Anders Hjellum

Jeg satt på bussen her for noen dager siden på vei hjem fra skolen, da en ung mann begynte å snakke til meg og en god venn av meg. Vi satt helt bakerst i bussen og samtalen var av det alvorlige slag, den unge mannen var fra Palestina.

Den unge mannen viste seg å være bare et år yngre enn meg, men hadde opplevd ting jeg ikke en gang klarer å se for meg. Han fortalte oss at livet på Vestbredden hadde vært vanskelig og tøft og gikk raskt over til å fortelle oss om familiemedlemmer som hadde blitt skutt og alle lidelsene han selv hadde vært vitne til. Han fortalte det hele veldig aggressivt, men forstod samtidig at vi ikke var en fiende, vi lyttet.

Palestineren fortalte. Han fortalte om den gangen han og flere andre unge gutter ble beskutt av israelske soldater. Fetteren på bare 15 år ble truffet. Gutten døde like etter av skadene. Han ble også selv skutt i armen, men skuddet som hadde truffet ham, hadde først truffet en vegg rett bak der han stod, før splintene fra kulen traff ham i armen. Dermed ble han ikke så hardt skadet som mange av de andre guttene han stod med.

Den neste historien handlet om onkelen, far til fetteren han nettopp hadde fortalt om. Også dette ble palestineren, medpassasjeren vår, vitne til. Onkelen ble skutt og truffet i magen. Vi fikk høre om noen ganske grufulle scener som var følge av et skudd i magen. Men jeg føler det ikke er helt passende å legge ut om det i detalj her slik som han fortalte oss det. Denne historien har en ”god slutt”: Onkelen overlevde, selv om han egentlig ikke ønsket det. Han hadde jo tross alt mistet sitt eget barn på bare 15 år. For oss her i Norge er det vanskelig å forestille seg hvor tungt det må ha vært – og fremdeles er.

Palestineren avsluttet fortellingene om sine personlige opplevelser på Vestbredden ved å gå inn på et tema som berørte ham enda sterkere enn opplevelsene med onkelen og den kjære fetteren. Han fortalte oss nemlig at også faren hans hadde blitt drept av de israelske soldatene. I bruddstykker la han ut om store maskingevær (mitraljøser for dere som vet hva det er) som hadde gjennomboret farens kropp med et antall han selv mente lød rundt 100 skudd. Han forsikret oss videre om at det da ikke var veldig mye igjen av faren som han var så glad i. Det var faren som opprinnelig hadde tatt ham og familien hans med til Norge.

Siden reiste faren tilbake for å ta opp kampen mot det han selv anså som særs urettferdig og trist, at israelerne hadde opprettet en stat i deres land som de i tillegg fikk støtte for fra den vestlige verden.

Jeg ble veldig berørt av historiene hans. Han la ofte til hvor mye han hatet de israelske soldatene som gjorde dette mot ham og familien hans. Den unge mannen virket også veldig troverdig samtidig som han klarte å fortelle historiene med stor ro. Det virket som om han hadde blitt veldig sterk i sinnet av å oppleve slike grusomme ting. En så kort busstur som den jeg var på, ble altså fylt med så mye informasjon og sterke inntrykk jeg egentlig ikke trodde var mulig.

Den brutale vendingen kom like fort som inntrykkene hadde kommet. Ikke før hadde vi rukket å dele vår sympati med den unge mannen før munnen hans startet å gå i et enda raskere tempo. Rått og nesten like grusomt fortalte han oss om en hendelse som hadde skjedd i Bergen, hvor mannen bor, for cirka et års tid siden. Han fortalte oss at han og en god venn av ham hadde vært ute på byen og at de hadde truffet på en mann som viste seg å være var israelsk. De hadde så banket opp mannen ekstremt mye og skadet ham så mye at han i følge den unge palestineren kun hadde dratt på sykehus og så rett hjem til Israel igjen.

Vi ble begge veldig sjokkert av denne fortellingen og spurte mer eller mindre i kor «hva hadde han gjort dere da?» Svaret var like slående og overraskende som alt annet som var blitt sagt på denne turen så langt – til sammen. «Han var israeler.» Et kaldt og veldig meningsfullt svar fra palestineren sin side, men ubegripelig og idiotisk sett fra vår side. «Hvordan i alle dager kan du skade en person bare fordi han er fra Israel?» spurte vi så videre, nok en gang fikk vi et sjokkerende svar: «Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham og at han hadde et  sleipt smil om munnen».

Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham

Like etter at den unge mannen hadde fullført denne setningen, gikk vi av bussen. Vi var sterkt preget av det vi hadde hørt. Vår samtale fortsatte. Vi snakket om hvor vanvittig og uforståelig det var at han, sammen med en annen, kunne jule opp en person så mye, KUN på grunnlag av etnisitet. Hva om denne israeleren kjempet mot nybyggerne og for palestinerne selv? Det må i så fall ha vært forferdelig for ham å bli banket opp av noen han selv prøver å forsvare.

Det er også slik jeg føler situasjonen er i dag.  Man forsøker å forsvare og diskutere for begge sider i fleng. Enkelthendelser gjør allikevel så stor skade på de to sidene at det nærmest blir umulig å komme til noe enighet, eller å kunne finne ut hva eller hvem som egentlig er problemet i denne så omdiskuterte konflikten.

Jeg vil allikevel avslutte med å spørre dere om et slikt hat mellom to etniske grupper virkelig er mulig å forstå for oss fredelige nordmenn. Med tanke på hvor mye smerte denne palestineren har følt fra folket til denne israelske, men samtidig fullstendig uskyldige mannen, er det mulig å forstå?


Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Anders Hjellum

    Kommentarer (8)

  1. Ellinor Strandheim

    ()

    Bra skrevet, Anders. Hatet han føler er forståelig, men burde det ikke være rettet mot den israelske regjeringen og verdenssamfunnets beslutning om å «gi bort» et bebodd område i 1948? Et utrolig vanskelig dilemma uansett.

  2. Anders Hjellum

    ()

    Takk Ellinor ! Jo, det er jo dit sinne hans burde vært rettet, men er jo heller ikke så lett for ham eller andre palestinere i hans situasjon å få klaget på de heller! Det er noe vi kan gjøre, men som for han ville gitt mye større konsekvenser! Men er ikke en lett konflikt, blant de vanskeligste i verden, om ikke DEN vanskeligste..

  3. Sophia Moruwat

    ()

    Sinnet hans er forståelig selv om han retter det mot feil person, dette skjer jo også i andre landsdeler der befolkningen består av flere forskjellige etnisiteter. Men heller er det ikke akseptabelt å bli kastet ut av ditt eget hus.
    Tenk deg at Sverige kommer og tar over halve Norge og kaster nordmenn ut av deres hus, akkurat det har skjedd med Palestinere. Selv om det finnes gode og dårlige blant oss alle så er det vanskelig å godta det når vi opplever kun smerte og lever i frykt for motparten.

  4. sølvi s haugland

    ()

    Utrolig bra skrevet. Og virkelig tankevekkende.

    Vold avler vold. Dette er vel et eksempel på det. Det har nok ikke noe med ondskap å gjøre tror jeg. De får inn med morsmelken at «de har ikke livets rett»

    Huff, jeg grøsser innvendig når jeg tenker på det. Ungdommen på bussen skjønte ikke at han var like ille som de andre han hadde snakket om.

  5. Ingrid

    ()

    Må først si at dette var en utrolig bra skrevet tekst! Men jeg reagerer på noe her..
    Ingen israelere har blitt slått så mye at de har endt opp på sykehus (pga. etnisitet), om ikke aviser og media skjuler slikt da. Dette er sånn som aviser elsker å ta opp og jeg er selv svært interessert i saker som omhandler Israel, og jeg tør nesten vedde på at halvparten av det denne unge palestineren sa er løgn. For det første er ingen israelere blitt slått ned her i Norge bare pga. landet de er fra, og det er svært underlig at en gutt på så ung alder skal kunne fortelle så mange sanne historier om alle nær ham som er skadet/drept. Noe er helt sikkert sant, men jeg er sikker på at en del av hans fortellinger er basert på hat og fantasi, og det at han søker etter sympati og støtte for hatet han føler for Israel.