Mina Hennum Mohseni

AIDS. Foto: UN Photo

To foreldreløse i Gikongo, Rwanda. Begge foreldrene døde av AIDS og barna må nå passe på seg selv. Foto: UN Photo.

Det er en trend i dag at ungdom fra Nord drar til Sør for å «redde verden», for å gjøre en forskjell. Mange velger å utgjøre denne forskjellen ved å jobbe på et barnehjem i noen uker, og Facebook fylles opp med bilder av dem selv med små barn på armen, og stadige oppdateringer om hvor søte barna er og hvor gøy det er å leke med dem. Og så kommer de hjem med enda flere bilder og historier om de søte barna de lekte med, som gråt så mye da de dro hjem, og hvilken fantastisk opplevelse det var å føle at man faktisk gjorde noe for andre. Og hva ser vel ikke bedre ut på en CV enn at en rik ungdom fra Europa har ofret en måned av sommerferien sin for å jobbe på et barnehjem på andre siden av verden?

Selv om det er åpenbart at denne frivillige arbeidskraften trengs på barnehjem rundt om i verden, er det allikevel noe i meg som synes at denne måten å «redde verden» på ikke er helt riktig. Barn som bor på barnehjem er som regel barn som ikke har foreldre, eller barn som ikke har muligheten til å leve sammen med foreldrene sine, og derfor tidlig i livet har opplevd å bli skilt fra noen de var veldig knyttet til. Er det da riktig at de skal utsettes for å bli knyttet til nye folk hele tiden; at det stadig skal komme nye folk som forsvinner etter noen uker, og blir byttet ut med nye ungdommer som igjen blir borte etter bare en liten stund?

Barn er sårbare, og særlig barn som ikke har foreldre å forholde seg til, men bare ansatte som har altfor mange barn å ta seg av, og ungdommer som forsvinner etter kort tid. Selv om disse ungdommene gjør en viktig jobb, så synes jeg det er like viktig å tenke på om denne trenden bare er positiv. Hvilke konsekvenser får det for barna at de hele tiden knytter seg til nye voksenpersoner, som så forlater dem, og så måtte begynne på nytt og på nytt med nye mennesker? Dette har selvfølgelig ikke bare med ungdommene som jobber frivillig å gjøre; det handler også om organisasjonene som tilbyr de ulike prosjektene.

Dette er helt klart et spennende mål med en reise, en interessant erfaring, en kortsiktig måte å hjelpe på, og veldig kult å sette på CVen, men jeg synes det er viktig å tenke på at selv om man gjør en innsats som frivillig i noen uker, så har det ikke nødvendigvis bare positive konsekvenser på lang sikt. Selv om det uten tvil også er positivt! Ellers hadde ikke folk gjort det – de vil jo hjelpe. Jeg vet ikke om noe fullgodt alternativ til denne praksisen, for det er ikke tvil om at den frivillige arbeidskraften er nødvendig, men det er allikevel ikke dermed sagt at alle sider ved dette er bra!

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Mina Hennum Mohseni

    Kommentarer (4)

  1. Mariann

    ()

    Kjempebra sagt! Slike ting er det få som tenker på. En annen ting som har blitt en «trend» er å sende kjente bloggere til u-land via organisasjoner hvor de skriver om hvor trist det er med fattigdom og foreldreløse barn, men når de kommer hjem igjen fortsetter de å leve en livsstil med overforbruk og overfladiske livsønsker som fører til langstidskonsekvenser for miljø og fattigdom. Ikke at jeg sier at alle må bli helter og redde verden, men det er litt feil å bruke det kun for å skaffe seg «god PR».

    Jeg tenker da at hvis man virkelig har et ønske om å hjelpe noen, så behøver det nødvendigvis ikke å skje i utlandet. Man kan alltiddels engasjere seg i en organisasjon, jobbe frivillig osv her i Norge eller Norden også. Det er mange mennesker som sitter med et behov for hjelp her også men som har blitt ofte glemt på grunn av hva som skjer ellers i verden…

  2. Siv Hennum Mohseni

    ()

    Dette er veldig viktig, og kanskje litt underkommunisert – fordi det er så vanskelig. At et helhjertet engasjement for noe man tror på, uttrykt i aktivt solidaritetsarbeid faktisk kan risikere å skade dem man vil hjelpe, er ikke lett å akseptere. Men diskusjonen om hva som er konstruktivt hjelpearbeid må tas…

  3. Charlott

    ()

    Dette er også interessant i et psykologisk perspektiv. Ofte går man inn for å hjelpe noen andre, mens den man egentlig hjelper er seg selv. Man hjelper andre for å føle seg bedre. Dette er det viktig å rette fokus mot når man går inn i solidaritetsarbeid. Vil dette egentlig hjelpe den jeg forsøker å hjelpe? Har jeg nok kunnskap om situasjonen til å faktisk gjøre nytte?

    Veldig godt innlegg!!

  4. Synne

    ()

    Å, dette var bra skrevet! Stemmer veldig bra synes jeg 🙂 Vet om mange venninner som drømmer om å dra til Afrika for å «møte alle barna som kommer løpende mot deg og bare elsker deg»……