke skal tas bokstavelig, ettersom korrupsjon er vanskelig å måle, har ni land rykket fra nest verste grad (gul) til verste (oransje) i løpet av det siste året. Tilsvarende har bare fem gått motsatt vei.

Korrupsjon rammer dessverre på mange områder. Det mest vanlige her i Europa er ulovlige utbetalinger til politiske partier, dommere, politikere etc – dette skjer også i Norge. I f.eks Russland og Ukraina er det også vanlig at politifolk er helt åpenlyst korrupte. Trafikkpolitiet i Moskva kalles ”Europas mest korrupte institusjon”. Den korrupsjonen det blir satt mest fokus på, foregår derimot i Afrika og Asia. U-hjelp ender gjerne i feil hender – det trenger ikke være diktatoren, det kan godt bare være den lokale ordføreren, eller han som skal bokføre u-hjelpen. Dessuten rammer det lokalbefolkningen ved at ressurser blir feil fordelt. Ekvatorial-Guinea, et land med noen av verdens høyeste oljeforekomster, lever 70% av befolkningen på mindre enn to dollar om dagen.

Verdensøkonomien, spesielt i utviklingsland mener jeg hadde vært i en vesentlig bedre tilstand dersom færre penger, mindre u-hjelp og mindre ressurser brukes til å smøre de nødvendige personene. Demokratisk innsyn er en viktig del av dette – stater burde tvinges til å avsløre større deler av sine budsjetter, det må bli lettere å få innsyn i offentlige tjenestemenns lønn. Selv om dette problemet først og fremst rammer Afrika, Latin-Amerika og Asia er det også å finne i f.eks Norge. Det var faktisk kun i 2003 at korrupsjon som begrep kom med i den norske straffeloven, og så seint som i 1996 kunne norske selskaper trekke fra smøring av utenlandske kunder i bokføringen. Vannverksaken på Romerike er et godt eksempel. Mens oljebobla Norge er i vokser, burde vi også være på vakt for at politikere mottar ”kreative” pengegaver.

I går lå jeg syk hele dagen og brukte mesteparten av tiden til å lese. En av de artiklene jeg kom over i Dagbladets Magasinet berørte et tema som sjelden omtales av de store norske avisene. Imperialisme. Det vil si – avisen gikk ikke så langt at den refererte til det som imperialisme, de brukte noe mildere termer i sine beskrivelser, men jeg vil kalle det hva det er; klassisk økonomisk imperialisme.

Artikkelen, eller kanskje rettere sagt reportasjen handlet om Aserbajdsjan og hvordan oljen i landet har vist seg å være en forbannelse for det aserbajdsjanske folket. Vi har sett det flere ganger tidligere, når land uten tradisjon for demokrati og velferd blir beriket med store ressursgoder ender det ofte galt – pengene går rett i lomma på de rikeste og korrupsjonen i landet skyter til vers. Forskjellene i landet øker. Hvorfor er det egentlig slik at en så stor rikdom kun kommer til glede for noen få?

Forholdene i Aserbajdsjan er meget dårlige – blant annet stor korrupsjon. I følge Globalis måler landet 1,9 i en skala der 10 er korrupsjonsfritt og rettigheter som valg uten fusk, ytringsfrihet osv som er selvfølger her i Norge er ikke-eksisterende i Aserbajdsjan. Det er muligens galt å skylde alle disse manglene på oljerikdommen, men det vi med sikkerhet kan si at noe av det oljen forårsaker er at den holder eliten i landet sterk. Når de som har makt har penger samtidig som korrupsjonen er høy og nesten alt kan kjøpes for penger ganger det ikke innbyggerne. I tilegg behøver ingen i regjeringen eller lignende å ta hensyn til folket – man behøver ikke nødvendigvis mange stemmer for å vinne valget i et land som Aserbajdsjan.

Mange vestlige oljeselvskap opererer i Aserbajdsjan i dag, blant dem Statoil. Avtalene er gode – gode for Statoil og gode for eliten i landet. Kanskje er det galt å kritisere Statoil for den jobben de gjør i blant annet Aserbajdsjan. Jeg har ikke studert dette nøye – jeg har overhodet ikke noe bevis for at de driver korrupsjon eller lignende, selv om dette er bevist begått av mange store oljeselvskap tideligere, men da bare amerikanske oljegiganter som Shell og ingen norske. Statoil svarte på alle spørsmålene til Dagbladet journalisten med en ”det vi ikke vet har vi ikke noe med” holdning. Han mente at Statoil ikke hadde noe med hva som skjedde i landet å gjøre så lenge de selv ikke direkte var innblandet i korrupsjon, dessuten drev de en hel del veldedige prosjekter i Aserbajdsjan. Men er det riktig at noen med så stor økonomisk makt samtidig kan fraskrive seg alt ansvar?

Også i andre land kan vi se igjen det samme – Nigeria er et eksempel. Vestlige oljeselvskap pumper ut, avtalene er riktignok gode, men igjen bare for eliten i landet. Nigerias oljehistorie er mørk, så mørk at Shell til og med har vært pådrivere for å få talsmenn i landet som kjempet mot oljeutvinningen henrettet.

Statoil har gode muligheter til å påvirke de landene de handler med i en bedre retting. Både når det gjelder generell politikk og velferd, men også og viktigst for å få landene til å respektere menneskerettighetene. Dette, i tilegg til å handle annerledes – ansette flere av lokalbefolkningen osv. Ikke bare hente ut oljen og dra igjen, støtte et par veldedighetsarrangementer og tro at de har betalt for seg. Statoil, som selv ble opprettet slik at utenlandske oljeselskaper ikke skulle utnytte de norske oljeressursene. Kan man virkelig legitimere en slik vellintjenende oljeuthenting samtidig som man fraskriver seg alt ansvar, kan man det?

Om elleve dager er det to måneder siden et jordskjelv inntraff på Haiti – lørdag skalv det igjen. I Chile. Denne gangen med langt flere etterskjelv og en påfølgende tsunami som senest i natt slo inn over en havneby i Japan.

Over 700 mennesker er bekreftet omkommet. Tusenvis av mennesker er savnet i ruinene av chilenske byer. Supermarkedene blir plyndret, det gjøres opprør mot politiet og militære styker – og det er fortsatt ikke bedt om internasjonal assistanse. Røde Kors står i følge president Sven Mollekleiv klare, USAs president Barack Obama gikk i går ut og fortalte at amerikanerne kan hjelpe med medisiner og letemannskaper. Hvorfor har ikke chilenerne bedt om denne hjelpen?

Med så massive skader kan de ikke gjøre alt selv. Dagbladet skriver at chilenske myndigheter først vil ha kontroll over skadene før de ber om hjelp. Hvor er logikken? Når rundt to millioner mennesker er berørt av skjelvet, hvorfor ikke be om hjelp?

Jeg håper de ber om hjelp. Snarest. For selv om chilensk Røde Kors har 15.000 frivillige – vil det ikke være nok.

REDIGERT 02.03.10 – De har heldigvis tatt mot hjelpen nå. Det forandrer derimot ikke mitt syn på at hjelpen burde vært tatt mot tidligere.