Tema: Konflikt og fred

Iran har lenge blitt mistenkt for å ha atomvåpen, og landet har blitt sett på som en trussel på grunn av dette. Nå har det kommet frem av Wikileaks-dokumentene at Iran lenge har drevet en verdensomspennende jakt etter teknologi og råstoffer til en atombombe. Hvis de skulle lykkes, vil vi med høy sannsynlighet stå overfor en ny krig i Midtøsten. Det som nå har kommet frem, gjør at Iran seiler opp som en stor trussel. Jeg vet ikke hva Iran har tenkt å bruke denne tiltenkte atombomben på, men hvis de skulle greie å utvikle den, vil de med en gang få større makt.

Situasjonen blir ikke bedre når Israel erklærer at de vil stoppe Iran før de får en atombombe. Spørsmålet er derfor ikke om det blir konflikt på grunn av dette, men hvor kraftig konflikten blir. Derfor er det viktig at Iran ikke skaffer seg teknologien for å lage en atombombe. Siden de ikke kan skaffe dette uten hjelp fra andre land, er det opp til resten av verden å ikke hjelpe Iran. Land med atomteknologi står øverst på listen, og de kan redde verden fra en ny storkrig i Midtøsten ved å ikke lekke opplysninger om teknologien.

Den 23. november 2010: Nord-Korea angriper den sørkoreanske øya Yeonpyeong som blir liggende i flammer. To soldater dør, flere sivile såres, og USA er rasende. Kina derimot, erklærer seg nøytral og vil ikke fordømme angrepet. Sør-Korea reagerer forståelig nok med selvforsvar, noe som ikke var så vanskelig da de hadde 1000 soldater der fra før av. Forholdet mellom de to statene har lenge vært kaldt, men kan dette angrepet føre til en ny kald krig mellom øst og vest?

Hovedårsaken til at dette er et mulig utfall, er Kinas reaksjon på angrepet. Ser vi tilbake på Koreakrigen for ca 60 år siden, kjempet kinesiske styrker mot USA og FN-styrkene. Det som bekymrer meg med Kina i dag, er at de ikke har sagt spesifikt hvem de støtter. Hvis Kina støtter Nord-Korea, og de kommer i krig med Sør-Korea som støttes av USA, vil det få fatale konsekvenser. Sør-Koreas nylig ansatte forsvarsminister har sagt at hvis Nord-Korea angriper mer, vil de svare med samme mynt. Hvis dette mot formodning skulle skje, vil både USA og Kina ha argument for å delta i krigen. I så fall vil verden stå overfor tredje verdenskrig hvor de to supermaktene i verden vil være fiender.
Dette er det verst tenkelige scenarioet som kan komme ut av den siste tidens hendelser. Jeg håper for all del ikke at dette skjer, men det er en mulighet. For at vi skal unngå dette er vi avhengige av at organisasjonen hvor både USA og Kina er medlemmer, gjør jobben sin. Det er ekstremt viktig at FN forener partene og prøver å få til en fredsavtale på Korea-halvøya.

Tror du på Fred?

AV 21. september 2010 Konflikt og fred

Tror du på verdensfred? At det er mulig at mellom de ca 204 landene i verden skulle det ikke eksistere én eneste voldelig konflikt? Men fred er vel mer enn det også. Verdensfred vil også innebære at ingen skal måtte frykte for sin sikkerhet og at alle land skal respektere de grunnleggende menneskerettighetene. I dag er den internasjonale fredsdagen, men er verdensfred i virkeligheten kun et utopi – jeg spør igjen; tror du på fred?

På skolen som små lærer vi mye fint, vi lærer blant annet at det aldri er greit å bruke vold for å oppnå noe, at når noen dør er det trist og at å drepe noen aldri er riktig. I voksenverden derimot gjelder litt andre regler. Da lærer vi plutselig at det kan være nødvendig med tap av liv. Det er bare det at vi stiller så altfor få spørsmål. Vi kjøper så lett det samfunnet sier oss og godtar både krigen i Irak, Afghanistan og at når vi selv kommer inn i militæret er det naturlig å skyte på en blink formet som et menneske. Er det bare meg som synes dette er helt galt?

Det er Taliban USA kjemper mot sies det, og de kjemper for sivilbefolkningen, men blir det etisk riktig av den grunn? Landet blir fortsatt ødelagt, sivile dør fremdeles, og når gikk vi i Norge egentlig inn for dødsstraff? For hva annet er egentlig en krig. Norge har soldater i Afghanistan og støtter USA som bomber spesielt rettet mot Taliban, disse menneskene som dør blir dømt til døden, bare

uten lov og dom.

I Afghanistan sier USA og NATO at de kjemper for folkets frihet, men får folket frihet med tjue tusen sivile dødsfall? Jeg forstår ikke hvordan å bombe et land sønder og sammen vil gjøre det mer demokratisk. Hva så om man hadde forsøkt å bygge opp istedenfor å bombe ned? Det finnes ikke én oppskrift på hvordan et land skal bygges opp, men det finnes alternative metoder til krig.

Verdensfred kan ikke være umulig. Det er kanskje en utopi, men ikke umulig. Jeg får ofte høre at jeg er idealist, men er det ikke nettopp det dette handler om? Vi vil forandre verden, ja – men ikke fordi vi tror på fantasier og drømmer. Nei, fordi vi vet at vi må endre noe. Det dør mennesker i krig, hjem ødelegges og utslettes for godt, fattigdom og nød oppstår, i dag vil 18 000 barn dø av sult. Dette går ikke, det er tid for endring. Jeg vil ikke kalle det ”å tro” engang, bare å se realiteten i øynene. Mennesker lider og systemet fungere ikke, hvorfor i all verden skal det da ikke være mulig å endre det?

Planene til «pastor» Terry Jones om å brenne koraner på niårsdagen for 11.september-angrepene ble heldigvis forpurret. Istedenfor skal han fly til New York og ha et symbolsk møte med en imam der, for å forsøke å rette opp sitt image. Dette er sannsynligvis fordi han er klar over at mange av hans egne (de fundamentalistiske kristne) ikke støtter ham.

Men en del av skaden har allerede skjedd. Irans president Mahmoud Ahmedinejad har helt bensin på bålet ved å si at «Koranbrenning framskynder Israels fall». Hva forsøker de å oppnå? Som president Obama sa, så kan dette fort bli en rekrutteringsfest for Al-Quaida. Alt slike forsøk på å provosere gjør, er å fortsette den sirkelen med hat som ser ut til å ha bredd seg mellom radikal islam og radikal kristendom. Kanskje er det akkurat det «pastoren» prøvde å oppnå?

http://news.bbc.co.uk/2/hi/northern_ireland/10320609.stm

Det tok 38 år og seks måneder, men Storbritannia har endelig innrømmet all skyld ovenfor Bloody Sunday-massakren i Derry i 1972.

Den 30. januar 1972 blei 27 ubevæpnede demonstranter skutt under en demonstrasjon for borgerrettigheter i Bogside-nabolaget i byen Derry i Nord-Irland. Massakren blei utført av den britiske hæren, drepte 13 og såret de gjenværende 14. Britiske soldater og myndigheter har lenge sagt at de hadde all grunn til å mistenke at det var IRA-soldater i demonstrasjonen, men med rapporten som blei lagt fram i dag kunne statsminister David Cameron komme med en offentlig unnskyldning.

Rapporten legger all skyld på militæret for massakren, som endte opp med å bli tidenes beste rekrutteringskampanje for IRA. Forhåpentligvis vil dette hjelpe fredsprosessen i Nord-Irland videre, nå som det faktisk er en fungerende regjering er fredsprosessen på sitt mest kritiske punkt.

Regner med at flere kjenner til Palestina/Israel konflikten og at dere også har fått med dere det som skjedde i Gaza nå natt til i dag (31.05). Et felles internasjonalt prosjekt der flere båter med totalt over 10 000 tonn med nødhjelp som mat, leker og andre varer og fredsaktivister fra over 50 land om bord endte i natt med tragedie og blodbad da israelske styrker angrep skipene. På grunnen av at Israel i natt kuttet all kontakt med omverden via satellitter osv er det vanskelig å vite hvor mange som er drept, men man regner med opptil 19 personer(16 i følge Al Jazeera) drept og over 30 hardt sårede. Tre nordmenn var ombord på skipene, heldigvis har i hvert fall en av disse (og Henning Mankell) fått kontakt med den svenske ambassaden og fortalt at han er uskadet, men som sagt er største delen av kontaktmuligheten med omverden via satellittnettet kuttet.

Etter kun få klikk på nettet finner man mange skrekkelige bilder fra hendelsen. Flere skuddscener osv. Man ser også skadede aktivister som transporteres til sykehuset med sammenlenkede hender. Ryktene sier at mange av de 500 aktivistene som var om bord allerede er sendt ut av landet, mens brorparten er arrestert.

Angrepene fra de israelske soldatene bryter med folkeretten. Skipene befant seg i internasjonalt farvann da de ble angrepet og var på vei inn til en havn Israel betegner som ikke-okkupert jord. Selv forsvarer Israel dette med at soldatene som ble senket ned på skipet ble angrepet, og derfor har retten til å forsvare seg.

Jeg er nettopp kommet hjem fra demo utenfor Israels ambassade i Parkveien i Oslo. Flere hundre mennesker var møtt opp for å vise sin sympati og støtte med fredsaktivistene og den Palestinske befolkningen – og demonstrasjonen endte fredlig uten at en eneste stein var kastet. Lignende demoer ble også holdt i Stavanger, Trondheim, Bergen og i mange andre byer rundt om i hele verden. Den palestinske befolkningen skal ikke kjempe denne kampen alene.

Verden kan ikke lengre godta Israels brudd på menneskerettigheter, folkeretten, ytringsfriheten og deres apartheid politikk. Denne hendelsen er ikke verre enn fjordårets bombinger, men den er som Petter Eide sa i appellen sin ”Enda en handling fra Israel som viser at det er på tide for verden å reagere og handle – nå”. Vi kan ikke godta dette, og denne gangen må det gjøres mer enn bare å internasjonalt fordømme Israels handlinger – vi trenger en handels- og våpenboikott av Israel, både fra Norge og resten av Europa og USA må våkne til live og sammen med EU, FN og andre internasjonale organer ta et ansvar for denne konflikten istedenfor å gi politisk støtte til et apartheidregime!

Og det du kan gjøre som meg – kjempe for det Palestinske folket og boikott Israel!

Atomvåpen er ikke ukjent i dagens verdenssamfunn, og flere land sitter på store mengder av det. Hvert femte år samles de store atomvåpenmaktene(Storbritannia, USA, Kina, Frankrike og Russland) til tilsynskonferanser om Ikkespredningsavtalen(NPT). I 2005 ble konferansen totalt mislykket uten et eneste vedtak om nedrustning. Jeg håper at på konferansen som holdes i mai 2010 kan være et skritt mot en atomvåpenfri verden.

Det finnes i dag 23 000 atomvåpen i verden. Disse tilhører for det meste atomvåpenmaktene, men det fins også et titalls stater som har potensial til å utvikle atomvåpen. Jeg tenker i den sammenheng mest på Iran som har et skjult atomprogram. Allikevel er det ikke dette som er det mest negative slik jeg ser det. India, Pakistan, Israel og Nord-Korea, som alle har atomvåpen, er ikke en del av NPT. Dette betyr at man ikke vil ha alle land med atomvåpen til stede på tilsynskonferansen. Jeg ser dette som hovedproblemet til nedrustningen i verden i dag.

USA og Russland vedtok nylig en avtale om kraftig nedrustning av sine atomvåpen. Barack Obama uttalte også at han ønsker en verden uten atomvåpen. En atomvåpenfri verden vil gjøre verden til et tryggere sted for alle mennesker på jorda. Dette forutsetter at stormaktene samarbeider, og blir enige om en avtale om fullstendig nedrustning. Med tanke på nasjonenes interesser er dette lite realistisk, men jeg mener det er det som skal til for å sikre fred og sikkerhet i verden.

Sierra Leone er et av verdens minst økonomisk utviklede land, barnedødeligheten er blant de høyeste i verden, landet har vært styrt av korrupte ledere i flere år og 11 år med borgerkrig har ødelagt en allerede nedbrutt og lite utviklet nasjon. Borgerkrigen i Sierra Leone fra 1991 til 2002 er av FN karakterisert som en av de verste krigene opp gjennom historien. Krigens bakgrunn var et opprør mot den sittende presidenten og hans korrupte styre.

Opprøret, ledet av den bevæpnede gruppen RUF, resulterte i 6000 ødelagte landsbyer, grovt misbruk av voksne og barn som fikk kuttet av ulike kroppsdeler og 2 millioner mennesker på flukt. I 1999 underskrev de to partene en fredsavtale og i 2001 hadde Sierra Leone verdens største fredsbevarende styrke utsendt av FN for å sikre fred og stabilitet i landet. I etterkant av krigen opprettet FN en egen domstol som skulle dømme krigsforbrytelser og ofrene for de brutale hendelsene fikk medisinsk hjelp. Det arbeides i dag med å opprette et stabilt demokrati i landet, men til tross for endt krig, tilgang på ressurser og hjelp fra mange av verdens land, er det langt igjen for Sierra Leone.

I forbindelse med dette innlegget vil jeg trekke frem viktigheten av å fokusere på land det ikke snakkes så mye om, slik som for eksempel Sierra Leone. Det er land som er en del av vår verden, men som vi knapt kjenner til. De trenger vår hjelp, og det er vi som i fremtiden skal gi dem den hjelpen. Vi har muligheter til å forandre verden og gjøre den til et bedre sted, men mangel på kunnskap svekker oss i arbeidet. For hvordan skal vi forandre, hvis vi ikke kjenner til problemene og konfliktene som finnes der ute?

 

Ramlet over denne artikkelen på VG.no – og syntes i grunn det passet seg fint å skrive en liten notis om den på bloggen.

Artikkelen handler om to kjendiser – én fra Pakistan og ei fra India. Disse to landene har siden 1947 huset store og blodige konflikter etter at det selvstendige India ble delt i to stater.

Nå mener noen at isfronten mellom de to landene kanskje smelter. Pakistanske myndigheter jobber nemlig på spreng for å godkjenne visumsøknadene til den indiske familien. Nå får vi bare håpe landene går en lysere framtid i møte.

– Cathrine

Forrige uke reiste jeg med skolen min ned til Polen og til Tyskland, for å lære om andre verdenskrig. Det var en meget spennende og lærerik tur som anbefales på det høyeste. Det verste med denne turen var det å føle på seg hvor mye vi klager, når vi egentlig har det så sinnsykt godt:

Klokken 07.00 møtte vi opp utenfor Askerhallen, lørdag den 13.mars. Jeg tror det første jeg tenkte var: ”Hvorfor må vi stå opp så sinnsykt tidlig? Kunne vi ikke ha reist senere?”. Etter å ha stått der en stund begynte det å bli kaldt. Mens jeg hutret og frøs tenkte jeg: ”Hvorfor kan de ikke bare slippe oss inn i bussene? Hva er poenget med å komme klokken 07.00, når vi bare må stå og vente uansett?” Etter å ha stått der en stund fikk vi utdelt programhefte og t-skjorter, og hvis du ikke allerede har gjettet det, så ja, jeg klagde over t-skjortene også. Det hadde bare gått en time, vi hadde ikke satt oss inn i bussene ennå, og allerede hadde jeg klaget på tidspunktet vi måtte møte opp, kulden og t-skjortene. Jeg klagde til og med fordi Risengas hvite busser faktisk ikke var hvite i det hele tatt.

Når man sitter hjemme på en vanlig dag, og du slår på tv’en, eller leser en avis, og du ser alt det forferdelig som skjer i verden, da tenker du: ”Jeg har det så godt som bor i Norge”. Likevel klager vi over så mye. Er vi virkelig så utrolig selvopptatt? Vi klager om vinteren fordi det er for kaldt, og vi klager om sommeren fordi det er for varmt. Jeg har alltid visst at vi klager mer enn nødvendig, men da vi var på tur var det som at jeg fikk enda større perspektiv på det. Jeg tror det har noe med hvor stor kontrast jeg opplevde. På en uke så jeg noe av det verste folk opplevde under krigen, samtidig som jeg så hvor sinnsykt mye jeg klagde over den enkleste ting. Det gir deg en litt ekkel følelse når du setter forskjellene opp mot hverandre. Jeg husker særlig godt den ene dagen. Vi satt og spiste lunsj, og gudene vet hva det var vi hadde blitt servert. Jeg tror det skulle være poteter, men jeg er fortsatt litt usikker. Jeg satt nå i alle fall der, og tenkte på hvor forferdelig maten så ut, hvor ekkelt den smakte og hvor sinnsykt lyst jeg hadde på mammas hjemmelagde pizza. ”Hvorfor i huleste kan vi ikke få ordentlig mat?”. Det irriterte meg at vi ikke kunne bruke litt mer penger, når vi i tre år hadde jobbet for å spare penger til denne turen. Det var da tanken slo meg: ”Her sitter jeg og klager over en stor tallerken med mat, mat jeg ikke selv trenger å betale for, mat jeg ikke selv trenger å lage, mens under krigen og fortsatt i dag, har ikke folk mat i det hele tatt…” Jeg endte opp med å ta gaffelen og spidde den igjennom den potetlignende maten foran meg, og bit etter bit svelget jeg den ned. Det var ikke noe godt, og helt ærlig ble jeg relativt kvalm etterpå, men det var nesten så jeg syntes jeg fortjente det.

Jeg er en ganske så selvsikker person, og det er sjelden jeg skammer meg, men der og da skammet jeg meg virkelig. Det verste er at jeg fortsatte gjennom resten av turen. Jeg klagde på bussene, på maten, på hotellrommene, på båten, på lugaren… jeg hørte jo at jeg klagde, og tro meg, jeg prøvde desperat å la være. Hver gang jeg klagde tenkte jeg: ”Jo da, men det er jo mye bedre enn hvordan de hadde det den gangen…” Vi har det så utrolig godt i Norge, og jeg har aldri sagt at vi ikke har det, men er det godt nok? Er det kanskje det som er problemet? Vi har det bra, men vi vil ha det ennå bedre? Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å slutte å klage. Det virker så urettferdig, nærmest umoralsk, å klage over våre egne liv, når andre har det så utrolig mye verre enn oss.

Jeg skulle ønske jeg visste hvordan jeg kunne stoppe det.