Tema: Helse

Ulrikke Hugaas

Ulrikke Hugaas

Født på det vakre vestland i forrige årtusen. Engasjert i alt som involverer barn, utdanning eller rettferdighet, helst alle tre. Kardemommeloven er ganske genial.

(Flickr/eek the cat/CC BY-ND 2.0) Mange gamle fabrikker er reine dødsfeller.
(Flickr/eek the cat/CC BY-ND 2.0) Mange gamle fabrikker er reine dødsfeller.

For ikke så mange tiår siden var arbeiderne en klasse uten stemme og rettferdige livsvilkår. I møte med en sjef som kunne sparke så og si hvem som helst når som helst var en ikke i posisjon til å stille krav. Alkohol var en vanlig form for lønn, alvorlige ulykker på arbeidsplassen inntraff hyppig og arbeidsdagene var lange. På slutten av 1800-tallet begynte norske arbeidere å markere 1. mai. I dag har vi sjansen til å rette en stor takk til de som kjempet for de rettighetene vi nå har, samt fortsette deres arbeid. Gratulerer med dagen!

Oda Bjerkan

Oda Bjerkan

Snart 1/5 til 100. Takknemligheten for at jeg får uttrykke meg om det jeg vil er meget stor - og troverdige kilder har observert at jeg aller helst benytter meg av tastaturet når noe gjør meg ordentlig sur.

Igår, den 20. Mars ble den internasjonale dagen for lykke markert. Foto: UN Photo CC BY-NC-ND 2.0
Igår, den 20. Mars ble den internasjonale dagen for lykke markert. Foto: UN Photo CC BY-NC-ND 2.0

Lykke har alltid vært et enkelt svar på et mer problematisk spørsmål. Hva skal du bli når du blir stor? “Jo, jeg skal bli lykkelig” har jeg alltid svart, med et formål om å unngå forpliktelser hos forventningsfulle fremtidspensjonister. Men hva vet vi egentlig om lykke, og hvor problematisk er begrepets subjektivitet? Er en tykkere lommebok det mest grunnleggende for økt lykkefølelse hos den enkelte? 

Benedicte Fagervoll

Benedicte Fagervoll

17-åring fra Tromsø som stiller de vanskelige spørsmålene til de rette tidene. Elsker å provosere, men hater å bli provosert. Sier aldri nei til en fjelltur. Debattant og kanskje litt kverulant, men aller viktigst medmenneske og menneskekjenner.

En lykkelig familie.(Photo: Freedigitalphotos.net/  Vlado)
En lykkelig familie.(Photo: Freedigitalphotos.net/ Vlado)

Kjære mamma og pappa, ikke bli skuffet. Jeg vet jeg ikke er perfekt, tvert i mot, men hør på meg. Kjære mamma og pappa, jeg har noe jeg vil si til dere som jeg vil dere skal vite. Kjære mamma og pappa, bare hør litt på meg. Kjære mamma og pappa, jeg er sliten og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

Marius Lysø

Marius Lysø

16 år og fra Rygge. Jeg drømmer om en atomvåpenfri verden med små forskjeller uten katastrofale klimaendringer.

Flickr/Dana Le
Flickr/Dana Le

«Det begynte med sniffing av lim som niåring. Så balla det på seg jo eldre jeg ble. Jeg har hatt avhengighetspersonlighet så lenge jeg kan huske. Jeg søkte spenning, og hadde et avhengighetsmønster som strakk seg langt utover rusen. De rundt meg merket ikke hvor avhengig jeg var, og ble veldig overrasket da de fant ut hvor lenge det hadde foregått. Likevel fungerte jeg. Det var slitsomt. Det eneste som sto i hodet mitt var å bli ferdig på jobb for å komme hjem så jeg kunne ruse meg.»

Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.

La meg begynne med å gratulerer deg med  valentinsdag.  14. februar flommer det over av kjærlighet og omtenksomhet på internett og sosiale medier. Valentinesdag er  dagen hvor vi viser vår takknemlighet for kjærligheten – den har tross alt gjort mange av oss lykkelige. På kjærlighetens dag  er også dagen en 15 år gammel jente i Bangladesh bor i et dukkehjem. Hun er ikke lykkelig. Jenta på 15 år har mistet sin barndom og gleden i livet. Det gjorde hun dagen hun ble tvangsgiftet bort til en 40 år gammel mann.

Mina Skogsaas

Mina Skogsaas

Hei! Jeg heter Mina, og er seksten år gammel. Kommer fra Inndyr i Gildeskål, men har nylig flytta til Bodø for å gå skole. Liker å skrive. Synes livet er bra!

I dag pågår Operasjon Dagsverk i hele landet. Årets prosjekt har slagordet "Med lik rett"
I dag pågår Operasjon Dagsverk i hele landet. Årets prosjekt har slagordet "Med lik rett"

På ett eller annet tidspunkt har de fleste kjent på følelsen av å være forelska. Det kan være rart, godt, slitsomt og spennende. Alle kan være forelska. Uansett om man bor i Norge, eller om man bor i Chile. Land og nasjonalitet har ingenting å si, for innvendig kjenner vi på det samme.

I absolutt alle situasjoner er det viktig å ha kunnskap om sin egen kropp. Vite hvordan den fungerer, hvorfor og at det faktisk bare er ett menneske i hele verden som bestemmer over den – og det er en selv. I Chile, Argentina og Peru har ikke ungdom fått ordentlig informasjon om rettighetene over seg selv når det gjelder kropp og seksualitet. Dette kan skape problemer.

Marius Hansen

Marius Hansen

Det er jeg som er nordlendingen i denne utgaven av FN-sambandets ungdomspanel. Jeg er 18 år. Engasjementet mitt bæres på muligheten til å utgjøre en forskjell til det bedre i samfunnet. Klima og miljø står sterkt i fokus, men engasjerer meg også for menneskerettigheter og velferd.

Det ligger en tykk tåke over Beijing i Kina. Ulikt fra det vi er vant med, består denne tåken av forurenset luft fra biler og industri. Beijing er en av verdens mest befolkede byer, og befolkningen utsettes nå for et svært helseskadelig miljø. Situasjonen har blitt verre og verre gjennom årene uten

Forurensningen ligger som en tett tåke i Nord-Kina. Folk går med munnbind for å ikke bli syke.

at det til nå er gjort noe for å bremse dette. Det er nå på tide at Kina tar ansvar.

 

Luftforurensningen i Beijing er per dags dato 20. ganger høyere enn maks-grensen satt av verdens helseorganisasjon. Dette problemet svever ikke bare over Beijing, men det finnes også andre store deler av Nord-Kina hvor situasjonen er mye verre. Sykehusene melder at stadig flere kommer inn med luftveis-sykdommer, og antallet stiger daglig. Folk går i gata med masker for å redusere sjansene for å bli syke. Mange barn holdes innendørs ettersom de er spesielt utsatt for den skadelige luften. Det å huske å slå luftrenserne i leilighetene på full styrke kan faktisk vise seg å være livs viktig for å kunne leve i Beijing. Folk er sinte og frustrerte for at det ikke er satt i gang tiltak.

 

Kina har satt seg et mål med å redusere energi utvunnet av kull. De ønsker å redusere den kullbaserte energien fra 70% til 65% innen 2017. For å begrense de globale utslippene burde målet vært langt mer ambisiøst, men det er i alle fall spor til forbedringsvilje. Problemet med denne meldingen er at det nevnes lite om hvordan Kina skal gjennomføre dette, noe som kan bety at de heller tar i bruk annen fossil energi som olje eller gass i stedet for fornybar energi.

 

Kinas myndigheter melder at de har en plan for å få kontroll på dette stadig økende problemet. Det er uvisst hvor lang tid det vil ta for å få luften tilbake på et tilfredsstillende nivå, men det regnes med å kunne ta lang 10-20 år. Det er helt klart hva det er som må forbedres. Den største utslipps-posten er den kullfyrte industrien som herjer i Nord-Kina. Kullpartikler som svever i luften er en av hovedårsakene til luftveissykdommene som nå kommer frem. Kina må i langt større grad ta i bruk alternative energikilder for å i det hele tatt ha en sjanse til å forbedre seg, og arbeidet med dette må starte så snart som mulig for å forhindre en kommende helse krise for fremtidige generasjoner.

 

 http://www.nrk.no/verden/kineserne-flykter-fra-forurensning-1.11573625

http://e24.no/energi/kina-kutter-i-bruken-av-kull/21606093

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Alle oss mennesker har gode og dårlige dager. Noen ganger faller vi så hardt at situasjonen kan sammenliknes med å falle i en brønn. Der er alt mørkt og ikke en eneste solstråle lyser. Vi ser rundt oss, men ingen hjelpemiddeler er å finne. Vi vet at ting kan bli bedre for vi vet at solen alltid gjømmer seg selv bak de mørkeste skyene. Plutselig ser vi et tau som henger ned, vi griper det og klatrer sakte, men sikkert opp igjen mot den solfylte bakken.

Dessverre er det ikke slik med alle. Ikke alle kan vente på at gode øyeblikk skal komme for de vet at det er urealistisk. Dette fører gjerne til at flere sitter igjen og venter på at døden skal inntreffe. En slik vente tid kan ikke forstås før man selv er i den situasjonen.

Løsningen kunne vært aktiv dødshjelp, men det er ulovlig i de fleste land, inkludert Norge.

Oversikt over lovgivning eutanasi

Oversikt over lovgivning: Hvilke land tillater aktiv dødshjelp? Illustrasjon: Wikipedia.

Nederland, Belgia og Luxembourg er landene i Europa hvor aktiv dødshjelp er legalisert under strenge kriterium, som er ganske like, men som bygger på den nederlandske eutanasiloven fra 2008.

De tillater både eutanasi (død ved injeksjon) og assistert selvmord (pasienten får medikamenter som kan brukes til å begå selvmord), selv om eutanasi er den klart mest brukte formen. Sveits er det eneste landet i Europa som lar utlendinger begå assistert selvmord.

For det første bør ingen bli tvunget til å lide, men når mennesket ligger i den brønnen, ser at det er høyt opp og ikke en eneste mulighet å komme seg opp på: hvorfor skal vi da la mennesket være der nede å lide? Skal vi se på at personen blir svakere og svakere og venter på å dø? Er det virkelig en plikt å leve? Er det ikke bedre at mennesket får fred?

At det skjer aktiv dødshjelp ulovlig rundt om kring i verden i dag er ingen hemmelighet, er det da ikke bedre at det utføres av høyt utdannede mennesker som vet hva de driver med slik at prosessen blir mest mulig smertefri for pasienten?

Dødsleie

Illustrasjonsfoto: Flickr / Rodrigo Basaure.

Når blir et liv uverdig og hvem skal få benytte seg av ”tilbudet”?

Det finnes mange positive argument, men også mange sterke motargument. Mange, deriblant er opptatt av spørsmålet om når et liv blir uverdig. På skolen lærer vi hele tiden at alle er like mye verdt, men formålet med aktiv dødshjelp er jo å ende livet til de som lever et uverdig liv.

Ved å legalisere dette, mener vi da at noen er mindre verdt enn andre? Er et psykisk- eller fysisk sykt menneske mindre verdt? Er ikke smerte en del av livet?

Vi sier at det er en menneskerett å få bestemme over livet, men er det en menneske rett å få bestemme over sin egen død også? Hvem skal få lov til å benytte seg av ”tilbudet”? Noen mener at det kun skal gjennomføres under visse kriteritum for eksempel at pasienten må være dødelig syk. Men er det ikke slik at dersom en får lov må alle få lov? Hvordan vet vi når det er riktig og når det er uriktig å gjennomføre det viss ikke loven er lik for alle? Er det slik at det bør bli legalisert for de med fysiske smerter og ikke for de med psykiske? Men har vi ikke tidligere blitt påvist om at psykisk smerte kan være like ille og fysisk?

En annen ting er at når det først blir legalisert, blir det da ikke mye enklere å missbruke det? Hvordan vet vi helt sikkert at pasienten selv ønsker det og ikke gjør det på grunn av press fra de rundt som kanskje ønsker arven?

Som jeg tidligere nevnte så er det en menneskerett å få bestemme over eget liv og greit nok, det er det jo, men ved å ta et slikt valg bestemmer man ikke bare over hvordan egen fremtid skal forme seg, men også fremtiden til alle de rundt. Derfor må valget være godt gjennomtenkt for det finnes ingen angreknapp.

Jeg personlig vil ikke legge skjul på at det finnes mange positive sider med aktiv dødshjelp og det kan være et godt alternativ, problemet er bare når det skal bli til et alternativ.

Ved dødsleiet

Foto: Flickr / Michal Porebiak.

Hvor skal grensen gå? For hvem skal det være lovlig? Skal det være lovlig for alle? I så fall, hvordan vet vi at det er pasienten sitt ønske?

Til syvende og sist vet vi at alle er like mye verdt og det har ingenting å si om personen er funksjonshemmet eller psykisk syk.  Vi er ingen skapt like, av en grunn. Vi er ment for å være ulike, det er det tross alt det som gjør oss spesielle og til den vi er!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Aktiv_dødshjelp
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10135217

Anita Skarpås

Vi har stor valgfrihet i Norge. Vi kan velge alt fra hvilket språk vi ønsker å lære på ungdomsskolen, hva slags pålegg vi smører på matpakka – til enda viktigere valg som å kunne hente kondomer hos helsesøster eller dra på helsestasjonen for å få p-piller. Dessverre er ikke denne valgfriheten til stede i samme grad rundt om i verden. Denne mangelen fører blant annet til at en av fem tenåringer blir gravide, noen mot sin egen vilje. Disse jentene har ikke samme valgmulighetene som det vi har. Hva gjør man da?

Hvert år føder 7,3 millioner jenter under 18 år. To millioner av disse fødslene er det jenter under 14 som står for. En av grunnene til dette er blant annet at det i mange land fortsatt arrangeres barnebryllup. Andre grunner er fattigdom, mangel på utdanning og tilgang til prevensjon og seksualopplysning. Det er tydelig at disse jentene da går fra å være barn til å måtte være mødre utrolig fort. Dette fører til at noen kanskje må droppe ut av skolen, gi opp sine mål og endre sine egne fremtidsplaner.

Når ni av ti av disse jentene som føder er gift eller i et forhold, forteller dette oss at jenter verden over blir tvunget til å vokse opp alt for fort. Alle burde ha en mulighet til å gå på skole, få utdannelse og senere bidra i arbeidslivet. Dette kan derimot være vanskelig når man blir mamma i så ung alder.

Å være både mor og barn på samme tid grunnet mangel på valgmuligheter, leder til en sirkel med lite utvikling. En jente med en utdanning venter nemlig ofte med å få barn, og har mer å investere i dem. Sånn skaper man en god utvikling for alle.

Effekten av å investere i jenter har blitt bevist om og om igjen. Derfor burde vi fokusere på å styrke jenters rettigheter, og endre det sosiale presset fra familie og lokalsamfunn. Når 70 000 tenåringer dør på grunn av komplikasjoner knyttet til graviditet og fødsler, må noe endres. Jenter over hele verden fortjener denne valgfriheten til å bestemme, og de fortjener å få kontrollen over fremtiden sin tilbake.

La barn være barn! Det er det beste for hele samfunnet.

Special Representative for Children and Armed Conflict Visits DRC

 

Dette innlegget er også på Aftenposten sine sider : http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Nar-barn-blir-foreldre-7356663.html

Ellinor Strandheim

I 2012 ble det i følge SSB anmeldt nesten 1120 voldtekter i Norge, men det er store mørketall og man antar at det blir begått mellom 8000 og 16 000 voldtekter hvert år. De siste årene har mediefokuset rundt voldtekt av kvinner økt, og sakte, men sikkert har temaet blitt mindre tabu, men tabuet rundt voldtekt av menn står fremdeles sterkt.

I følge norsk lov må overgriperen bruke tvang eller vold for at det skal kunne regnes som voldtekt, men jeg tror mange er enige i at samleie gjennomført uten samtykke er voldtekt. I følge media er det menn som begår voldtekt mot kvinner. Menn er altså overgripere, mens kvinner er voldtektsofre. I de aller fleste tilfellene vil dette være sant, men ikke i alle. Menn blir også voldtatt.

Hvorfor har vi så vanskelig for å forstå at menn også kan utsettes for voldtekt? Noen temaer er så fæle at vi velger å ikke snakke om de, blant disse temaene finner vi bl.a. overgrep mot barn og voldtekt av menn. Det skapes en slags ubevisst, organisert taushet rundt disse temaene, som opprettholdes av store sammfunnsaktører som media, domstolene og politikere.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Det frister så klart å legge skylden på media som har makten til å rette fokuset mot temaet, men det handler nok mer om samfunnet vårt. Selv om Norge er et svært likestilt land har vi ganske tydelige kjønnsroller og forventninger. Menn er generelt fysisk større enn kvinner og det forventes at de skal være tøffe og i stand til å beskytte seg selv og sine. Man forventer at de skal være i stand til å forsvare seg, men om man har drukket, blitt dopet ned eller er i en skummel situasjon så vil forsvarsevnen være begrenset.

En mann kan oppnå en ufrivillig ereksjon under en voldtekt da det ikke krever at han er opphisset, og han vil også kunne ejakulere under en voldtekt. Det betyr ikke at han liker det, eller at han er med på det på noen måte. Det er bare kroppen som forråder han, men det vil kunne gjøre vedkommende enda mer usikker på å anmelde forholdet.

Det er altså mange sosiale forskjeller mellom menn og kvinner i tillegg til de biologiske, men de reagerer generelt veldig likt på en voldtekt. Det er noe av det absolutt verste et menneske kan gjøre mot et annet. Systematisk voldtekt brukes som et våpen i krig! Sier ikke det litt om akkurat hvor alvorlig det er? Når et menneske blir myrdet sitter familie og venner igjen med konsekvensene, men offeret er fritatt mer smerte. Et voldtektsoffer må leve med konsekvensene av voldtekten for resten av sitt liv. De sliter bl.a. med post-traumatisk stressyndrom, angst, frykt og lav selvverd. Noe av det jeg synes er verst er at voldtektsofre føler skyld og skam etter en voldtekt. En voldtekt er aldri offerets skyld.

Det er et kjent utsagn at «menn alltid er med på sex», men det er altså en myte. Voldtekt er voldtekt, uavhengig av hvilket kjønn du er. Menn voldtas av både menn og kvinner. Menn som blir voldtatt føler seg ofte mindre maskulin, uavhengig av om de ble voldtatt av en mann eller en kvinne, men de som blir voldtatt av menn er ofte også redde for å stemples som homofil.

Kjønnsrollene i samfunnet vårt bidrar til å skape mer skyldfølelse og skam hos menn som blir voldtatt og leder til at de forsøker å tie det i hjel. Færre menn enn kvinner anmelder voldtekt. Dette har så klart sammenheng med at flere kvinner enn menn voldtas, men  undersøkelser tyder på at menn i større grad kvier seg for å anmelde voldtekt, da også fordi de sliter med å identifisere seg selv som et voldtektsoffer fordi begrepet i dag er et «kvinnebegrep».

Media sier lite om voldtekt av menn. Mennesker sier lite om voldtekt av menn. Det betyr ikke at det ikke skjer. Det jeg ønsker meg er en mer inkluderende og nyansert voldtektsdebatt!