Tema: Helse

Sophia Moruwat

Arbeidsledigheten har økt dramatisk de siste par årene i Europa. Den har økt til 53 % i Spania, 54 % i Hellas og 34 % i Italia.  Arbeid er viktig både for det økonomiske, det sosiale og det psykiske.

I Hellas har flere barn blitt plassert på sykehus og veldedige organisasjoner ettersom foreldrene ikke lenger har råd til å forsørge dem.

Unge i dag tar seg god utdanning for å få et bedre framtid med gode jobb muligheter men dessverre har flere drømmer blitt knust i Europa siden den drastiske økonomikrisen.

Lediggang er roten til alt ondt, når man har arbeid føler man seg som en del av ett fellesskap og er en nytte både for samfunnet, seg selv og sin familie. Arbeid gir oss verdighet og fellesskap, som er viktige sosiale medisiner for en god helse.

Ifølge seniorrådgiveren Anders Smith fra helsedirektoratet består dagens ”sult” i Norge av lavt selvbilde, sosial utstøtning, isolasjon og stigmatisering, og denne ”sulten» kan videre føre til sykdom som da igjen fører til fattigdom.

Fattigdom kan føre til enda lavere selvbilde, stigmatisering osv. Og på denne måten blir det dannet en ”ond sirkel” der alt blir påvirket av hverandre. Og grunnen til denne ”ondskapen” er arbeidsledighet.

Den massive arbeidsledigheten gjør livet vanskelig for mange. Både ungdom og foreldre fortviler, og de unge ser ikke noe framtid. De ser rett og slett ikke noe poeng i å ta utdannelse og stifte familie.

I Norge er cirka 7 prosent av unge arbeidsledige. Og dersom bakgrunn og fortid er grunnen til dette, er også anonyme søknader en utvei. Slik kan arbeidsgiveren legge mer vekt på søkerens egenskaper og ikke bare navn eller bakgrunn. 

Når det opprettes flere jobber fører det til flere arbeidssøkere. Naturlig nok er det ikke mange som blir kalt inn for jobbintervjuer, men dessverre er det ofte mennesker med utenlandsk etnisitet som ikke blir kalt inn.

En forskning viser at sannsynligheten synker med 25% for å bli kalt inn til jobbintervju hvis man har utenlandsk navn. Det er både diskriminerende og helt feil. Vi kan unngå denne slags diskriminering ved å innføre anonyme søknader.

Dette forslaget kom fra AUF i Rogaland, der de allerede har tenkt ut hvordan dette «systemet» kommer til å være. De mener man skal få et ID-nummer akkurat som på skriftlig eksamen som representerer søkeren, og i tillegg har en slags «profilside» hos f.eks. arbeidsdepartementet hvor man kan bli kontaktet hvis man får innkalling til jobbintervju.

Dette ble prøvd ut i Oslo og Gøteborg allerede i mars 2009-mai 2010. Resultatene viste at antall søkere med minoritetsbakgrunn som ble kalt inn til intervju ble doblet.

For hver dag blir jobbmarkedet tøffere og strengere i eurolandene. Mer enn 20 millioner i Europa er uten jobb, og av dem er 22 prosent unge under 25 år.

Hvert år blir det  brukt 1 205 milliarder dollar på våpen og krig, noe som blir 100 000 amerikanske dollar i sekundet.

Med så mye penger kunne vi bygget flere arbeidsplasser, reddet millioner av liv og gitt rent vann til millioner på jorda.

 

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8366925

http://www.slmk.org/larom/wordpress/no/økonomi/

http://www.nrk.no/okonomi/hoy-arbeidsloshet-i-eurosonen-1.8264461

 

Ellinor Strandheim

I disse dager raser debatten rundt legalisering av abort i Irland. Debatten startet etter at 31 år gamle Savita Halappanvar ble nektet abort og døde som følge av dette. Hun var opprinnelig indisk og praktiserte hinduisme.

 Likevel krevde katolisismens lover hennes og fosterets liv. Dette ledet til massive demonstrasjoner i Irland, England og India hvor mennesker krevde at Irland revurderte sine svært strenge og konservative abortlover.

UN Photo by Martine Perret

I Irland kan kvinner som provoserer abort bli dømt til livstid i fengsel og enhver som hjelper henne kan også dømmes til fengsel i inntil 5 år. Dette for å bevare fosterets rett til liv helt fra unnfangelsesøyeblikket. FNs menneskerettserklæring sier at alle mennesker er født frie og like og dette tolker jeg som at retten til liv ikke inntrer før man faktisk er født og da vil det å ikke prioritere å redde mors liv være å krenke menneskerettighetene.

Om mors liv er i fare kan en abort faktisk bli godkjent, men på grunn av manglende kunnskap rundt loven blir dette sjeldent praktisert. Leger har sverget på å redde liv og likevel står de og ser på at både kvinne og foster dør av frykt for å settes i fengsel. Dette gagner ingen.
For å sette dette på spissen: hvis man skal settes i fengsel for å ta abort kunne man jo blitt siktet for uaktsomt drap ved spontanabort også, men dette er jo ikke en fornuftig tankegang. Abort er ikke et godt alternativ. Selv om fosteret ikke egentlig kan regnes som et fullverdig liv enda så ønsker man jo at så mange som mulig skal få møte dagens lys, likevel så har det seg slik at abort noen ganger er det eneste alternativet for kvinnen og det er jo hennes kropp, da burde det vel også være hennes valg.

Irland er et land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, men religion er en mye viktigere del av Irlands kultur og samfunn da rundt 90 prosent av Irlands befolkning er katolske og landet har en kristendemokratisk regjering. Derfor forstår jeg at Irland ikke vedtar en liberal abortlov, men ved fare for mors liv og helse er det faktisk helt nødvendig.

I år feirer vi at norske kvinner fikk stemmerett for 100 år siden, i Irland fikk kvinner samme mulighet bare 9 år senere, likevel ser vi dette grove eksempelet på kvinneundertrykking den dag i dag.

Noen vil kanskje synes det er greit at en haug med gamle menn i Vatikanstaten kan sitte å bestemme over kroppen til verdens 500 millioner katolske kvinner fordi de til en viss grad har valgt dette livet, men hva med de som bare tilfeldigvis bor i et land med strenge katolske lover?

Så klart skal man tilpasse seg kulturen til det landet man innvandrer til, men er det derfor greit at gamle menn i Vatikanstaten plutselig får bestemme over din kropp og ditt liv? Er det egentlig greit at gamle menn i Vatikanstaten får bestemme over noen sin kropp bortsett fra sin egen?
Kilder:
http://globalis.no/Land/Irland
http://www.irishtimes.com/newspaper/breaking/2013/0109/breaking5.html

 

Mina Hennum Mohseni

34 millioner mennesker over hele verden er smittet med hiv, og mellom 1981 og 2009 har viruset tatt livet av nesten 30 millioner mennesker. Dette gjør hiv til en av de mest ødeleggende pandemiene gjennom historien. Antall nye hiv-smittede er på vei ned, men i noen land øker fremdeles smitten. Per i dag er det sørlige Afrika hardest rammet; i enkelte land er så mange som hver fjerde innbygger mellom 15 og 50 år hivpositive.

Med moderne behandling kan virusmengden i blodet reduseres så kraftig at smittefaren reduseres med mer enn nitti prosent! Ifølge UNAIDS får halvparten av de som trenger behandling i fattige land den behandlingen de behøver. Men det er fremdeles mange som ikke får behandling.

India står bak 92 % av kopimedisinene som brukes for å behandle hiv/aids i utviklingsland i dag. Kopimedisinene er billigere enn de medisinene som store, multinasjonale selskaper produserer, og uten disse billige medisinene ville det ikke vært mulig å gi behandling til alle dem som får det . På grunn av kopimedisinene har den årlige kostnaden for behandling av hiv gått ned fra ca 58 000 kr for ti år siden, til ca 860 kr i dag! Indias produksjon av kopimedisiner har ført til konflikter med flere store legemiddelselskaper.

Bilde: UNAIDS

Disse selskapene bruker ressurser på forskning og utvikling av medisiner, og ønsker derfor å beskytte produktene sine gjennom patenter. At de har patent på medisinene vil si at de har enerett på å anvende og utnytte medisinene kommersielt, nettopp for å unngå at andre produserer tilsvarende medisiner som blir solgt mye billigere, slik som India gjør. Den jobben selskapene gjør er veldig viktig, men det er ikke riktig at mange av dem som trenger medisinene ikke har råd til dem på grunn av patentene. Det bør være mulig å komme frem til en ordning som sikrer fattige mennesker de medisinene de trenger, samtidig som selskapene kan fortsette med forskning og utvikling av medisiner.

I dag, 1. desember, er det Verdens aidsdag. Siden 1988 har Verdens aidsdag blitt arrangert for å skape bevissthet rundt hiv og aids. Mange hivpositive opplever å bli stigmatisert og diskriminert, og det er fremdeles mange mennesker som ikke får den behandlingen de trenger. Det er fortsatt et stort behov for å skaffe midler til bekjempelse av hiv/aids, øke bevisstheten til folk, motarbeide fordommer og øke kunnskapsnivået.

Verdens aidsdag er en verdensomspennende solidaritetsdag, og det er UNAIDS, FNs organ til bekjempelse av hiv/aids, som står bak denne dagen. Verdens aidsdag markeres på forskjellige måte rundt i verden. I Oslo vil blant annet ca 30 organisasjoner ha stand og aktiviteter mellom kl 10 og kl 16 på Oslo S. Den røde sløyfen er et symbol for Verdens aidsdag og på solidaritet med mennesker som lever med hiv og aids.

Kirsten

Tidligere idag var jeg i byen og gikk. Det var minusgrader og vind. Utenfor et kjøpesenter ser jeg en person som står og prøver å selge gatemagasinet Virkelig. Han har ikke mye klær på seg og fryser tydelig.

Jeg står og ser litt på han. Han prøver fortvilet å selge noen magasiner så han kan tjene litt penger. Men nesten alle som går forbi overser ham. Og de som ikke overser ham rister bare på hodet.

Ingen gidder engang å stoppe å si høflig «nei takk». Men han gir seg ikke. Uansett hvor mange nei han får så står han på. Uansett hvor kaldt det er så holder han ut. Uansett hvor nedlatende folk behandler ham så fortsetter han å prøve. Han VIL IKKE GI SEG.

Så stopper det endelig en dame. Hun smiler til ham og sier at hun gjerne vil kjøpe et magasin. Han som selger smiler, og sier takk. Når damen har gått videre vender han tibake til sine nesten nytteløse forsøk på å få solgt noen magasiner. Jeg står der og tenker på hvor synd det er på han og på hvor dårlig folk behandler ham. Jeg gjetter på at alle som selger dette magasinet blir behandlet slik.

Respektløst. Det er synd at folk vet så lite. Jeg håper da inderlig at det er det som er problemet. At folk bare ikke vet hvorfor disse menneskene selger Virkelig. For hvis de vet det, så er det utrolig frekt å bare overse dem. Det er rett og slett dårlig gjort. Så nå skal jeg informere dere som ikke vet hvorfor de selger Virkelig om den sanne grunnen.

Virkelig er levebrødet deres. De selger Virkelig fordi de er vanskeligstilte. På grunn av fattigdom, psykiske lidelser eller narkosykdom. Ingen av selgerne har valgt å leve slik og alle prøver å tjene penger så de kan få seg et bedre liv. Når du kjøper et magasin betaler du 50 kroner. 25 av disse går direkte til selgeren. De er skattefrie. Resten går til produsering av magasinet.

Så til dere som tror at de som selger Virkelig er narkomane tar altså fullstendig feil. Den personen du kanskje overså en gang fordi du trodde det, er egentlig et stakkars menneske som prøver å stable livet sitt tilbake på beina etter en vanskelig periode eller etter et vanskelig liv.

Så neste gang du ser en selger som prøver å selge Virkelig – gå bort og kjøp et magasin. Eller bare smil til han eller hun. Bare det vil gjøre dagen hans eller hennes litt bedre.

Dette høres kanskje ut som en reklame, men det er det ikke. Det er bare et lite rop om hjelp til de som trenger det. Vær så snill og husk dette.

 

Habon Beegsi

I Norge kan du i 2011 bli sett på som kriminell ved å ha Hiv-viruset i kroppen. Er dette riktig?

«Den som med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaksomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet straffes med fengsel inntil seks år ved forsettlig overtredelse og med fengsel inntil tre år ved uaktsom overtredelse». I straffeloven § 155 omfatter denne paragrafen all allmennfarlig sykdom. Den er også kjent som «Hiv-paragrafen», fordi den kun har blitt brukt hittil i saker som bare omhandler Hiv. Det finnes også lover som hindrer en i å reise, studere eller jobbe i et annet land om man er Hiv-positiv. Som Hiv-positiv smitter du ikke andre om du reiser, omgås klassekamerater eller kolleger.

Jeg mener at det er utrolig viktig å ha et lovverk som ikke setter andre mennesker i fare, men som samtidig ikke diskriminerer eller kriminaliserer en person, på bakgrunn av hun eller hans HIV-status. Å smitte medmennesker bevisst med Hiv er en forbrytelse, men ikke det å være Hiv-positiv i seg selv.

Som medlem i FN’s spesialorganisasjon (UNAIDS) er Norge et land som jobber bevisst for å forebygge og redusere stigmatisering av HIV-positive internasjonalt. På en annen side er det også viktig å ikke glemme rettighetene til de som er Hiv-positive her hjemme.

Kilder:
«Hiv er ingen forbrytelse» er kampanjen til (LNU) Landsrådet for Norges barne – og ungdomsorganisasjon og det er viktig at vi ikke glemmer dette!