Sophia Adampour

Sophia Adampour

Oslojente født samme år som Google ble stiftet i en garasje. Kjærligheten til realfagene er betydelig, men minst like stor er interessen for samfunnsrelaterte spørsmål, spesielt kvinner og barns rettigheter.

Peace Bell Ceremony in Observance of International Peace Day

Hvite duer i fangenskap, før de blir satt fri på den årlige Peace Bell seremonien. Foto: UN/Eskinder Debebe

Jeg er 17 år. Tall fra FN viser at en bety­de­lig del av ver­dens befolk­ning består av ung­dom­mer. I Norge utgjør grup­pen barn og unge 22 pro­sent av befolk­nin­gen (utgan­gen av 2012). Til sam­men­lig­ning er så mye som 60 pro­sent av befolk­nin­gen i de minst utvik­lede lan­dene under 24 år

Util­strek­ke­lig­he­ten er til å føle på

Denne ung­dom­men har et sterkt ønske om en ny frem­tid. En frem­tid der sam­ek­sis­tens står i fokus og hvor kri­gens bru­ta­li­tet sees for hva den fak­tisk er, av alle par­ter som ini­ti­erer den. En fred inn­e­bæ­rer rett til mat­sik­ker­het, sta­bi­li­tet, infra­struk­tur, full­ver­dig helse­ve­sen, utdan­nelse og arbeid. Enga­sje­men­tet for å få til denne fre­den øker i takt med men­neske­skapte kata­stro­fer og sterke TV-bilder samt økende migrasjon.

Det er nes­ten men­nes­ke­lig å føle en util­strek­ke­lig­het i møte med den reelle skjev­for­de­lin­gen av res­sur­ser. De dag­lige flykt­ninge­strøm­mer for­tel­ler oss om den. Det er et ansvar å ta for alle, og vise omsorg både for pla­ne­ten og sine medmennesker.

Et para­digme­skifte

Som verk­tøy har vi blant annet FNs Tusens­års­mål og det skor­ter ikke på penge­inn­sam­lin­ger og bevisst­hets­kam­pan­jer fra Nord til Sør for å få bukt med pro­ble­mene. Vi skal ikke len­ger gi bort fisken. Vi skal hel­ler lære mot­ta­ke­ren å fiske. Og det er ikke len­ger kam­pan­jer som spil­ler på under­le­gen­het, SAIH har med ironi som virke­mid­del vist at også Nord kan frem­stå som hjelpe­løse der vi bare vil at det sultne afri­kanske bar­net skal få vår, og bare vår, hjelp. Med video­kam­pan­jen Africa for Nor­way tok SAIH et opp­gjør med bistands­or­ga­ni­sa­sjo­ners fram­stil­ling av Afrika.

Det skapte et stort enga­sje­ment uten­for lan­dets gren­ser; videoen gikk ver­den rundt. Og i det store kom­plekse bil­det der fra­vær av krig er målet, skapte denne enkle videoen med bil­der av frosne nord­menn som fikk donert radia­to­rer fra Afrika et slags para­digme­skifte. Vi må tenke på nye måter for å nå det over­ord­nede målet om sik­ker­het for alle, mat til alle og et ver­dig liv for hele verden.

Denne nye måten å tenke på er ennå ikke nådd alle områ­dene innen­for freds­ar­bei­det. Fort­satt må de enga­sjerte akti­vis­tene stå på bar­ri­ka­dene for å unngå spred­ning av atom­vå­pen, opp­rust­ning og krig som mid­del for å nå fred.

Enga­sje­men­tet øker

Paral­lellt med dette dan­nes det orga­ni­sa­sjo­ner hvor alle har som for­mål å skape en bedre ver­den. Det er ikke len­ger de gamle bas­tio­nene som står stø­dig som ski­pets kap­tein og for­ener alle kref­ter for å føre beset­nin­gen til målet. Havet dek­kes av små­skip, racer­bå­ter, jol­ler og gummi­bå­ter laget av plast. Og vi dun­ker inn i hver­andre, noen har mis­tet vil­jen til sam­ar­beid og for flere pas­ser ikke ter­ren­get med kar­tet de bruker.

Men i dette rom­met der enga­sje­men­tet øker og flere ung­dom­mer fra Nord vier sin inter­esse for Sør, fin­nes stor kunn­skaps­man­gel. For nå som vi går bort ifra den tra­di­sjo­nelle bistands­for­men, og flere tar til orde for inves­te­rin­ger og nyhan­del, er vår viten om han­dels­av­ta­lene, for­hol­dene rundt for­hand­lings­bor­dene og resul­ta­tene svært man­gel­full. Er mediene til å klandre for dette? For hvor­dan sikre fre­den, som her i Europa var et resul­tat av tiår med demo­krati­ut­vik­ling og sam­ar­beid, der­som res­sur­ser ikke for­de­les jevnt. Veien til fred er hind­ret når et barn født i Kenya fort­satt har man­gel­syk­dom­mer og blir blind. Veien er hind­ret når skole­veier er teppe­lagt med miner, og veien er fort­satt hind­ret når kor­rup­sjo­nen ennå råder. Og fan­ta­sien, om at bare en orga­ni­sa­sjon til vil løse pro­ble­met, vil fort­sette å vokse frem.

Større kunn­skap rundt vir­ke­lig­he­ten på bakken

Vi kunne nylig høre på NRK nyhe­ter at ny kine­sisk inves­te­ring har ført til for­skjells­be­hand­ling der gater kun er til­gjen­ge­lig for kine­sere og ikke afri­ka­nere selv I land som Malawi og Zam­bia. UNCTADs rap­port fra 2007 om såkalte MUL-land (minst utvik­lede land) viser økende uten­landske inves­te­rin­ger til mange afri­kanske MUL, men at de soli­tært stort sett knyt­tet til res­surs­ut­vin­ning. I mot­set­ning til hva mange tror har disse ikke gitt nye arbeids­plas­ser. De ska­per ikke bedre arbeids­for­hold. Den lokale arbeids­kraf­ten er i stor grad gruve­ar­bei­dere og lavere ledere.

For vir­ke­lig­he­ten er ikke slik at TV-aksjonen er løs­nin­gen. Og hvis den nye gene­ra­sjo­nen av ung­dom­mer skal ha en mulig­het til å skape fred, må vi ha mer kunn­skap. Vi må vite hvor stø­tet skal set­tes. Ikke hvil­ken orga­ni­sa­sjon pen­gene skal sen­des. Vi må høre fra men­nes­kene som arbei­der med loven, som står på den andre siden av det store inter­na­sjo­nale sel­ska­pet som vil ha fersk­van­net til sin fab­rikk, vi må høre mer fra fag­for­enings­le­derne som for­tel­ler oss hvor­for Apple og H&M bry­ter med men­neske­ret­tig­he­tene når pro­fitt går foran barns helse og vi må snakke høyt om hvor­dan man­gel på helse– og skole­til­bud gir gro­bunn for en ny gene­ra­sjon med unge men­nes­ker i krigs­her­jede land som kan utnyt­tes av krigsherrer.

Sam­ar­beid og vilje

Veien til fred består av mange som små steg. Migra­sjo­nen fører med seg nye stem­mer som kom­mer fra kri­gene og for­tel­ler om ødeleg­gel­sene. De som har emi­grert for­tel­ler med egne ord hvor­for en bombe ikke bare er noe man slip­per over et område for å få patri­ar­ka­tet til å stanse sin tiårige under­tryk­kelse av jen­ter og kvin­ner. De emi­grerte for­tel­ler at vi byg­ger sam­funn opp ved å bygge sko­ler og sikre trygg infrastruktur.

Det som nå er på tide, er å få til en sterk bevisst­het rundt årsaks­for­kla­rin­gene, for kun da vil vi kunne skape fre­den. For fred består ikke av en løs­ning. Eller en for­kla­rings­mo­dell. Fred er et resul­tat av et kom­pli­sert bilde der alle kref­ter drar i samme ret­ning, og hvor vi lyt­ter til de som har første­hån­d­er­fa­ring. Det er i deres stem­mer den sanne gru­som­he­ten bak kri­gen kom­mer frem, og det er i deres mot og vilje til å over­leve vi fin­ner kref­tene til å fort­sette kam­pen for en fre­de­lig ver­den for alle.

Denne teksten ble først publisert på hjemmesiden til Norges Fredsråd. Orginalen finner du her.

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Sophia Adampour

Sophia Adampour

Oslojente født samme år som Google ble stiftet i en garasje. Kjærligheten til realfagene er betydelig, men minst like stor er interessen for samfunnsrelaterte spørsmål, spesielt kvinner og barns rettigheter.