I går lå jeg syk hele dagen og brukte mesteparten av tiden til å lese. En av de artiklene jeg kom over i Dagbladets Magasinet berørte et tema som sjelden omtales av de store norske avisene. Imperialisme. Det vil si – avisen gikk ikke så langt at den refererte til det som imperialisme, de brukte noe mildere termer i sine beskrivelser, men jeg vil kalle det hva det er; klassisk økonomisk imperialisme.

Artikkelen, eller kanskje rettere sagt reportasjen handlet om Aserbajdsjan og hvordan oljen i landet har vist seg å være en forbannelse for det aserbajdsjanske folket. Vi har sett det flere ganger tidligere, når land uten tradisjon for demokrati og velferd blir beriket med store ressursgoder ender det ofte galt – pengene går rett i lomma på de rikeste og korrupsjonen i landet skyter til vers. Forskjellene i landet øker. Hvorfor er det egentlig slik at en så stor rikdom kun kommer til glede for noen få?

Forholdene i Aserbajdsjan er meget dårlige – blant annet stor korrupsjon. I følge Globalis måler landet 1,9 i en skala der 10 er korrupsjonsfritt og rettigheter som valg uten fusk, ytringsfrihet osv som er selvfølger her i Norge er ikke-eksisterende i Aserbajdsjan. Det er muligens galt å skylde alle disse manglene på oljerikdommen, men det vi med sikkerhet kan si at noe av det oljen forårsaker er at den holder eliten i landet sterk. Når de som har makt har penger samtidig som korrupsjonen er høy og nesten alt kan kjøpes for penger ganger det ikke innbyggerne. I tilegg behøver ingen i regjeringen eller lignende å ta hensyn til folket – man behøver ikke nødvendigvis mange stemmer for å vinne valget i et land som Aserbajdsjan.

Mange vestlige oljeselvskap opererer i Aserbajdsjan i dag, blant dem Statoil. Avtalene er gode – gode for Statoil og gode for eliten i landet. Kanskje er det galt å kritisere Statoil for den jobben de gjør i blant annet Aserbajdsjan. Jeg har ikke studert dette nøye – jeg har overhodet ikke noe bevis for at de driver korrupsjon eller lignende, selv om dette er bevist begått av mange store oljeselvskap tideligere, men da bare amerikanske oljegiganter som Shell og ingen norske. Statoil svarte på alle spørsmålene til Dagbladet journalisten med en ”det vi ikke vet har vi ikke noe med” holdning. Han mente at Statoil ikke hadde noe med hva som skjedde i landet å gjøre så lenge de selv ikke direkte var innblandet i korrupsjon, dessuten drev de en hel del veldedige prosjekter i Aserbajdsjan. Men er det riktig at noen med så stor økonomisk makt samtidig kan fraskrive seg alt ansvar?

Også i andre land kan vi se igjen det samme – Nigeria er et eksempel. Vestlige oljeselvskap pumper ut, avtalene er riktignok gode, men igjen bare for eliten i landet. Nigerias oljehistorie er mørk, så mørk at Shell til og med har vært pådrivere for å få talsmenn i landet som kjempet mot oljeutvinningen henrettet.

Statoil har gode muligheter til å påvirke de landene de handler med i en bedre retting. Både når det gjelder generell politikk og velferd, men også og viktigst for å få landene til å respektere menneskerettighetene. Dette, i tilegg til å handle annerledes – ansette flere av lokalbefolkningen osv. Ikke bare hente ut oljen og dra igjen, støtte et par veldedighetsarrangementer og tro at de har betalt for seg. Statoil, som selv ble opprettet slik at utenlandske oljeselskaper ikke skulle utnytte de norske oljeressursene. Kan man virkelig legitimere en slik vellintjenende oljeuthenting samtidig som man fraskriver seg alt ansvar, kan man det?

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN

admin

    Kommentar (1)

  1. Thomas

    ()

    Veldig interessant artikkel!! Enig med deg i at dette ikke kan godtas. Selskaper som investerer i land uten tradisjoner for demokrati og menneskerettigheter har et stort ansvar.