Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

Bærekraftig utvikling
2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton
2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton

Sult er en av de største og mest skremmende humanitære katastrofene vi står ovenfor. Det er verdenstragedien vi lærer om fra vi er små. Nødstilstanden som preger livene til over 8 millioner mennesker og dreper 3 millioner barn hvert år.

Likevel glemmer mange av oss at vår tids største problem – klimaendringene – vil få mer hungersnød som en direkte konsekvens. Mens fokuset i miljødebatten ofte ligger på økonomi og energi, har vi en tendens til å overse at verden med klimaendringene risikerer en global matkrise.

Global oppvarming vil gjøre det vanskeligere å produsere mat: Ørkener vil spre seg, både tørke og flom vil ramme store områder dyrkbar mark, og det uforutsigbare klimaet vil forverre forutsetningene for jordbruk over hele verden.

En langsiktig, global kamp mot sult er derfor pent nødt til å inneholde offensiv klima- og miljøpolitikk.

Sult rammer over 8 millioner mennesker i verden. Omlag 3 millioner barn dør av sult hvert år.

Sult rammer over 8 millioner mennesker i verden. Omlag 3 millioner barn dør av sult hvert år. Foto: UK Department for International Development

Ressurskrevende matsvinn

Hver dag blir vi 200 000 flere på jorda. Det vil si at vi daglig får tilsvarende antall nye munner å mette. Samtidig sulter ett av åtte mennesker som allerede lever her.

FNs matvareprogram har anslått at vi allerede produserer nok mat til om lag 12 milliarder mennesker.

Problemet er at mellom halvparten og en tredel av denne maten kastes, og i all hovedsak kastes den i Vesten. Matkastingen er en del av det vestlige overforbruksmønsteret, en direkte konsekvens av ”kjøp-og-kast”-tankegangen.

Og når vi for eksempel kaster en biff, er det ikke bare et kjøttstykke vi kaster: Vi sløser bort arealet som er brukt til å produsere dyrefôr i andre deler av verden, energien som er brukt på å frakte dette fôret til kyr i Norge, vannet som er brukt til å avle opp husdyrene – og så videre. Matproduksjon er en ekstremt ressurskrevende prosess, og matsvinn er derfor omfattende ressurssvinn.

Kjøtt – urettferdig og klimafarlig

Det enkleste tiltaket vi som privatpersoner kan gjennomføre for å sikre nok mat til alle, er å ikke sløse med vår egen. Men for å skape en mer klimavennlig og ressurseffektiv matindustri, er vi også nødt til å gjøre grep i spisemønsteret vårt.

Det aller viktigste vi kan gjøre her i Vesten, er å redusere kjøttforbruket.

For det første er kjøttindustrien urettferdig. Den er ekstremt arealkrevende med tanke på behovet for dyrefôr, og enorme områder med matjord som kunne blitt brukt til å mette sultne mennesker, brukes heller til å produsere mat til våre slaktedyr.

Det er hverken etisk eller logisk at kjøttindustrien skal få legge beslag på ressurser som kunne vært brukt til å produsere menneskemat, bare fordi kjøttsultne i-landsborgere daglig krever pølse på tallerkenen.

Kjøttindustrien står for nesten 20 % av verdens totale klimagassutslipp.

Kjøttindustrien står for nesten 20 % av verdens totale klimagassutslipp.

For det andre er kjøttindustrien en klimaversting: Kjøttproduksjon står for nesten 20 % av verdens totale klimagassutslipp – mer enn utslippene fra hele transportsektoren.

Det vil si at vår kjøttspising er mer klimafarlig enn biler, busser, vogntog, trailere, fly og alle andre transportmidler i verden til sammen. Hvis vi ikke ønsker at klimaendringene skal gå utover matproduksjonen i verden, må vi rett og slett ta ansvar for å spise mer klimavennlig.

Politikerne må ta ansvar

Verdens politikere har også et ansvar for å gjøre matindustrien bærekraftig. Det gjelder også politikerne i Norge. Norge har gjennom årene importert mer og mer mat fra utlandet, og nå er vi i en situasjon hvor vi er helt avhengig av denne importen. Se på matvarene i dagligvarehandlene. Hvor mange av dem er egentlig norske? Selv kjøtt, egg og meieriprodukter som er produsert i Norge, avhenger av fôrimport fra utlandet.

Også Norge vil slite hvis klimaendringene får true global matproduksjon. I takt med den økende importen blir nemlig den fruktbare matjorden i landet bygget ned. Hvert år bygger vi ned 10 000 dekar, tilsvarende 1500 fotballbaner, med dyrkbar jord i Norge. Områder som kunne vært brukt til matproduksjon, asfalteres og omdisponeres til veier, kjøpesentre og parkeringsplasser. Samtidig tar det naturen 2000 år å lage 10 centimeter fruktbar jord, noe som betyr at denne omdisponeringen i praksis er irreversibel.

Parkeringsplasser virker kanskje nyttige i nuet, men i en eventuell matkrise hvor vi må produsere maten vår selv, kan vi da spise parkeringsplasser?

2015 er FNs jordvernår

Politikerne verden over, også i Norge, må bruke dette året til å forstå at jordvern ikke er et ubetydelig bondekrav, men et tvingende nødvendig tiltak for å sikre matforsyningen i verden. Lokalprodusert mat er dessuten et glimrende klimatiltak – å frakte varer rundt på planeten fører til store CO2-utslipp som i mange tilfeller kunne vært unngått.

2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton

2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton

Klimagassutslipp, matkasting, kjøttspising, nedbygging av matjord – alle disse faktorene har og vil ha innvirkning på sultsituasjonen i verden. Foreldre forteller avkommene sine om ”barna i Afrika”, men tar sjelden ansvar for å gjøre noe for disse barna og alle andre som sulter i verden. Kampen mot fremtidig sult er i all hovedsak en klimakamp, og hver enkelt av oss er nødt til å legge fra oss dobbeltmoralen og delta.

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.