Oda Bjerkan

Oda Bjerkan

Snart 1/5 til 100. Takknemligheten for at jeg får uttrykke meg om det jeg vil er meget stor - og troverdige kilder har observert at jeg aller helst benytter meg av tastaturet når noe gjør meg ordentlig sur.

Hele Kenya er rammet av terrorangrepet på torsdag, men det virker de alene om å være. // Zoriah, Flickr.com
Hele Kenya er rammet av terrorangrepet på torsdag, men det virker de alene om å være. // Zoriah, Flickr.com

Mens regndråpene faller fra hustaket og hestehoven strekker seg opp gjennom asfalten sitter jeg med en tekopp i hånden og ser ut av vinduet. Jeg ser ikke på utsikten over vannet, fjellene eller synet av de flotte nabohusene denne gangen. Ikke på industrianlegget som kan skimtes i det fjerne, og heller ikke damene som tramper forbi i sine nye treningsdrakter for å få bort påskefettet. Denne gangen tenker jeg på hvordan landet jeg vokser opp i hadde sett ut, og hvordan menneskene hadde oppført seg, dersom ikke velferdspolitikken hadde gått som den gikk etter andre verdenskrig, eller dersom ikke Jens Evensen hadde lurt til seg gullkista med olje som EU vedtok i havrettstraktatet i 1982. Hvordan hadde vi levd da? Og hvem hadde vi vært? Og ikke minst, hva hadde vært våre verdier?

Nysgjerrigheten min om hva som hadde vært annerledes, den er stor. Jeg har lyst til å vite hvordan landet mitt ikke ble, her jeg sitter og stirrer ut i ingenting. Hadde Olga på 82 klaget som hun gjør, på maten de serverer henne på gamlehjemmet, hadde Fredrik på 17 vært mer nysgjerrig på å lære dersom han ikke hadde hatt en velferdsordning som garanterte at han, på et eller annet vis, at ville klare seg uansett. Hadde vi arbeidet hardere, vært mindre syke og hadde vi brydd oss om helt andre ting? Hadde vi kanskje tenkt på andre enn kun oss selv, og sett lenger?

// Sondrekv, Wikimedia Commons

Har velstanden gjort oss blinde og selvsentrerte? Er det viktigste i dag at vi har det bra selv? At vi selv lader opp i påskeferien og nyter sola på fjellet? // Sondrekv, Wikimedia Commons

Dersom velstanden ikke hadde vært så høy i Norge, hadde vi da sett hva som skjedde i Kenya skjærtorsdag 2. april med et mindre likegyldig blikk? Dersom bekymringene ikke lå på hvilken skismøring du trengte til dagens skitur og hvilken saus du skulle bruke til kjøttet samme kveld, hadde du da sett massemordet på de unge studentene annerledes? Eller skyldes det massemedienes overskrifter om påskevær og nye sjokoladevarianter? La de ikke nok vekt på det, eller var ikke bildene sterke nok, til at du klarte å reise deg fra stolen og lese to ganger. Kanskje det var det feriemoduset, lagt over Norge som et heldekkende teppe, som var grunnen til den voldsomme uberørtheten?

For du er klar over det? 147 unge, og lovende studenter ble fratatt livet på en ekstremt brutal måte den torsdagsmorgenen. Mennesker som hadde livet foran seg, som ville opp og frem, og som ønsket å lære, ble skutt og drept momentant. Militante opprørere fra den somaliske gruppen Al-Shabaab brøt seg inn på «Garissa University College» og utførte det verste terroristangrepet i landet siden 1998. Terroristene brøt seg inn i rom etter rom og skilte muslimske studenter fra de kristne. Muslimer ble sluppet fri og de kristne ble drept. Det har i ettertid kommet kritikk for sen reaksjon fra sikkerhetsstyrkene, samt anklager mot et korrupt sikkerhetssystem. Mye er uvisst, men faktumet er at nærmere 150 studenter er drept på en høyskole 15 mil fra grensen til krigsherjede Somalia og verden bryr seg svært lite.

11 statsledere fra Afrika marsjerte under minnemarkeringen av terrorangrepet i Paris Januar 2015. Hva gjør de europeiske for å vise sin støtte til Kenya etter terrorangrepet torsdag?

11 statsledere fra Afrika marsjerte under minnemarkeringen av terrorangrepet i Paris Januar 2015. Hva gjør derimot de europeiske statslederne for å vise sin støtte til Kenya etter terrorangrepet torsdag? // Gaëtan Tessier, Flickr.com

I begynnelsen av året vi nå har gått inn i, ble 11 mennesker drept i terroristangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo, 12 ble såret. Det var en enorm støtte og et enda større engasjement. Minnesmarkeringene tok sted over hele verden. Den samme responsen fikk vår nasjon da vi ble rammet av det forferdelige terrorangrepet 22. Juli 2011.

Fortjener ikke Kenya det samme?

Eller er det greit å glemme dette, fordi den slags terror skjer ved stadig kortere mellomrom på den siden av kloden? Er det greit fordi det er Afrika og vi er Europa? Er en lyshudet fransk journalist mer verdt enn en mørkhudet student? Er det fordi de er så mange, eller fordi de er så langt unna?

Hvorfor gråter Afrika mer for oss, enn vi gråter for Afrika? 

Media skriver om det som selger. Vi skriver om det som engasjerer oss. Jeg oppfordrer deg herved til å gjøre det samme. Et afrikansk liv er et menneskeliv, og 147 er ikke bare et tall. Med litt mot, vilje og samarbeid kan vi endre store ting rundt oss, så la oss gjøre nettopp det.

VIS AT DU IKKE ER LIKEGYLDIG.
#IamKenyan

 

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Oda Bjerkan

Oda Bjerkan

Snart 1/5 til 100. Takknemligheten for at jeg får uttrykke meg om det jeg vil er meget stor - og troverdige kilder har observert at jeg aller helst benytter meg av tastaturet når noe gjør meg ordentlig sur.