Bendik Vada

Bendik Vada

Litterær og atypisk trønder med lite utviklet bart. Elsker kaffe, litteratur, musikk og natur. Student på skrivekunstlinja ved Nansenskolen.

 

Vi kommer aldri lengre enn dit tankene tar oss. Foto: John Elsenschenk

Vi kommer aldri lengre enn dit tankene tar oss. Foto: John Elsenschenk

 

Hvis du går på gata, og spør en tilfeldig person om han/hun er realist eller ikke, svarer nok de fleste et rungende: JA! Det ville nok jeg også ha sagt for et år siden, men i det siste har jeg virkelig begynt  å spekulere i hva det vil si å være realist. Nå snakker jeg om realisme i den form at man kun tror på vitenskapen, og det den forteller, som også er allmennforståelsen av uttrykket. For et år siden var jeg sikker på at all sannhet stod i lærebøkene, og at all form for fiksjon kun hadde som formål å underholde. Dette tror nok de fleste nå også, men der tar de feil.

For å få seriøsiteten på plass tenker jeg å sitere den kanskje mest anerkjente personen i humanistiske fagfelt, nemlig psykoanalysens far Sigmund Freud.

Everywhere I go I find that a poet has been there before me.

Freud sa at poesien allerede har vært de stedene han undersøker. Der hvor en menneskes tanke og uttrykk har besøkt, kommer akademia og den såkalte sannheten etter. Først da kan en realist anerkjenne det som en sannhet.

Da Einstein lanserte sin berømte relativitetsteori, snudde det nærmest opp/ned på forståelse av fysikk. Fram til da hadde ingen trodd deg om du sa at tid er relativt. I kunsten hadde vi i lang tid utforsket tanken på at tiden var relativ. Også her var kunsten før vitenskapen.

Den kjente Big Bang-teorien ble i vitenskapen begynt studert i begynnelsen av 1920-årene. Nesten hundre år tidligere hadde den kjente forfatteren Edgar Allan Poe presentert muligheten og teorien i et essay.

Poenget mitt er ikke at vi skal avfeie vitenskapen som noe påfunnet. Poenget mitt er at der hvor kreativiteten, tanken, kunsten og kulturen ikke besøker, finner vi heller ingen sannhet.

Derfor vil jeg så dristig komme med denne påstanden; kunst og kultur basert på fiksjon er like mye en del av sannheten som det dagsrevyen er.

 

Til tross for flere bevis for at kunst og kultur handler om mer enn underholdning, kutter sittende regjering i statlige kulturbudsjetter. Når kunsten mer og mer bli basert på private sponsormidler, vil ikke kunsten reise dit tankene drar oss, men dit pengene drar oss. Og det er langt fra det samme «stedet».

Et eksempel er klimaskepsisen, kanskje mest kjent fra uttalelsene til sittende finansminister Siv Jensen. Her har vitenskapen tatt igjen tankene, og bekreftet at klimaendringene er menneskeskapte. Kulturen ligger som sagt alltid foran vitenskapen, og det finnes flere eksempler innen kulturen som drar tankene mot fremtiden og konsekvensene av klimaendringene. Dette kan være like, om ikke mer skremmende enn alle klimarapportene til sammen. For kulturen skal ikke utelukke vitenskapen, men trekke vitenskapen i riktig retning. Og om da penger tjent innenfor f.eks. oljeindustrien skal finansiere kultur, hvor tror du tankene da drar veien?

Jeg begynte innlegget med å si at jeg for et år siden betegnet meg som en realist. Jeg er sannelig ikke sikker lenger.

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Bendik Vada

Bendik Vada

Litterær og atypisk trønder med lite utviklet bart. Elsker kaffe, litteratur, musikk og natur. Student på skrivekunstlinja ved Nansenskolen.