Tema: Konflikt og fred

Sierra Leone er et av verdens minst økonomisk utviklede land, barnedødeligheten er blant de høyeste i verden, landet har vært styrt av korrupte ledere i flere år og 11 år med borgerkrig har ødelagt en allerede nedbrutt og lite utviklet nasjon. Borgerkrigen i Sierra Leone fra 1991 til 2002 er av FN karakterisert som en av de verste krigene opp gjennom historien. Krigens bakgrunn var et opprør mot den sittende presidenten og hans korrupte styre.

Opprøret, ledet av den bevæpnede gruppen RUF, resulterte i 6000 ødelagte landsbyer, grovt misbruk av voksne og barn som fikk kuttet av ulike kroppsdeler og 2 millioner mennesker på flukt. I 1999 underskrev de to partene en fredsavtale og i 2001 hadde Sierra Leone verdens største fredsbevarende styrke utsendt av FN for å sikre fred og stabilitet i landet. I etterkant av krigen opprettet FN en egen domstol som skulle dømme krigsforbrytelser og ofrene for de brutale hendelsene fikk medisinsk hjelp. Det arbeides i dag med å opprette et stabilt demokrati i landet, men til tross for endt krig, tilgang på ressurser og hjelp fra mange av verdens land, er det langt igjen for Sierra Leone.

I forbindelse med dette innlegget vil jeg trekke frem viktigheten av å fokusere på land det ikke snakkes så mye om, slik som for eksempel Sierra Leone. Det er land som er en del av vår verden, men som vi knapt kjenner til. De trenger vår hjelp, og det er vi som i fremtiden skal gi dem den hjelpen. Vi har muligheter til å forandre verden og gjøre den til et bedre sted, men mangel på kunnskap svekker oss i arbeidet. For hvordan skal vi forandre, hvis vi ikke kjenner til problemene og konfliktene som finnes der ute?

 

Ramlet over denne artikkelen på VG.no – og syntes i grunn det passet seg fint å skrive en liten notis om den på bloggen.

Artikkelen handler om to kjendiser – én fra Pakistan og ei fra India. Disse to landene har siden 1947 huset store og blodige konflikter etter at det selvstendige India ble delt i to stater.

Nå mener noen at isfronten mellom de to landene kanskje smelter. Pakistanske myndigheter jobber nemlig på spreng for å godkjenne visumsøknadene til den indiske familien. Nå får vi bare håpe landene går en lysere framtid i møte.

– Cathrine

Forrige uke reiste jeg med skolen min ned til Polen og til Tyskland, for å lære om andre verdenskrig. Det var en meget spennende og lærerik tur som anbefales på det høyeste. Det verste med denne turen var det å føle på seg hvor mye vi klager, når vi egentlig har det så sinnsykt godt:

Klokken 07.00 møtte vi opp utenfor Askerhallen, lørdag den 13.mars. Jeg tror det første jeg tenkte var: ”Hvorfor må vi stå opp så sinnsykt tidlig? Kunne vi ikke ha reist senere?”. Etter å ha stått der en stund begynte det å bli kaldt. Mens jeg hutret og frøs tenkte jeg: ”Hvorfor kan de ikke bare slippe oss inn i bussene? Hva er poenget med å komme klokken 07.00, når vi bare må stå og vente uansett?” Etter å ha stått der en stund fikk vi utdelt programhefte og t-skjorter, og hvis du ikke allerede har gjettet det, så ja, jeg klagde over t-skjortene også. Det hadde bare gått en time, vi hadde ikke satt oss inn i bussene ennå, og allerede hadde jeg klaget på tidspunktet vi måtte møte opp, kulden og t-skjortene. Jeg klagde til og med fordi Risengas hvite busser faktisk ikke var hvite i det hele tatt.

Når man sitter hjemme på en vanlig dag, og du slår på tv’en, eller leser en avis, og du ser alt det forferdelig som skjer i verden, da tenker du: ”Jeg har det så godt som bor i Norge”. Likevel klager vi over så mye. Er vi virkelig så utrolig selvopptatt? Vi klager om vinteren fordi det er for kaldt, og vi klager om sommeren fordi det er for varmt. Jeg har alltid visst at vi klager mer enn nødvendig, men da vi var på tur var det som at jeg fikk enda større perspektiv på det. Jeg tror det har noe med hvor stor kontrast jeg opplevde. På en uke så jeg noe av det verste folk opplevde under krigen, samtidig som jeg så hvor sinnsykt mye jeg klagde over den enkleste ting. Det gir deg en litt ekkel følelse når du setter forskjellene opp mot hverandre. Jeg husker særlig godt den ene dagen. Vi satt og spiste lunsj, og gudene vet hva det var vi hadde blitt servert. Jeg tror det skulle være poteter, men jeg er fortsatt litt usikker. Jeg satt nå i alle fall der, og tenkte på hvor forferdelig maten så ut, hvor ekkelt den smakte og hvor sinnsykt lyst jeg hadde på mammas hjemmelagde pizza. ”Hvorfor i huleste kan vi ikke få ordentlig mat?”. Det irriterte meg at vi ikke kunne bruke litt mer penger, når vi i tre år hadde jobbet for å spare penger til denne turen. Det var da tanken slo meg: ”Her sitter jeg og klager over en stor tallerken med mat, mat jeg ikke selv trenger å betale for, mat jeg ikke selv trenger å lage, mens under krigen og fortsatt i dag, har ikke folk mat i det hele tatt…” Jeg endte opp med å ta gaffelen og spidde den igjennom den potetlignende maten foran meg, og bit etter bit svelget jeg den ned. Det var ikke noe godt, og helt ærlig ble jeg relativt kvalm etterpå, men det var nesten så jeg syntes jeg fortjente det.

Jeg er en ganske så selvsikker person, og det er sjelden jeg skammer meg, men der og da skammet jeg meg virkelig. Det verste er at jeg fortsatte gjennom resten av turen. Jeg klagde på bussene, på maten, på hotellrommene, på båten, på lugaren… jeg hørte jo at jeg klagde, og tro meg, jeg prøvde desperat å la være. Hver gang jeg klagde tenkte jeg: ”Jo da, men det er jo mye bedre enn hvordan de hadde det den gangen…” Vi har det så utrolig godt i Norge, og jeg har aldri sagt at vi ikke har det, men er det godt nok? Er det kanskje det som er problemet? Vi har det bra, men vi vil ha det ennå bedre? Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å klage. Det virker så urettferdig, nærmest umoralsk, å klage over våre egne liv, når andre har det så utrolig mye verre enn oss.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne stoppe det.

For 60 år siden ble det selvstendige landet Tibet angrepet og okkupert av Kina. Klostre og historiske bygninger ble revet ned, munker og nonner torturert og drept og hundretusener av uskyldige tibetanere henrettet uten grunn. Det fredelige folket gjorde opprør med primitive våpen og et brennende håp om å beskytte landet, men hadde ingenting å stille opp med mot kinesernes maskingevær og trente soldater. Det største og viktigste opprøret fant sted 10. Mars 1959 i Lhasa, Tibets hovedstad hvor titusener av mennesker protesterte mot kinesisk styre.

Til tross for det tapre forsøket resulterte det kun i enda flere døde og Dalai Lama måtte rømme til India hvor han har holdt til siden den gang. I år er det 51 år siden den store folkeoppstanden i Tibet og dagen markeres hvert år for å minnes menneskene som døde i håp om å oppnå fred. Også i Norge ønsker man gjennom denne dagen å øke kunnskapen rundt den håpløse situasjonen i Tibet, som på verdensbasis har fått lite oppmerksomhet. FN fremmet i tiden som fulgte etter okkupasjonen 3 resolusjoner i forbindelse med stor bekymring rundt Kinas brudd på menneskerettighetene. Bortsett fra dette var det få som prøvde å hjelpe.
Til tross for noe bedrede forhold i dag er det fortsatt flere tilfeller av tortur og arrestasjoner og en rekke kinesiske restriksjoner og påbud gir tibetanerne lite handlingsrom. Den kinesiske okkupasjonen har også resultert i stor arbeidsledighet, høy barnedødelighet, ødeleggelser av naturen og ressursene i tillegg til at innvandring legger press på det tibetanske språket, den særegne tibetanske kulturen og religionen. Tibet er i dag en nasjon som er i ferd med å bli utryddet mens en hel verden sitter og ser på.