Tema: Menneskerettigheter

Mina Hennum Mohseni

Jeg har for tiden praksis i Amnesty, og i den anledning vil jeg sette fokus på situasjonen for slumbeboerne i Kenyas hovedstad Nairobi, som Amnesty skal jobbe med denne våren.

I Nairobi bor 2 millioner mennesker, ca halvparten av byens befolkning, i slummen. De lever på 1 % av byens areale. Slumbeboerne har ikke tilgang til rent vann, sykehus, skoler og andre grunnleggende offentlige tjenester, og i gatene ligger det søppel og poser med avføring, fordi mange kvinner ikke kan gå ut på do når det er mørkt, i frykt for å bli voldtatt. Det er også begrenset tilgang til offentlige tjenester som elektrisitet, offentlige veier og søppeltømming, og det er dårlige sanitære forhold og mye kriminalitet. Slummen har blitt holdt utenfor byens planlegging og budsjett, og Kiberaslummen, hvor det bor ca 1 million mennesker, står ikke engang på kartet. Slumbeboernes liv er preget av frykt; frykt for å bli utsatt for vold og overgrep fordi politiet ikke våger seg inn i slummen, frykt for å bli syke på grunn av forurenset vann, dårlige hygieniske forhold og mangel på helsetjenester og frykt for at barna ikke skal få gå på skole slik at de kan komme seg ut av fattigdommen. I tillegg til dette er de også redde for å bli utsatt for tvangsutkastelser.

Myndighetene i Kenya har startet et oppgraderingsprogram, The Kenya Slum Upgrading Programme. Dette innebærer at 5,3 millioner slumbeboeres hjem skal rives ned og bygges opp igjen. Det er veldig bra at myndighetene ønsker å forbedre standarden på boforholdene i slummen, men oppgraderingen har også negative konsekvenser. Hvert år blir tusenvis av slumbeboere i Kenya, ikke bare i Nairobi, tvangsutkastet fra sine egne hjem, og de har ikke noe sted å gjøre av seg. De får beskjed kun et par dager på forhånd, bulldoserne kommer ofte om natten, og de får ingen kompensasjon. Prisen på de nye boligene som skal bygges vil også være mye høyere enn det slumbeboerne har råd til, og det finnes heller ingen planer for offentlig støtte som skal sikre at de som bodde i slummen før oppgraderingen kan få flytte tilbake igjen.

Tvangsutkastelsene fører ikke bare til at hjem blir ødelagt; folk mister også arbeidsplassene sine, og dermed også levebrødet sitt, de mister sine sosiale nettverk, familier kan bli splittet og de kan få store traumer.

Kenyansk lov forbyr ikke tvangsutkastelser, men flere tilfeller har blitt tatt til Høyesterett, og de har kommet frem til at utkastelsene har vært ulovlige. Ifølge internasjonale menneskerettigheter er tvangsutkastelser ulovlige, men allikevel foregår dette i Kenya.

Det kan ikke fortsette sånn. Myndighetene må sikre slumbeboerne tilgang til rent vann og andre offentlige tjenester og beskytte dem mot vold, og de må inkludere dem i planleggingen av oppgraderingsprogrammet!

Hvis du hadde vært en gift dame eller mann, og den du var gift med hadde blitt drept. Hvis dine barn/venner også hadde blitt drept av den samme personen og du er redd du er neste.

Se for deg at den personen som har myrdet de du er glade i ble arrestert og stilt for retten. Der får han dommen “dømt til døden”.

Blir du lettet da? Ville du ha føle en glede over at et til menneske må dø? Eller ville du følt ubehag, siden det var du som vitnet mot han/hun? Ville du også blitt en morder da?

Dette er vanskelige spørsmål å svare på, ikke sant?

I 2004 ble det utført 3797 henrettelser i til sammen 25 land. Men er det riktig å drepe folk, uansett forbrytelsen de har begått? Selv vet jeg egentlig ikke hva jeg skal tro. Men hvis jeg måtte velge side, ville jeg nok velge imot dødsstraff. Grunnen er at jeg synes mennesker dreper nok allerede. Mennesker dreper hverandre i krig, mord og også for å rettferdiggjøre en dom. Det er ikke riktig.

Skal rettsalen gjøre de som vitner til delaktige i et drap. Nei, det bør de ikke.

Hvis det var en i familien din som hadde drept noen. Ville du synes det var greit at han/hun også skulle bli drept da?
Jeg tror ikke det nei……

Bilde: http://www.miller-mccune.com

Menneskerettigheter er rettigheter som alle individer er født med, uavhengig av kjønn, religion eller rase. Rettighetene er basert på naturrett – universelle rettsprinsipper som er nødvendige for å regulere forholdet mellom individet og staten. Stikkord som ytringsfrihet, stemmerett, religionsfrihet og rettsikkerhet er noen få av mange universelle rettigheter som definerer menneskerettigheter.

For akkurat 62 år siden, 10. desember 1948 vedtok FN Verdenserklæringen om Menneskerettighetene med tanke på de grusomme menneskehetsforbrytelsene som ble begått under den andre verdenskrig.

Etter vedtakelsen ble menneskerettighetserklæringene lest og forklart for hele verden. FN håpet at alle individer og nasjoner hele tiden ville ha erklæringen i tankene. Dette for å gi grunnlag for å fremme respekt, både gjennom utdanning og oppdragelse. Siden 1950 har Menneskerettighetsdagen blitt feiret hvert eneste år. Dagen er en tankevekker for å verdsette rettighetene og frihetene som vi alle er født med.

I år fokuserer menneskerettighetsdagen på menneskerettsforkjempere og dissidenter om sin kamp for å få slutt på diskriminering. Hver dag kjemper de for menneskerettighetene og utsetter seg selv og sine nærmeste for fare.

Våre moderne helter forteller om sine møter med diskriminering, vold, krenkelser og undertrykkelse, daglige brudd på menneskerettighetene. De kjemper for å fremme rettferdighet og vil beskytte de svakeste i et samfunn som oftest blir utsatt for grove menneskerettighetsbrudd. I land hvor det er mangel på et ordentlig rettssystem, ønsker de at staten skal ta ansvar for å straffe gjerningsmenn som bryter menneskerettighetene. Menneskerettsforkjempere finner du i alle verdenshjørner og sammen har de ett felles mål: Å få slutt på diskriminering.

I dag blir våre moderne helter hyllet og anerkjent verden rundt. Uten dem hadde menneskerettighetene, våre rettigheter, vært svekket. Dagen i dag fokuserer på hva de har oppnådd og hva de vil oppnå fremover i tid. Det viktigste er at staten må ta ansvar for å fortsette å opprettholde menneskerettighetene, spesielt i nasjoner som virkelig trenger det. Denne dagen er også en fantastisk mulighet for å inspirere fremtidige generasjoner til å fortsette kampen mot diskriminering!

Respekten for menneskerettighetene og mennesket er grunnlaget for rettferdighet, frihet og fred som vi ikke kan leve uten. Menneskerettighetserklæringen er ikke bare et dokument. Den er en del av oss og tilhører oss alle. Kampen mot diskriminering er lang, men dette er begynnelsen:

Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd. Artikkel 1 av mennenskerettighetserklæringen.

Planene til «pastor» Terry Jones om å brenne koraner på niårsdagen for 11.september-angrepene ble heldigvis forpurret. Istedenfor skal han fly til New York og ha et symbolsk møte med en imam der, for å forsøke å rette opp sitt image. Dette er sannsynligvis fordi han er klar over at mange av hans egne (de fundamentalistiske kristne) ikke støtter ham.

Men en del av skaden har allerede skjedd. Irans president Mahmoud Ahmedinejad har helt bensin på bålet ved å si at «Koranbrenning framskynder Israels fall». Hva forsøker de å oppnå? Som president Obama sa, så kan dette fort bli en rekrutteringsfest for Al-Quaida. Alt slike forsøk på å provosere gjør, er å fortsette den sirkelen med hat som ser ut til å ha bredd seg mellom radikal islam og radikal kristendom. Kanskje er det akkurat det «pastoren» prøvde å oppnå?

Et av demokratiets grunnleggende egenskap er trykkefriheten, som er en del av ytringsfriheten og innebærer retten til å trykke og spre informasjon. Internasjonale nyheter hjelper oss til å holde oss oppdaterte av hva som skjer rundt omkring i verden. Dette er veldig nyttig for mennesker, for å utvikle nye ideer og utvide egne horisonter. Adgang til informasjon og politisk virksomhet er rettigheter som hører til trykkefriheten.

I 2003 ble den populære dagsavisen The Daily News stengt ved bruk av AIPPA loven (Access to Information and Protection of Privacy Act) i Zimbabwe. AIPPA ble etablert av presidenten Robert Mugabe og hans parti ZANU- PF, og siden det har kun ZANU- PFs avis The Herald vært alene på markedet.

Dette har medført til streng pressesensur i landet. I tillegg har mange zimbabwiske journalister flyktet fra landet og lever nå i eksil.
President Mugabe, som har gått fra å være en frigjøringshelt til å bli en korrupt og tyrannisk leder, har blitt anklaget for å ha ødelagt det tidligere Zimbabwe med sitt autoritære styreform.

Nå har ZMC (Zimbabwes mediakommisjon) gjort et gjennombrudd og gitt lisens til 4 uavhengige aviser, blant annet The Daily News. Utvidingen av massemediene har skapt stor oppmerksomhet fra begge parter.
Kilden til dette gjennombruddet er menneskrettskjempere og i-land, som har presset på denne positive utviklingen.
Avisredaktørene i Zimbabwe er overlykkelige over gjennombruddet og håper at dette kan skape åpent debatt som er viktige for innbyggerne. De ser frem til videreutviklingen av massemediene i Zimbabwe og håper at AIPPA loven vil bli avskaffet en dag. Dette vil medføre at pressen vil få bedre arbeidsvillkår, utenom å se seg konstant over skulderen hele tiden.

Det viktigste ved dette gjennombruddet er at innbyggerne får mangfold. Dette er veldig bra, for stemmer blir hørt og alle har en mulighet til å bli hørt. Samfunnet vil få ulike grunnsyn og disse vil eksistere sammen. Første skritt har vært avisene, nå håper også Zimbabwere på at radiostasjonene skal bli uavhengig. Likevel, er det uvisst om alle Zimbabwere vil få tilgang til disse uavhengige mediene fremover.

Kampen for pressefrihet har vist positive resultater til nå, retten til å utgi aviser og magasiner uten forhåndssensur er en viktig egenskap for et demokrati. Dette er spennende å følge videre med på. En slik positiv utvikling fører til nyere tider, som kommer sakte men sikkert.

Internett er dagens viktigste medium. Vi bruker den til kunnskap, kommunikasjon og politisk virksomhet. Dette bør være lov og tilgjenglig for alle, men det er den dessverre ikke.

I desember 2009 dro Obama til Kina for å holde en tale om ytringsfrihet ang. internettsensuren i Kina.
Talen som ble holdt spredte seg internasjonalt på noen få minutter, likevel var det begrenset på hvor mange kinesiske statsborgere som fikk det med seg.

Hensikten med talen var å formidle hvor viktig ytringsfrihet er. Adgangen til informasjon og politisk virksomhet er universelle rettigheter som gjelder for alle mennesker.

Google har i lengre tid prøvd å overtale de kinesiske myndighetene om å avskaffe sensursperren, men uten hell. Nå tar Google saken i sine egne hender ved å flytte serverne til Hong Kong, samtidig som de avskaffer sensursperren for kinesiske statsborgere. Dette har ført til rasende reaksjoner fra myndighetene i Kina.
I januar avdekket nemlig Google snoking blant datasystemene sine fra Beijing, der hackere skal ha kommet seg inn på email-kontoene til kinesiske menneskrettsforkjempere og dissidenter. Pekefingeren ble rettet mot de kinesiske myndighetene og er den utløsende årsaken til avskaffelsen av sensursperren.

Enkeltpersoner har blitt dømt til døden for å publisere informasjon som regjeringen anser som «statshemmelig». Individer som utfordrer regjeringen via internett, opplever kontinuerlig trakassering. Trakassering omfatter begrenset til midlertidig forvaring, trusler mot sin familie, forretninger eller karriere. Personer som har blitt fengslet i Kina for å ha ytret sine personlige meninger via nettet, har til og med noen dødd som følge av tortur av politiet

Kinas filtersystem og konsekvensene som bifaller personene for ytringsfrihet er klare brudd på menneskerettighetene. Amerikanske nettsteder som Yahoo og Microsoft støtter dette ved å tillate filtersystemet på deres kinesiske nettsider. Google er den eneste som har stilt seg imot Kinas nettsensur siden 1995, og konsekvensene av dette får vi følge nærmere på…

Det er mye som kan gjøres for å styrke menneskerettighetene i Kina. USA er en hovednøkkel som kan forhandle med de kinesiske myndighetene ang. ytringsfrihet. I tillegg kan Obama utnytte sin posisjon til å få Yahoo! og Microsoft til å samarbeide med organisasjoner som Amnesty International for å styrke menneskerettighetene i Kina. Avskaffelsen av filtersystemet vil styrke ytringsfriheten og menneskerettighene. Dette må bli gjort!

For 60 år siden ble det selvstendige landet Tibet angrepet og okkupert av Kina. Klostre og historiske bygninger ble revet ned, munker og nonner torturert og drept og hundretusener av uskyldige tibetanere henrettet uten grunn. Det fredelige folket gjorde opprør med primitive våpen og et brennende håp om å beskytte landet, men hadde ingenting å stille opp med mot kinesernes maskingevær og trente soldater. Det største og viktigste opprøret fant sted 10. Mars 1959 i Lhasa, Tibets hovedstad hvor titusener av mennesker protesterte mot kinesisk styre.

Til tross for det tapre forsøket resulterte det kun i enda flere døde og Dalai Lama måtte rømme til India hvor han har holdt til siden den gang. I år er det 51 år siden den store folkeoppstanden i Tibet og dagen markeres hvert år for å minnes menneskene som døde i håp om å oppnå fred. Også i Norge ønsker man gjennom denne dagen å øke kunnskapen rundt den håpløse situasjonen i Tibet, som på verdensbasis har fått lite oppmerksomhet. FN fremmet i tiden som fulgte etter okkupasjonen 3 resolusjoner i forbindelse med stor bekymring rundt Kinas brudd på menneskerettighetene. Bortsett fra dette var det få som prøvde å hjelpe.
Til tross for noe bedrede forhold i dag er det fortsatt flere tilfeller av tortur og arrestasjoner og en rekke kinesiske restriksjoner og påbud gir tibetanerne lite handlingsrom. Den kinesiske okkupasjonen har også resultert i stor arbeidsledighet, høy barnedødelighet, ødeleggelser av naturen og ressursene i tillegg til at innvandring legger press på det tibetanske språket, den særegne tibetanske kulturen og religionen. Tibet er i dag en nasjon som er i ferd med å bli utryddet mens en hel verden sitter og ser på.