Tema: Menneskerettigheter

Ellinor Strandheim

I 2012 ble det i følge SSB anmeldt nesten 1120 voldtekter i Norge, men det er store mørketall og man antar at det blir begått mellom 8000 og 16 000 voldtekter hvert år. De siste årene har mediefokuset rundt voldtekt av kvinner økt, og sakte, men sikkert har temaet blitt mindre tabu, men tabuet rundt voldtekt av menn står fremdeles sterkt.

I følge norsk lov må overgriperen bruke tvang eller vold for at det skal kunne regnes som voldtekt, men jeg tror mange er enige i at samleie gjennomført uten samtykke er voldtekt. I følge media er det menn som begår voldtekt mot kvinner. Menn er altså overgripere, mens kvinner er voldtektsofre. I de aller fleste tilfellene vil dette være sant, men ikke i alle. Menn blir også voldtatt.

Hvorfor har vi så vanskelig for å forstå at menn også kan utsettes for voldtekt? Noen temaer er så fæle at vi velger å ikke snakke om de, blant disse temaene finner vi bl.a. overgrep mot barn og voldtekt av menn. Det skapes en slags ubevisst, organisert taushet rundt disse temaene, som opprettholdes av store sammfunnsaktører som media, domstolene og politikere.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Det frister så klart å legge skylden på media som har makten til å rette fokuset mot temaet, men det handler nok mer om samfunnet vårt. Selv om Norge er et svært likestilt land har vi ganske tydelige kjønnsroller og forventninger. Menn er generelt fysisk større enn kvinner og det forventes at de skal være tøffe og i stand til å beskytte seg selv og sine. Man forventer at de skal være i stand til å forsvare seg, men om man har drukket, blitt dopet ned eller er i en skummel situasjon så vil forsvarsevnen være begrenset.

En mann kan oppnå en ufrivillig ereksjon under en voldtekt da det ikke krever at han er opphisset, og han vil også kunne ejakulere under en voldtekt. Det betyr ikke at han liker det, eller at han er med på det på noen måte. Det er bare kroppen som forråder han, men det vil kunne gjøre vedkommende enda mer usikker på å anmelde forholdet.

Det er altså mange sosiale forskjeller mellom menn og kvinner i tillegg til de biologiske, men de reagerer generelt veldig likt på en voldtekt. Det er noe av det absolutt verste et menneske kan gjøre mot et annet. Systematisk voldtekt brukes som et våpen i krig! Sier ikke det litt om akkurat hvor alvorlig det er? Når et menneske blir myrdet sitter familie og venner igjen med konsekvensene, men offeret er fritatt mer smerte. Et voldtektsoffer må leve med konsekvensene av voldtekten for resten av sitt liv. De sliter bl.a. med post-traumatisk stressyndrom, angst, frykt og lav selvverd. Noe av det jeg synes er verst er at voldtektsofre føler skyld og skam etter en voldtekt. En voldtekt er aldri offerets skyld.

Det er et kjent utsagn at «menn alltid er med på sex», men det er altså en myte. Voldtekt er voldtekt, uavhengig av hvilket kjønn du er. Menn voldtas av både menn og kvinner. Menn som blir voldtatt føler seg ofte mindre maskulin, uavhengig av om de ble voldtatt av en mann eller en kvinne, men de som blir voldtatt av menn er ofte også redde for å stemples som homofil.

Kjønnsrollene i samfunnet vårt bidrar til å skape mer skyldfølelse og skam hos menn som blir voldtatt og leder til at de forsøker å tie det i hjel. Færre menn enn kvinner anmelder voldtekt. Dette har så klart sammenheng med at flere kvinner enn menn voldtas, men  undersøkelser tyder på at menn i større grad kvier seg for å anmelde voldtekt, da også fordi de sliter med å identifisere seg selv som et voldtektsoffer fordi begrepet i dag er et «kvinnebegrep».

Media sier lite om voldtekt av menn. Mennesker sier lite om voldtekt av menn. Det betyr ikke at det ikke skjer. Det jeg ønsker meg er en mer inkluderende og nyansert voldtektsdebatt!

Mehmet Inan

Den 20. april holdt Amnesty International Norge et seminar om netthets og digital aktivisme. Seminaret holdt sted i Rockefeller, Oslo. Seminaret var fra klokken 9 til 16.

 

Amnesty International Norge la ut et arrangement på sine nettsider om et seminar kalt «Anonyme feiginger». På dette arrangementet kunne alle organisasjoner og privatpersoner melde seg på. Flere forskjellige aktører var representert som Kors På Halsen, Barneombudet, Mobbing Dreper etc.

Amnesty har tatt initiativet ved å ta opp et viktig tema som angår veldig mange mennesker. Vårt sosiale liv foregår jo på nettet. De forskjellige aktørene som var representert hadde et foredrag om erfaringer og kort om hvordan man kan løse slike problemer.

 

Yousef Assidiq var en av de som holdt et foredrag om personlige erfaringer. Han startet ved å debattere om ekstremisme, islam og romfolket. Han ble mobbet av anonyme feiginger som kommenterte under hans innlegg og kronikker. Han mente at han rett og slett bare ble kastet ut i medielivet. I dag får han et stort antall med trusler, samt får også mange av hans nære trusler.

 

Etter hvert foredrag så hadde vi korte pauser hvor vi hadde tilgang til frukt og drikke. Neste foredragsholder er Elisabeth Staksrud.

 

Elisabeth er førsteamanuensis for Medier og kommunikasjon ved Universitetet i Oslo. Elisabeth har hatt lang erfaring med å jobbe med barn og unges nettbruk. I lang tid har hun prøvd å få nettet til å være tryggest mulig. Hun har vært med på flere forskjellige konferanser ang. temaet om trygg nettbruk.

Elisabeth har tidligere skrevet en doktorgradsoppgave om nettsamfunnet goSupermodel. goSupermodel er et spill som tilhører watAgame. Dette spillet går ganske enkelt ut på at du kan lage en modell og style den. Du kan kjøpe klær og sminke til modellen din med virtuelle penger. Uansett om dette spillet er gratis å spille, bruker norske barn over 650.000 kroner for å kjøpe virtuelle penger slik at de kan style modellen sin. Problemet med dette er at dersom det kommer ny kolleksjon med klær på spillet, så vil de gamle klærne dine forsvinne.

 

Når Elisabeth brukte makt og krefter for å få orden i dette spillet så fikk hun et stort antall med trusler. «Du skal dø!» stod det i en SMS. Anonyme feiginger. Elisabeth hevder at hun ikke hadde vært redd dersom det samlet seg en gjeng med 6-åringer foran huset hennes en kveld.

 

En annen ting som vekket min oppmerksomhet under seminaret var en jente kalt Juliane Asdal. Juliane startet en anti-mobbekampanje som ble en suksess for veldig mange. På en alder av 15 engasjerer hun seg om mobbing. Anti-mobbekampanjen hennes heter «Stop it!»

Media skriver heller om «Justin Bieber» enn viktige samfunnsproblemer hevder Sandra Borch, leder for Senterungdommen. Sandra Borch er en av foredragsholderne som holdt et foredrag om hennes erfaring med mobbing. Hun har ofte blitt mobbet pga. hennes størrelse. «Toppbloggerne i Norge har et ansvar med å ha det forbildeanvaret» sier Sandra.

 

Det ble holdt veldig mange foredrag og en som også vekket min interresse var Heidi Nordby Lunde. Hun er i dag Høyre-politiker og tidligere blogger med navnet «VamPus». Navnet «VamPus» var hennes anonyme navn på bloggen sin. Anonymitet er en bra ting, så lenge det ikke misbrukes. Et sitat som jeg synes var veldig tankevekkende fra VamPus var; «Hvis det eneste de kommer med er om at jeg er stygg, feit og dum; så har jeg rett.»

 

I løpet av dette seminaret så lærte jeg veldig masse; takket være de fantastiske foredragsholderne.

 

Tusen takk til Amnesty International Norge for et vidunderlig lærerikt seminar.

 

(Bilder tatt av Mehmet Kaan Inan)

Ellinor Strandheim

Verdenserklæringen for menneskerettigheter forbyr enhver form for diskriminering. Dette gjelder også diskriminering på bakgrunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet. Likevel utsettes homofile, bifile og transseksuelle i verden for overgrep, vold og fengsling hver eneste dag. Ja, for det er faktisk ulovlig å være homofil i 70 land. Når kjærligheten kriminaliseres i så mange land så kan det at homofile i vestlige land ikke får lov til å gifte seg og adoptere virke som en bagatell, men betyr det at vi bare skal la det være slik?

Det å være homofil er ikke et valg man tar – man bare er slik. Dessverre er vi i dagens samfunn besatt av å sette merkelapper på mennesker. Man setter mennesker i bås, som kyr på en bondegård. Når man snakker om kjærlighet snakker man ofte om at det er det på innsiden som teller, og om det faktisk er sant så burde det handle mer om mennesket enn kjønnet. Så klart må man ikke forelske seg i folk av samme kjønn selv, men man må akseptere at andre gjør det. Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

I alle debatter presiseres det at det å være homofil er unaturlig. Hva som kan være unaturlig med at to mennesker elsker hverandre og vil dele livet sitt med hverandre undrer jeg meg over. Handler det om at man ikke kan reprodusere? For man kan ikke reprodusere ved bruk av prevensjonsmidler som kondom heller, men det sees jo kun på som unaturlig av religiøse fanatikere. Man får høre allerede i barndommen at sex er noe som skjer mellom to personer som elsker hverandre. Hva du velger å gjøre med ditt kjønnsorgan har kun betydning for deg og din samtykkende partner,  ikke resten av samfunnet.

I årevis har folk uttrykt at de er redd for at familiestrukturen vil endre seg og ødelegges om man tillater homofilt ekteskap. De er redde for at det tradisjonelle ekteskapet mellom mann og kvinne vil nedvurderes. Lovliggjøring av homofil kjærlighet og homofilt ekteskap vil kun påvirke de som velger å gå inn i et slikt ekteskap på samme måte som et heterofilt ekteskap kun påvirker de som velger å gå inn i det. Homofilt ekteskap åpner for at flere mennesker kan forplikte seg til et stabilt forhold. Som jeg ser det vil det bety at ekteskapet som samfunnsordning blir styrket, ikke svekket.

I Frankrike har de nylig lovliggjort både homofilt ekteskap og at homofile par får adoptere barn.

Det at homofile får adoptere er svært omdiskutert og argumentet man ofte hører er at barnet vil kunne bli mobbet gjennom oppveksten. Da er det noe feil med måten de barna som mobber er oppratt på, ikke barna med to foreldre av samme kjønn! Om barna fra starten av får høre at kjærlighet er naturlig, uavhengig av hvilket kjønn den du elsker har så vil de ikke synes dette er noe rart. Mennesker er ikke født med forutbestemte meninger, det er noe vi utvikler over tid, og ingen barn vil hate homofile om de ikke er lært opp til det.

Tilgjengelig under: http://creativecommons.org/licenses/by-nc-nd/2.0/deed.en

Rollemodeller er også et tema. Et barn trenger jo både kvinnlige og mannlige rollemodeller, eller? Et barn er ikke kun omgitt av sine egne foreldre, de tar inn inntrykk overalt de er og vil vokse opp med mange rollemodeller. I dagens samfunn er ikke aleneforeldre en uvanlig ting, men folk tvilte en gang på deres evner til å oppdra et barn. Det skal nevnes at noen fremdeles tviler, men flertallet har sett og forstått at de er akkurat like kapable til å oppdra et barn som et par. Det viktigste er jo barnets beste! Det har seg slik at det ikke er en menneskerett å få barn, men det er altså en menneskerett å ha foreldre som gir barnet den kjærligheten og omsorgen som et barn har behov for. Slik som situasjonen er i dagens Norge mangler vi både fosterforeldre og adoptivforeldre. Hvis et homofilt par er egnet som foreldre ser jeg ingen grunn til at de ikke skulle kunne bli vurdert som adoptivforeldre. Omsorgsevne ligger ikke i en persons seksuelle legning! 

 

Noen steder i verden blir man forfulgt, drept og fengslet for å være homofil. Dette er et stort verdensproblem å ta tak i. Det å gi homofile de samme rettighetene til å gifte seg med hverandre og adoptere barn som heterofile, virker som en bagatell når man ser på problemene homofile møter andre steder i verden, men det handler om beskjeden man sender ut. Beskjeden om at man ikke er verdt like mye som andre mennesker, og ikke fortjener å behandles på samme måte. Derfor skal vi i vesten sette et eksempel. Vi skal vise verden et samfunn hvor alle mennesker er trygge uavhengig av hvem de elsker. Vi skal rett og slett gjøre homofili kjedelig og dagligdags. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile ikke blir fengslet, drept og forfulgt. Jeg ønsker meg et verdenssamfunn hvor homofile har rett til å gifte seg og adoptere på lik linje med heterofile par. Jeg ønsker meg et samfunn hvor alle former for kjærlighet mellom to samtykkende personer er likestilt.

Sophia Moruwat

Arbeidsledigheten har økt dramatisk de siste par årene i Europa. Den har økt til 53 % i Spania, 54 % i Hellas og 34 % i Italia.  Arbeid er viktig både for det økonomiske, det sosiale og det psykiske.

I Hellas har flere barn blitt plassert på sykehus og veldedige organisasjoner ettersom foreldrene ikke lenger har råd til å forsørge dem.

Unge i dag tar seg god utdanning for å få et bedre framtid med gode jobb muligheter men dessverre har flere drømmer blitt knust i Europa siden den drastiske økonomikrisen.

Lediggang er roten til alt ondt, når man har arbeid føler man seg som en del av ett fellesskap og er en nytte både for samfunnet, seg selv og sin familie. Arbeid gir oss verdighet og fellesskap, som er viktige sosiale medisiner for en god helse.

Ifølge seniorrådgiveren Anders Smith fra helsedirektoratet består dagens ”sult” i Norge av lavt selvbilde, sosial utstøtning, isolasjon og stigmatisering, og denne ”sulten» kan videre føre til sykdom som da igjen fører til fattigdom.

Fattigdom kan føre til enda lavere selvbilde, stigmatisering osv. Og på denne måten blir det dannet en ”ond sirkel” der alt blir påvirket av hverandre. Og grunnen til denne ”ondskapen” er arbeidsledighet.

Den massive arbeidsledigheten gjør livet vanskelig for mange. Både ungdom og foreldre fortviler, og de unge ser ikke noe framtid. De ser rett og slett ikke noe poeng i å ta utdannelse og stifte familie.

I Norge er cirka 7 prosent av unge arbeidsledige. Og dersom bakgrunn og fortid er grunnen til dette, er også anonyme søknader en utvei. Slik kan arbeidsgiveren legge mer vekt på søkerens egenskaper og ikke bare navn eller bakgrunn. 

Når det opprettes flere jobber fører det til flere arbeidssøkere. Naturlig nok er det ikke mange som blir kalt inn for jobbintervjuer, men dessverre er det ofte mennesker med utenlandsk etnisitet som ikke blir kalt inn.

En forskning viser at sannsynligheten synker med 25% for å bli kalt inn til jobbintervju hvis man har utenlandsk navn. Det er både diskriminerende og helt feil. Vi kan unngå denne slags diskriminering ved å innføre anonyme søknader.

Dette forslaget kom fra AUF i Rogaland, der de allerede har tenkt ut hvordan dette «systemet» kommer til å være. De mener man skal få et ID-nummer akkurat som på skriftlig eksamen som representerer søkeren, og i tillegg har en slags «profilside» hos f.eks. arbeidsdepartementet hvor man kan bli kontaktet hvis man får innkalling til jobbintervju.

Dette ble prøvd ut i Oslo og Gøteborg allerede i mars 2009-mai 2010. Resultatene viste at antall søkere med minoritetsbakgrunn som ble kalt inn til intervju ble doblet.

For hver dag blir jobbmarkedet tøffere og strengere i eurolandene. Mer enn 20 millioner i Europa er uten jobb, og av dem er 22 prosent unge under 25 år.

Hvert år blir det  brukt 1 205 milliarder dollar på våpen og krig, noe som blir 100 000 amerikanske dollar i sekundet.

Med så mye penger kunne vi bygget flere arbeidsplasser, reddet millioner av liv og gitt rent vann til millioner på jorda.

 

http://www.nrk.no/nyheter/verden/1.8366925

http://www.slmk.org/larom/wordpress/no/økonomi/

http://www.nrk.no/okonomi/hoy-arbeidsloshet-i-eurosonen-1.8264461

 

Anita Skarpås

8. mars er her igjen, og i år som i fjor hører jeg og får jeg høre kommentarer om at kvinnedagen er unødvendig. Spesielt i Norge som vi har det så bra. Men jeg vil fortsatt påstå at denne dagen er viktig, vi har kommet utrolig langt og det har krevd blod, svette og tårer fra både hardtarbeidende kvinner og menn opp igjennom årene.

Likevel er det nedslående fakta som vi må gjøre noe med, som at kvinner utgjør 70 prosent av verdens fattige og opp til 60 prosent av seksuelle overgrep skjer mot jenter under 16 år, som at 630 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er ulovlig, over 60 millioner jenter blir giftet bort før de fyller 18 år. I dag utgjør kvinner 60 % av verdens arbeid, men kun mottar 10 % av de samlede inntektene og 70% av de 130 millionene barna som ikke går på skole, er jenter. Dette er for meg et tegn på at kampen er langt fra over.

Young Afghan Girl Attends UNICEF-Supported School

Hvis vi involverer kvinner vil det ha fantastiske ringvirkninger på samfunnet og det er noe vi sammen må kjempe for. Selv om vi i Norge har kommet lang, så er vi ikke bare nordmenn, men vi er verdensborgere som må engasjere oss i kampen for likestilling over hele verden. Jenter bør få lov og gå skole, og bør ikke være redde for å bli utsatt for vold i eget hjem eller noen sted og det bør være like muligheter uavhengig av hvilket kjønn du er.

Timor Women Perform Traditional Dance

For meg er derfor 8.mars en årlig påminnelse på at vi må fortsette kampen for kvinner over hele verden for å investere i kvinner vil ha en positiv effekt for alle, derfor gratulerer så masse med dagen og vi kan faktisk gjøre noe for å bedre kvinners situasjon og på den måten få en bedre og mer rettferdig verden.

 

UN Commemorates Day for Elimination of Violence against Women
Hva er din mening om kvinnedagen? Unyttig eller viktig? 

Anders Hjellum

Etter at demonstranter satte fyr på seg i Tunisia i desember 2010, startet en rekke opprør mot de totalitære regimene i Midtøsten. Mange regimer falt, og reformer måtte til i de resterende landene. Mange sivile har mistet livet og situasjonen i en del land er fremdeles forferdelig for de sivile. Syria er et av landene som virkelig er oppe i den verste krisen, kampen mellom myndighetene og befolkningen i landet. Det er fremdeles pågående kamper i mange av byene og den forferdelige borgerkrigen har nå gått inn i en meget usikker periode. Det er vanskelig for FN å få gjort noe med konflikten fordi det blir lagt ned veto mot forslagene fra de vestlige landene. Hvordan kan vi sitte å se på?

En felles betegner for mange av de totalitære styrene, var at diktatoren hadde regjert med uttakstilstand i så mange år at befolkningen til slutt gikk lei. Grunnet konflikter og ustabile perioder i regionen kunne diktatorene forsvare unntakstilstandene de hadde innført i landene som samtidig hindret befolkningen i å stemme på andre kandidater.

Det er gått to år og tre måneder siden opprørene startet, situasjonen har endret seg, men folket er enda ikke fornøyd i en rekke land. Dette inkluderer Egypt, hvor Hosni Mubarak gikk av, til fordel for Mohammed Mursi som vant presidentvalget i Egypt i juni 2012, og tok over etter 17 måneder med militærstyre. Situasjonen endret seg allikevel ikke stort for den generelle egypter, Mursi opptrer likefullt som en diktator som sin forhatte forgjenger. Det er allikevel  Syria jeg har valgt å fokusere på i dette innlegget, ettersom det her befinner seg en heftig borgerkrig for øyeblikket.

Det skulle gå mange land og mye elendighet til før alvoret startet for fult i Syria. Den 15 mars 2011 viste det seg for fult alvor at den arabiske våren også hadde nådd Syria, landet hvor president Bashar Al-Assad, en britisk-utdannet lege hadde overtatt makten fra sin far, som lenge hadde planlagt at det var den eldste sønnen som skulle ta over. Den eldste sønnen døde før faren sin, og det var han det lenge hadde vært planlagt at skulle ta over. Han hadde fått trening og lærdom som skulle gjøre ham til en utmerket president, og da han døde, satt den unge Bashar igjen med et enormt ansvar, uten trening og forberedelse.

Den forhatte presidenten – Bashar Al-Assad

Familien Assad tilhører en religiøs minoritet i Syria som kalles alawitter, disse utgjør ikke mer en rundt 11,5 % av befolkningen i Syria, men har siden 1970 styrt landet med jernhånd. Noe av grunnen til at dette har latt seg gjøre så langt, er konflikter mellom sjia- og sunni-islam, faren til Bashar, Hafez brukte muligheten til å kuppe styret ved militærmakt og fikk mange sunni- og sjia-muslimer til å godta dette fordi han selv ikke tilhørte noen av retningene, dette gjorde at han kunne framstå som «nøytral». President Bashar Al-Assad innførte ulike reformer for å gjøre en «småsinna» befolkning rolig, og han begynte også et arbeid med å avskaffe unntakstilstanden landet lenge hadde vært i.

Men i april, bare dager etter at Bashar Al-Assad hadde fjernet unntakstilstanden, brøt det ut opprør fra studenter som protesterte mot at vennene deres ble torturert i fengsel for å ha tagget anti-regime propaganda. Dette førte til starten på det som skulle vise seg å bli noen lange og tunge år for syrerne.

Sommeren 2011 begynte også mange soldater og offiserer å desertere fra den syriske hæren, disse begynte så kampen for et fritt og demokratisk Syria, amerikanerne har senere uttalt at det var i desember 2011 at borgerkrigen begynte for fullt. En opposisjons-regjering ble sendt i eksil, og hadde planer om å ta over etter at Bashar forhåpentligvis hadde gått av, men opposisjons-regjeringen ble ikke anerkjent, hverken av vestlige eller arabiske stater.

I november 2012 gjorde opprørerne et desperat forsøk på å skaffe mer diplomatisk, økonomisk og militær støtte en de hadde fått så langt, de opprettet en paraplyorganisasjon som ble kalt for Den Nasjonale Koalisjonen for Syriske Revolusjonære. Organisasjonen fikk støtte og ble anerkjent av både Frankrike, Storbritannia, Tyrkia og de fleste arabiske landene. Syria som land ble også kastet ut av den Arabiske Liga, som er en form for EU, bare i Midtøsten. Mange vestlige land fryktet allikevel at økonomisk støtte og våpenstøtte til de revolusjonære ville kunne havne i hendene på en jihadister som ville kunne være med på å ødelegge landet  i stedet for å tjene sitt (vestlige lands) formål, de vestlige landene var også spesielt redd for at dette også ville ødelegge for deres interesser i landet, om konflikten eventuelt skulle ende med en seier til de revolusjonære.

Samtidig, er det heller ikke alle land som støtter opp under de revolusjonære, land som Russland og Kina har for eksempel gjort alt i sin makt, som best er i FNs sikkerhetsråd,  for å hindre et hvert forsøk på å gå inn i Syria, landene har derfor brukt sin vetorett under et hvert forslag om å gå inn eller å støtte opp under de revolusjonære. Dette kan skyldes flere årsaker, Russland har lenge hatt et godt forhold til Bashar Al-Assad og resten av familien hans, Russland har også hatt gode handelsavtaler, noe som også gjelder Kina, og har derfor latt egne interesser gå foran et helt folk i nød.

Som man ser på bildet har de syriske opprørerne dårlig utstyr og tar sine sivile ikke-pansrede kjøretøy i bruk.

Ved utgangen av 2012 hadde også krigere/frivillige fra andre land begynt å delta i mye større grad. Det var spesielt soldater fra Nord-Afrika og andre land i Midtøsten som deltok i kampene. Disse kriget på grunnlag av religion og det ble en stor splittelse mellom land når det kom til å støtte de to partene. På presidenten sin side, havnet gjerne muslimer med minoritets-religioner innenfor islam, men flesteparten kom for å støtte opp under opposisjonen, dette var sunnimuslimer fra nærliggende land som ønsket å støtte sine «brødre» i en kamp mot urett. Antallet soldater fra land som Pakistan, Tyrkia, Saudi-Arabia og Libya (soldater som nylig har vunnet på hjemmefronten) antas for å være særlig høyt.

Grunnet gjentatt vetobruk både fra Russland og Kina på de vestlige  medlemslandene (Storbritannia, Frankrike og USA) forslag i sikkerhetsrådet, har ikke FN fått gjort så mye bortsett fra å opprette en god del flyktningleirer og sendt inn noen få biler med forsyninger til de sivile. Det er alt for farlig for de humanitære organisasjonene å dra inn i Syria, og sivilbefolkningen lider seg stadig gjennom en grusom hverdag, fylt med krig og elendighet.

I slutten av februar 2013 antar man at det er drept over 70,000 mennesker i Syria, mesteparten sivile. I tillegg er det arrestert flere titalls tusen andre, som nå lever under forferdelige forhold i de Syriske fengslene. Mer enn 2 millioner har måttet flykte til naboland (særlig Libanon og Tyrkia) og det er opprettet utallige flyktningleirer som stadig blir tettere befolket. I tillegg til de to millionene som har flyktet, trenger 2 millioner til assistanse og støtte både i form av økonomiske midler og humanitære.

Også barn blir offer for en grusom borgerkrig

Det begynner å haste for sivilbefolkningen som stadig får det verre, flere sivile mister livet og enda flere må flytte fra sine hjem. Jeg synes nå det er på tide at både Kina og Russland legger ned sine egne interesser og begynner å åpne øynene for hva som skjer i det konfliktrammede landet. Det er på tide at også den syriske befolkningen får muligheten til å puste inn frisk og fri luft, som ikke er forgiftet av et totalitært og udemokratisk styre.

Kilder:

http://topics.nytimes.com/top/news/international/countriesandterritories/syria/index.html

http://www.guardian.co.uk/world/interactive/2011/mar/22/middle-east-protest-interactive-timeline

http://www.guardian.co.uk/world/2012/sep/23/syria-foreign-fighters-joining-war

FN uttalelser

Sophia Moruwat


Filmen Zero Dark Thirty har skapt uenighet rundt om på kloden. En stor andel som har sett filmen mener den er konfliktskapende, mens flere andre ungdommer har blitt påvirket av filmens handling.

Hovedpoenget i filmen er at tortur er en grei metode å bruke.

Hva produsentene av denne filmen vil fram til blir diskutert. Andre produsenter har tidligere med filmen Innocence of Muslims startet voldelige demonstrasjoner der både muslimer og ikke-muslimer har blitt drept.

Fra Twitter, 17. januar 2013. Skjermdump av Mehreen Kasana.

Zero Dark Thirty er en film om torturen CIA bruker for å få ”terrorister” til å tilstå forbrytelser og avsløre ledere. Filmen er basert på behandlingen av fanger i de hemmelige fangehullene som finnes i land som Afghanistan, Pakistan, Romania, Polen og Egypt.

På uakseptabelt vis heroiserer filmen tortur og mener tortur er helt normalt på samme måte som CIAs hemmelige fangehull og deres andre metoder. Hovedpersonen, eller helten for å si det på den måten, er ei rødhåret kvinne ved navn Maya, som rett og slett er hjerteløs.

Filmen viser en fange, Ammar, som blir fysisk, psykisk, seksuelt, religiøst og kulturelt ydmyket og torturert. Han blir slått, skreket til, nektet søvn, mat, vann og lys, satt i smertefulle stillinger over lengre tid, plassert i lukkede rom, waterboarded, utsettes for musikktortur i lange perioder av gangen, tvunget til å være naken (foran ei kvinne), og blir sett på som en hund der han blir satt på hundebånd og ”går” rundt.

Ammars karakter i filmen er hovedsakelig basert på Guantanamo Bay-varetektsfangen Mohammad Al-Qahtani, som ble anklaget for å vær den 20. 9-11-flykapreren. Al-Qahtani gjennomgikk en grusom, 49-dagers prosedyre godkjent av den amerikanske regjeringen som gikk ut på fysisk, psykisk, seksuell, kulturell og religiøs tortur og ydmykelser utført av den amerikanske militære og CIA i et forsøk på å få ham til å ”tilstå”.

Tortur spiller en overdimensjonert del av Mayas liv.  Ammar er blant de første hun avhører. Han er den som blir torturert på groveste i starten av filmen, rett etter at vi hører stemmene til World Trade Centers ofre. I utgangspunktet gir han ikke opp, han får heller ikke noen slags pålitelig informasjon, men han blir senere lurt til å tro at han har vært samarbeidsvillig, på samme måte som Al-Qahtani.

20 timer hver dag, i 49 påfølgende dager, ble Al-Qahtani gjentatte ganger fysisk angrepet, seksuelt misbrukt av en kvinne, strippet for ”kontrollformål”, tvunget til å bære kvinnelige undertøy, tvunget til å være naken, tvunget til å danse med sin mannlige forhørsleder, nektet søvn, mat og vann, utsatt for sterkt lys, hypotermisk torturert, tvunget til å se på en forhørsleder huke over Koranen (som om han avførte på den), tvunget til å spise i løpet av Ramadan, plassert i trange begrensninger for lange perioder av gangen, tatt med til et alter til Bin Laden og fortalt at Bin Laden er hans gud, og han kunne bare be til ham, tvunget til å se på pornografisk innhold, tvunget til å se dukketeater av seg selv ha sex med menn, hadde hans skjegg og hår barbert mot hans vilje, og ble truet med ytterligere tortur.

Filmen Zero Dark Thirty har blitt kritisert for å være ukritiskt til bruk av droner. Dette er en skjermdump fra filmens offisielle Twitter-konto, 17. januar 2013. Skjermdump av Mehreen Kasana.

Ildprøven førte ham til livsfarlige problemer, og til slutt gikk vekta hans ned fra 72kg til 45 kg.

Zero Dark Thirty viser at den normale og beste metoden er bruken av tortur. Al-Qahtani og Moazzam Begg er blant de fangene som ble fanget uten noe pålitelig bevis og torturert. Begg har pakistansk bakgrunn, ble tatt til fangenskap og torturert på samme måte. Han ble mistenkt for samarbeid med Al-Qaeda da han var på besøk i Afghanistan.

CIA mener filmen ikke er basert på sannhet, og at de ikke fant Bin Landen gjennom torturmetoder. Men de innrømmer de bruker tortur på det groveste. Fanger som absolutt blir utslitt kan komme med falsk informasjon for å bli sluppet løs.

Mennesker er født frie og har selv rett til å bestemme hvilken trosretning, gruppe og/eller nasjonalitet de vil tilhøre. Menneskerettighetene går ut på rettigheter og ytringsfriheten vi har som mennesker. Selv terrorister er mennesker og har lov til å ta visse valg, men som alt annet har også ytringsfriheten sine grenser.

Terrorister blir hjernevasket av både ledere og medier i miljøet der de vokser opp. Aviser og andre nyhetskilder sprer nyheter som kan være usanne, for å skaffe oppmerksomhet og samtidig tjene penger.

Det er ingen som har rett til å ta noens liv, jeg antar det er derfor vi har laget oss visse leveregler – for å få det bedre sammen. Verden må nok en gang begynne å tenke logisk og prøve selv å finne seg fram til sannheten enn å tro på alt som blir delt gjennom nyheter og alle løgner som CIA og NATO deler.

Filmen mener også at afghanske liv ikke er verdt noe, eller er verdt kun en pengesum, og at kvinner i Lahore, Pakistan blir tvungen til å gå med kun svarte burkaer og at de snakker arabisk.

Vi kan ikke skjære alle over samme kam, vi har både dårlige og gode mennesker innenfor de forskjellige nasjonalitetene og livssynene.

Filmen som skildrer jakten på Osama bin Laden, viser feilaktig at tortur var en stygg men nyttig taktikk i kampen mot terrorisme. Det er også feil at informasjon innhentet gjennom tortur var kritisk for å finne bin Laden. Som filmskaperne har notert er det en fiktiv film og ikke en dokumentar. Bruk av tortur bryter amerikansk lov og landets folkerettslige forpliktelser – selv når den er «autorisert» av den amerikanske regjeringen.

Tortur er ikke produktivt i kampen mot terrorisme.

Menneskerettighetene blir brutt av de som er med på å holde rettighetene oppegående og blir ignorert av de som har skrevet under på erklæringen om menneskerettighetene.

Bin Laden ble plutselig funnet og drept på stedet, hvorfor ikke fange ham og få mer informasjon om terrorgruppa hans?  Filmen har også 2-3 ganger promotert dronekrigføring på Twitter, og de har notert gjentatte ganger at filmen ikke er en dokumentar.

En del unge som har sett filmen har fått inntrykk av at CIAs bruk av tortur er en god løsning. Gjennom Twitter-profilene sine har flere delt sine tanker om filmen og vist sitt hat overfor arabere og muslimer.

Skjermdump fra Twitter, 17. januar 2013. Av Mehreen Kasana.

Kilder:

http://www.washingtonpost.com/opinions/bin-ladens-death-and-the-debate-over-torture/2011/05/11/AFd1mdsG_story.html

http://www.nytimes.com/2009/04/23/opinion/23soufan.html?_r=1&

http://www.politico.com/story/2013/01/zero-dark-thirty-torture-cloud-follows-film-premiere-85939.html#ixzz2HVv2RVT6

http://www.time.com/time/2006/log/log.pdf

 

Rebekka Skjørestad

I sommer utløste ankomsten av romfolket til Norge en nasjonal debatt. Folket som blant annet beleiret seg i Sofienberg kirke i Oslo ble på ingen måte tatt godt i mot. Sterke ytringer med et dypt krenkende innhold rettet mot romfolket, var å finne i den norske nettdebatten. Selv om denne debatten har roet seg ned i mediene, er det ikke lenge siden Aftenposten skrev om en meget provoserende sak hvor den ungarske statsministerens partikollega Zsolt Bayer omtalte romfolket som dyr. Diskusjonen rundt romfolket er en sak som fortsatt er aktuell i hele Europa.

Romfolket – funnet på http://www.flickr.com/photos by Rivard

Romfolket består av cirka 10 millioner mennesker, og regnes dermed som den største minoriteten i vår verdensdel. Likevel har dette folket blitt tatt svært dårlig i mot i stort sett hele Europa. I følge Amnesty International har romfolket opplevd systematisk diskriminering over flere hundre år. Til og med i slummen har myndigheter nektet dem å bo. Selv i deres eget hjemland Romania har romfolkets liv lenge vært preget av undertrykkelse og hetsing. Disse menneskene har derfor egentlig ikke noen plass å kalle hjem. Alt dette skjer rett foran heles Europas øyner.

Tvers gjennom mange forskjellige befolkninger, finner man stadig mennesker med fordommer og frykt mot romfolket. Ofte kan slike konflikter mellom ulike kulturer være et resultat av uvitenhet, dårlig kommunikasjon og mangel på respekt. Når romfolket da i tillegg blir stemplet som et farlig folkeslag og frykt kommer inn i bildet, tilspisser situasjonen seg ytterlig.

Sannheten er at det absolutte flertallet av Europas rombefolkning har et stort ønske om å få lov til å leve et helt vanlig liv, akkurat som oss. Hvis vi da ser på de faktiske forholdene cirka 10 millioner mennesker lever under, er det klinkende klart at det har skjedd noe galt.

I noen land lever over halvparten av romfolket i alvorlig fattigdom. Videre segregeres rombarn fra mange skoler i Europa. Dette kan minne litt om rasedelingen, som mange delstater i USA var preget av i begynnelsen av forrige århundre. Denne tidligere segregeringen mellom svarte og hvite, anses i dag av folk flest som forkastelig. Likevel finner vi også i dag lignende tendenser. 

For å få et skikkelig bilde av levevilkårene til romfolket, synes jeg det er viktig å se litt nærmere på hvordan tilstanden til dette folket er i forskjellige europeiske land. I Romania finnes det cirka 22 millioner innbyggere, hvorav knapt 2 millioner av befolkningen regnes som romfolk. Det vil si at nesten hver tiende innbygger i landet hører til romfolket. Likevel lever rundt 80 prosent av disse menneskene i fattigdom. Også mange av romfamiliene blir kastet ut av bopelen deres, uten noen form for begrunnelse. Videre segregeres rombarn systematisk i skolesystemet.

Et romanbarn i Beograd – funnet på http://www.flickr.com/photos by JetsetWill

Også i Bulgaria ser ikke situasjonen noe bedre ut. Av cirka 7 millioner innbyggere, hører 750 000 til romfolket. Fattigdommen blant dette folket er fire ganger høyere enn hos resten av befolkningen. I tillegg er den forventete levealderen 10 år lavere. Dessuten er opptil 80 prosent av ofrene for menneskehandel i Bulgaria romfolk. Også i dette landet finner man systematisk segregasjon av rombarn i skolesystemet.

I Ungarn lever det 700 000 mennesker av romfolket. Amnesty International er veldig bekymret for situasjonen i dette landet, da stadige angrep mot folket blir registrert. I Ungarn finer man også sterk segregering i skolesystemet, og bare 20 prosent av den voksne delen av folket har tatt noe høyere utdanning enn barneskolen. Når statsministerens partikollega «Bayer» omtaler romfolket som dyr offentlig, forverres situasjon betraktelig. Menneskeverdet til denne folkegruppen utsettes for krenkelse på høyt plan. Videre synes jeg også at slikt utsagn fra en mann med en slik høy stilling i det politiske samfunnet ikke bare virker meget provoserende, men at det også er komplett forkastelig.

Skal det virkelig være slik at romfolket ikke greier å få et regulært liv på grunn av deres etniske bakgrunn? Hadde det ikke vært bedre om det hjemløse folket hadde blitt møtt uten fordommer og med respekt, både av politikerne og den sivile befolkningen? Romfolket består også av mennesker, som er likeverdige med meg og deg.

Kilder:

http://www.aftenposten.no/incoming/Zsolt-Bayer-Romfolk-er-dyr-7086765.html

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/romfolk-blir-diskriminert-og-trakassert

http://www.amnesty.no/aktuelt/flere-nyheter/romfolket-i-europa-diskriminert-og-trakassert/slik-lever-romfolket-i-europa

 

Det er mye som kan føre til intoleranse, vold, mishandling og diskriminering i fattige land hvor de fleste innbyggerne sliter med dårlig økonomi og harde levekår. Enda verre er det når samfunnet har et uoffisielt rangeringssystem som oppmuntrer til undertrykkelse og diskriminering av de som befinner seg på bunn – nemlig kastesystemet.

Lakshu, en fem år gammel kasteløs gutt i Nepal.

Kastesystemet er et hierarkisk lagdelingssystem som sies å ha opprinnelse i det hinduistiske India for rundt 2000-3000 år siden, selv om det finnes tilsvarende systemer i andre kulturer og land. Systemet bygger blant annet på idéen om at mennesker som er født inn i fattigdom og elendighet har gjort seg fortjent til denne statusen i sine tidligere liv, og at det derfor er moralsk forsvarlig å undertrykke dem. Hinduenes tro på karma og gjenfødelse har altså vært en del av grunnlaget for denne urettferdige lagdelingen. Kastesystemet fører til at det er enda vanskeligere for de fattigste hinduene å forbedre sin livssituasjon. De nederste på rangstigen må nøye seg med undertrykkelse, kontinuerlig diskriminering og livslang fattigdom i et samfunn hvor sosial status og verdi blir avgjort allerede ved fødselen.

De fleste kasteløse blir født nederst på rangen, uten noen mulighet til å jobbe seg oppover. De nederste i det hinduistiske kastesystemet, kalles daliter. Rase har svært mye å si for menneskers plassering i kastesystemet. I tillegg er de sosio-økonomiske forholdene man blir født inn i nærmest uforanderlige. Flere daliter velger derfor å konvertere til buddhismen for å slippe unna det ubarmhjertige kastesystemet som de tilfeldigvis havnet på bunnen av.

De forskjellige kastene i systemet varierer fra sted til sted, og det finnes ofte flere underkategorier. Likevel er det som regel 4-5 forskjellige hovedkaster i blant annet det indiske og det nepalske kastesystemet:

  1. Prester og geistlige
  2. Krigere og soldater
  3. Handelsfolk
  4. Arbeidere og tjenere
  5. Kasteløse (daliter)

Det er flere land som fortsatt praktiserer en form for kastesystem i deler av samfunnet, enten det er offisielt eller ikke. Blant annet finner vi kastesystemer i India, Nepal, Sri Lanka, Pakistan, Bali, Japan og i andre deler av Indonesia, Afrika og Sør-Asia. Det er viktig å merke seg at ikke alle disse landene har en like fremtredende hinduistisk befolkning, og at kastesystemet ikke nødvendigvis er utelukkende hinduistisk.

Dalitisk barn

Et dalitisk barn i Sør-Asia.

Hva kan vi kalle det som skjer i Nepal? Hva fører kastesystemet til? Stigmatisering. Ordet ”stigmatisering” skaper for mange store assosiasjoner med gårdagens USA og dermed undertrykkelsen av afroamerikanerne. Dette er nok ikke helt uten grunn; deres tidligere mangler på områder som eiendom, status og økonomisk stabilitet kan dessverre flere kasteløse identifisere seg med. Det er tragisk å tenke på hvordan gårsdagen minner oss om nåtidens Nepal.
Men hva med oss i Norge? Hvorfor skal vi ha en tanke til overs for ”de kasteløse”? Fordi Norge som et medlemsland av FN, arbeider for å fremme menneskerettighetene. Dagens behandling av daliter i Nepal er et klart brudd på konvensjonen. Det ble i 1963 gjort en lovendring som skulle forby kastediskriminering i landet. På offentlig plan har derfor mye av diskrimineringen forsvunnet, men kompleksene er fortsatt til stede i samfunnet. Vi i Norge har derfor et moralsk ansvar overfor de kasteløse. Vi har pengene, ressursene og muligheten til å hjelpe de svake og undertrykte. Det er derfor årets Operasjon Dagsverk handler om Nepal – for å hjelpe og for å belyse.

Kilder:

 

Nepal

En typisk landsby i Nepal på morgenkvisten

Du har sikkert hørt om fjellet Mount Everest, som er nesten 4 ganger så høyt som Galdhøpiggen, men hvor ligger det? I den verdenskjente Himalayafjellkjeden. Der finner vi også det lille Asiatiske landet Nepal.  I en tiårs-periode fra 1996 var landet preget av stor uro, i det maoistene (et kommunistisk parti) prøvde å avskaffe landets eneveldende monarki.

Selv etter fredsavtalen i 2006 har landet vært igjennom en politisk drakamp, og i 2008 ble Nepal offisielt erklært en republikk. Siden da har regjeringen gjennomgått flittige endringer og partier har kommet og gått. Til tross for at regionen fremdeles er ustabil, har befolkningen skyhøye forventinger til det kommunistiske regimet som vant valget i 2011.

Å innvilge disse forventingene vil neppe bli en enkel oppgave. Nepal er definert av FN som et av verdens fattigste land og er rangert på 157-plass av 187 land i listen over land etter HDI (Human Development Index). Omlag 40% av befolkningen i Nepal er underernærte og jordbruk er en veldig viktig ressurs for å overleve.

HDI er en indeks som rangerer land etter menneskelig utvikling. I motsetning til bruttonasjonalprodukt som rangerer land etter økonomisk utvikling, danner HDI-indeksen et komplett bilde og inkluderer blant annet fattigdom, utdanning og andre faktorer.

Kilde: Wikipedia.org

Omlag 80% av Nepals befolkning er hinduer, og religion har spilt en stor rolle i deres samfunn i en en rekke århundre. Tradisjonell hinduisme er kjent for sitt nådeløse kastesystem, der daliter regnes som «kasteløse» og urene. Hele 13% av Nepals befolkning er daliter, og de står ovenfor en enda større utfordring i det landet som allerede er preget av fattigdom. De slås, voldtas, trakkaseres, ignoreres og diskrimineres, til tross for at kastesystemet ble offisielt avskaffet i 1963.

En kasteløs arbeider på søppeldynga i hovedstaden Katmandu. De kasteløse ender oftest opp med å ta de mindre betalte jobbene.

I de siste årene har den internasjonale oppmerksomheten rundt de kasteløse økt kraftig, og mennesker verden rundt prøver å bidra til å hjelpe daliter. Årets formål med Operasjon Dagsverk er å samle penger til kasteløse ungdommer i Nepal som er uten utdanning. Samtidig prøver OD å informere nordmenn om problemstillingen.

Det ser ut til at det er lys i enden av tunnelen for kasteløse i Nepal i og med at veien videre vil være enkelere med bistand fra årets OD-aksjon. Mest sannsynlig så vil regjeringen opprettholde utdanningstilbudet til de kasteløse også i fremtiden. Til tross for at kasteløse fortsatt blir sett ned på, så har diskrimineringen minket de siste årene og kastesystemet har blitt mindre praktiskert i storbyer. Men problemet er fortsatt til stede og forhåpentligvis vil oppmerksomheten som er skapt i år føre til total eliminering av systemet.

Nepal ligger til i Asia mellom Kina og India

Les mer om Nepal:

Globalis.no
Amnesty.no

Twitter:

@Fawziwarsame