Andreas Karmhus

Nå er det over et år siden jeg startet å blogge for FN-sambandet. For et år siden var fortsatt den Arabiske Våren i startfasen. Derfor var nettopp dette et naturlig tema for mitt første blogginnlegg. Resultatet ble et innlegg om president Mubarak i Egypt, som jeg i ettertid har kommet til å mene ikke var forferdelig bra, for å si det sånn.

I dag er ikke den arabiske våren så ung lenger. Noen regimer har falt, noen har knust reformbevegelsen, noen steder går revolusjonen sakte og noen steder har det blitt borgerkrig. I alle fall har ting blitt forandret. Kanskje har globaliseringen først nå virkelig slått til i den arabiske verden. Det snakkes ikke så mye om statssuverenitetsprinsippet lenger, R2P, eller responsobility to protect er veldig i vinden for tiden.

Nei, den arabiske våren er nok langt fra over, og kanskje er den enda ung i et langsiktig perspektiv. Noen har sammenlignet den arabiske våren med revolusjonsbølgene da Sovjetunionen falt. Vi får se. I alle forandringer og reformer er det farer. Dette så vi blant annet under kapitalismens inntog i Russland på 90-tallet.

Tilbake til Mubarak og Egypt. Når det gjelder Mubarak, så er han ikke viktig lenger, jeg hadde i alle fall glemt han inntil dette innlegget. Litt skumlesing på wikipedia forteller meg at han bytter mellom å ligge på sykehus, i en rettsal og fengsel. Denne livstiden i fengsel blir nok ikke veldig lang, for den gamle diktatoren. Muhammad Morsi fra det Muslimske brorskap, vant 17. Juni presidentvalget i Egypt, over militærrådets kandidat, Ahmed Shafiq. Shafiq var statsminister under Mubarak og over 48 prosent stemte på han under valget. Disse tallene kan ikke brukes til å forklare støtte for og imot revolusjonen, men samtidig kan det nok hevdes at dette ikke var en direkte «popular uprising» der hele folket var sammen i å fjerne en tyrann.

Uansett hvor negativ jeg virker, så er jeg positiv til den arabiske våren og spesielt den egyptiske revolusjonen. Egypt har fått og holder på å få et reelt demokrati. Menge peker på farene ved at religiøse og/eller fundamentalister får makten. Vi får bare håpe på at disse er pragmatiske og tar hensyn til minoriteter og ytringsfrihet. Det kommer nok til å ta litt tid før disse nye demokratiene vil bli sett på som velfungerende, men den dag i dag kan folket i Egypt velge sine ledere og det er absolutt noe! La oss bare håpe at folket benytter denne nye muligheten, her kan Storbritannia fungere som et skrekkeksempel. Det slås fast i en ny rapport at demokratiet i Storbritannia er i en langsiktig demokratisk krise, på grunn av dalende deltagelse i demokratiet.

http://www.guardian.co.uk/uk/2012/jul/06/british-democracy-decline-report

 

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Andreas Karmhus