Mina Hennum Mohseni

I helgen ble COP18, FNs 18. internasjonale klimatoppmøte avsluttet i Doha i Qatar. Det var særlig tre saker som det skulle forhandles om på dette møtet; en videreføring av Kyoto-avtalen med en forpliktelsesperiode etter 2012, når Kyoto-protokollen utløper, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og arbeidet med en global avtale som skal tre i kraft i 2020. Målet er å hindre at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger mer enn to grader.

Under COP17 i Durban i Sør-Afrika i fjor ble det vedtatt at man skal etablere en ny avtale for utslippskutt som skal gjelde for alle land. Denne avtalen skal tre i kraft i 2020 og være ferdigforhandlet i løpet av 2015. Det var altså nødvendig å få til en forlengelse av Kyoto for å unngå et gap uten forpliktelser frem til den nye globale avtalen trer i kraft i 2020. Mange av de landene som rammes hardest av klimaendringene er fattige, og kostnadene som følge av ekstremvær er veldig høye, og dette kan svekke økonomien i landene betydelig.

En rapport fra Verdensbanken som kom ut nylig fikk stor oppmerksomhet under forhandlingene i Doha; rapporten viser at klimagassutslippene er så høye at temperaturen på jorda kan øke med fire grader før utgangen av dette århundret. En økning på fire grader vil få katastrofale følger: store byer kan synke i havet når isen på Grønland smelter, matproduksjonen vil stagnere, vi vil få flere tørre områder og vannmangel vil bli et økende problem. Hvis vi klarer å holde oss under en økning på to grader, kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, og vi har både ressursene og teknologien til å klare det.

Resultatet av COP18 var skuffende. Alle er enige om at noe må gjøres, men det er få som er villige til å binde seg til store kutt og utgifter.

Foto: AFP/Getty Images

Særlig industrilandene holder tilbake, og det er jo nettopp de som sitter med mye av ansvaret og muligheten til å gjøre noe med problemene de har skapt. Den manglende viljen har skapt stor frustrasjon i mange av de andre landene. Mens forhandlingene pågikk i Doha ble Filippinene rammet av en tyfon som førte til at tusen mennesker døde og flere hundre tusen ble hjemløse. Mer ekstremvær som for eksempel nettopp tyfoner er en følge av de menneskeskapte klimaendringene, og dette foregikk på Filippinene samtidig som industrilandene blokkerte forhandlingene om avtaler om utslippskutt og finansiering av klimatilpasning i utviklingsland.De som må kutte mest og må legge pengene på bordet er de som har råd til at vi ikke gjør noe ennå. Men hva må til for at rike land forstår at de faktisk må gjøre noe nå? Hvor mange flere mennesker må miste livet? Se dette sterke innlegget fra Filippinenes forhandler.

Forhandlingene i Doha skulle vært avsluttet på fredag, men fortsatte frem til lørdag. Som nevnt blokkerte flere industriland forhandlingene. Dette er helt meningsløst – det er industrilandene som har skapt problemene, og da skulle det bare mangle at de bidrar til å gjøre noe med det, og ikke hindrer prosessen.

UN Photo/Mark Garten

Det ble til slutt vedtatt en videreføring av Kyotoavtalen, som varer fra 1. januar 2013 til 31. desember 2020, hvor flere land forplikter seg til å kutte i sine utslipp. Men Canada, Japan, New Zealand og Russland har valgt å ikke være med på forlengelsen av Kyoto-avtalen, og USA var ikke med på Kyoto-avtalen i utgangspunktet, og derfor omfatter “Kyoto 2” bare 15 % av verdens klimagassutslipp. I denne avtalen er det er ingen krav om økte ambisjoner fra de rike landene, bare mulighet for dem til å øke ambisjonene hvis de ønsker det selv. Det er også slik at overskuddet av klimakvoter fra forrige periode skal overføres til den nye perioden, og dette fører til smutthull i avtalen. Men heldigvis har en rekke land, blant annet Norge, sagt at de ikke vil bruke disse kvotene.

Heller ikke når det gjelder finansiering av klimatiltak i utviklingsland ble det et resultat de kunne skryte av, mye på grunn av EU og USA. Det har blitt lovet at man skal opprette et grønt klimafond som skal hjelpe fattige land med å møte utfordringene som klimaendringene fører med seg. Men de lyktes ikke med å komme frem til når og hvordan pengene skal komme på plass, og den endelige teksten er veldig uforpliktende.
Når det gjelder arbeidet med en global avtale i 2020 skjedde det lite også der, men denne avtalen skal ihvertfall gjelde for alle land i verden. Det ble vedtatt at i 2013 skal det igangsettes et arbeid som skal se på mulighetene for hvordan det store gapet mellom dagens ambisjoner og det som trengs for å kunne hindre de verste konsekvensene av klimaendringene skal tettes.

Resultatet av toppmøte i Doha omtales av flere som en skuffelse. Det haster mer og mer for hvert år som går – hvor lenge skal vi utsette å få i gang skikkelige tiltak? Noe må gjøres før eller senere – hvorfor ikke bare få på plass ordentlige tiltak nå med én gang, istedenfor å vente til situasjonen er enda verre? Vi har jo det som skal til! Vi må ikke la det gå så langt at det blir umulig å snu!

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Mina Hennum Mohseni