Mina Hennum Mohseni

Jeg har for tiden praksis i Amnesty, og i den anledning vil jeg sette fokus på situasjonen for slumbeboerne i Kenyas hovedstad Nairobi, som Amnesty skal jobbe med denne våren.

I Nairobi bor 2 millioner mennesker, ca halvparten av byens befolkning, i slummen. De lever på 1 % av byens areale. Slumbeboerne har ikke tilgang til rent vann, sykehus, skoler og andre grunnleggende offentlige tjenester, og i gatene ligger det søppel og poser med avføring, fordi mange kvinner ikke kan gå ut på do når det er mørkt, i frykt for å bli voldtatt. Det er også begrenset tilgang til offentlige tjenester som elektrisitet, offentlige veier og søppeltømming, og det er dårlige sanitære forhold og mye kriminalitet. Slummen har blitt holdt utenfor byens planlegging og budsjett, og Kiberaslummen, hvor det bor ca 1 million mennesker, står ikke engang på kartet. Slumbeboernes liv er preget av frykt; frykt for å bli utsatt for vold og overgrep fordi politiet ikke våger seg inn i slummen, frykt for å bli syke på grunn av forurenset vann, dårlige hygieniske forhold og mangel på helsetjenester og frykt for at barna ikke skal få gå på skole slik at de kan komme seg ut av fattigdommen. I tillegg til dette er de også redde for å bli utsatt for tvangsutkastelser.

Myndighetene i Kenya har startet et oppgraderingsprogram, The Kenya Slum Upgrading Programme. Dette innebærer at 5,3 millioner slumbeboeres hjem skal rives ned og bygges opp igjen. Det er veldig bra at myndighetene ønsker å forbedre standarden på boforholdene i slummen, men oppgraderingen har også negative konsekvenser. Hvert år blir tusenvis av slumbeboere i Kenya, ikke bare i Nairobi, tvangsutkastet fra sine egne hjem, og de har ikke noe sted å gjøre av seg. De får beskjed kun et par dager på forhånd, bulldoserne kommer ofte om natten, og de får ingen kompensasjon. Prisen på de nye boligene som skal bygges vil også være mye høyere enn det slumbeboerne har råd til, og det finnes heller ingen planer for offentlig støtte som skal sikre at de som bodde i slummen før oppgraderingen kan få flytte tilbake igjen.

Tvangsutkastelsene fører ikke bare til at hjem blir ødelagt; folk mister også arbeidsplassene sine, og dermed også levebrødet sitt, de mister sine sosiale nettverk, familier kan bli splittet og de kan få store traumer.

Kenyansk lov forbyr ikke tvangsutkastelser, men flere tilfeller har blitt tatt til Høyesterett, og de har kommet frem til at utkastelsene har vært ulovlige. Ifølge internasjonale menneskerettigheter er tvangsutkastelser ulovlige, men allikevel foregår dette i Kenya.

Det kan ikke fortsette sånn. Myndighetene må sikre slumbeboerne tilgang til rent vann og andre offentlige tjenester og beskytte dem mot vold, og de må inkludere dem i planleggingen av oppgraderingsprogrammet!

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Mina Hennum Mohseni

    Kommentarer (2)

  1. Frida

    ()

    Bra Innlegg, Mina.

    Det er ikke rart man blir provosert av å høre om slike forhold. En ting er at de forferdelige forholdene slumbeboerne bor i, men at når myndighetene skal prøve å hjelpe til, klarer de det ikke.

  2. Anonymous

    ()

    Fantastisk skrevet. Veldig mye viktig informasjon om dagens samfunnsproblemer, som jeg selv ikke visste før.
    Takk for din insiprasjon!
    Daavid.