Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

Bildet er fra 8.mars-markeringen på Eidsvolls plass i Oslo 2015. Foto: Gudmund Dalsbø / Flickr / CC BY-SA 2.0.
Bildet er fra 8.mars-markeringen på Eidsvolls plass i Oslo 2015. Foto: Gudmund Dalsbø / Flickr / CC BY-SA 2.0.

På kvinnedagen markerer vi solidaritet med kvinner. Men med hvilke kvinner?

Det er parolene i 8. mars-toget som i stor grad reflekterer hvem vi går i tog for. Med litt velvilje kan fem av årets femten hovedparoler kobles opp mot internasjonale likestillingsspørsmål. Et stort flertall av parolene handler om hvordan norske kvinner – noen av verdens mest privilegerte mennesker – skal få det enda bedre. Landets feminister marsjerer taktfast i tog for sekstimersdagen, arbeidsmiljøloven og overgangsstønaden.

70 prosent av verdens fattigste er kvinner – kvinner i utviklingsland. Kvinner eier 1 prosent av verdens eiendom, og av all lønnsinntekt i verden har de én tidel. Tre millioner kvinner kjønnslemlestes hvert år, én tredel av jenter i utviklingsland er gift før de fyller 18 år og 70 000 dør i barsel hvert år fordi de er for unge til å føde. Det finnes millioner av undertrykte kvinner i nød som trenger verdenssamfunnets oppmerksomhet. I stedet prioriterer vi, i et av verdens mest likestilte land, å sutre over egen overgangsstønad.

Store deler av norsk høyreside velger å utebli fra 8. mars-toget. Ikke fordi de er imot likestilling. Ikke fordi de mener kvinners rettigheter er uviktig. De uteblir fordi venstresiden har monopolisert kvinnedagen. Med tradisjonelle sosialistiske tiltak som hovedparoler og en paraplyparole som lyder ”Stopp regjeringens angrep på kvinners rettigheter”, ekskluderer vi høyresiden fra likestillingskampen.

Rødstrømpefeministene kan gjerne kjempe for arbeidstid og trygd – alle andre dager i året.

På den internasjonale kvinnedagen bør det politiske Norge klare å stå samlet. Ikke om fillesaker, men om det som betyr noe. Det bør være en selvfølge at en markering som omhandler en universell sak, også har en partipolitisk nøytral paraplyparole.

 

Årets 8. mars-paroler viser at vestlig feminisme ikke er en så uproblematisk ideologi som mange vil ha det til. Den er i for stor grad nærsynt og innadrettet, og henger seg opp i nasjonale partipolitiske småkonflikter heller enn å fokusere de kvinnene i verden som faktisk blir systematisk undertrykket og får menneskerettighetene sine brutt fordi de er kvinner.

Equal rights. Foto: wikipedia

Dobbeltmoral

Mange feminister liker å si at feminismebegrepet er misforstått. De aller fleste har assosiasjoner knyttet til feminisme, og ikke alle er utelukkende positive. Ordboken definerer feminisme som en teori om politisk, sosial og økonomisk likestilling mellom kjønnene. I seg selv er dette er glimrende mål som alle bør være enige om. Men dessverre er feminisme, i likhet med en hvilken som helst annen ideologi, mer komplisert enn det som lar seg forklare med en kortfattet ordbokdefinisjon.

Feminisme tar utgangspunkt i at verden er at vanskeligere sted for kvinner enn for menn. Man kan vifte med ordbokdefinisjonen så mye man vil, men det ligger i ordet ”feminisme” at ideologien bygger på forskjellene mellom kjønnene, med et fokus på kvinner som de mest hjelpeløse. Den behandler symptomene heller enn årsakene.

Feminisme er en ideologi som forutsetter at kvinner alltid er svakest, alltid lavere på rangstigen enn menn og alltid offer for en form for urettferdig behandling.

I et samfunn som det norske, hvor kvinner ikke er svake, er det mye av det feministiske tankegodset som ikke lenger stemmer overens med realitetene. Dette resulterer i kleine situasjoner som årets 8. mars-markering, hvor fokuset på norske kvinners hverdagsproblemer virker absurd sneversynt sett i sammenheng med den graverende kjønnsdiskrimineringen som skjer andre steder i verden.

Kjønnshysteri

Man hører ofte feminister si at feminisme handler om retten til å defineres menneske, ikke kjønn. ”Menneske – ikke kjønn” er et viktig og dagsaktuelt prinsipp som alene hadde vært en tidsmessig ideologi også i 2015-Norge. Kjønn bør være irrelevant, og de samfunnsskapte, sosiale kjønnsrollene må bygges ned. Ironisk nok bidrar feministiske likestillingstiltak mistenkelig ofte til det motsatte. Et eksempel er kjønnskvotering, som heller enn å fremme likeverd bidrar til et klarere skille mellom kvinner og menn. Kjønnskvotering deler mennesker i to konkurrerende lag og fører til at kjønn veier mer en kvalifikasjoner, personlighet og erfaring til sammen. Var det ikke dette vi skulle bekjempe? Kjønnskvotering er en av flere triste bivirkninger av feminismens dobbeltmoralske kjønnshysteri, hvor målet alltid er halvparten av hvert kjønn heller enn like muligheter for alle.

I en tid der man ellers ser med skepsis på ideologier som deler verden i ”oss” og ”dem”, virker det bakstreversk å dyrke en ideologi som har gjort skillet mellom ”oss” og ”dem” til hele sitt forutsetningsgrunnlag. Vi trenger en likestillingsideologi som stemmer overens med samfunnsvisjonen om at kjønn skal være irrelevant og at menneskeheten ikke skal være delt i to. Når de fleste feminister synes det er greit å bruke forskjellsbehandling – som kvotering – for å oppnå likestilling, mister de all troverdighet. Vi bør heller bruke redelige og rettferdige likestillingstiltak og vente noen år ekstra på full likelønn, enn å bruke forskjellsbehandling som virkemiddel for å bekjempe skjevheter. Såpass prinsippfast må man nesten være.

Ord har makt

Det er få saker som er viktigere enn likestillingssaken. Det er enormt viktig at folk over hele verden kjemper for kvinners rettigheter – for det er utvilsomt nødvendig. Om du velger å utkjempe kampen under feminismens flagg eller ikke, er ikke det viktigste. Det viktigste er at man åpner for flere tilnærminger til likestillingssaken. Det er en vanlig misoppfatning at å være for likestilling er synonymt med å være feminist.

Det er et problem at én ideologi påberoper seg patent på prinsippet om likeverd mellom kjønnene. Å mene at man må være feminist for å være for likestilling, er like absurd som å mene at man må være kommunist for å være for skatt eller kristen for å være for nestekjærlighet.

Jeg tror hovedproblemet med feminismen ligger i begrepet. Man kan omdefinere ordet ”feminisme” på nytt og på nytt, men faktum er at ordet i seg selv har makt. ”Feminisme” skaper assosiasjoner til én spesifikk kjønnskategori og en viss type likestillingstiltak. Jeg vil ikke være feminist fordi jeg ikke vil bekjenne meg til en ideologi som, enten man vil det eller ei, tar utgangspunkt i et kjønn. Historisk sett har den klassiske feminismen vært helt essensiell, og historien tatt i betraktning er det forståelig hvorfor ideologiens navn er nettopp «feminisme».

Men hvis man ønsker en samlet likestillingskamp med mest mulig politisk tyngde, er man nødt til å fase ut begreper som er overbelastet. Verden behøver et bredere likeverdsperspektiv som konsentrerer fokuset der omfanget av kjønnsdiskriminering er størst, som ikke bruker forskjellsbehandling som middel mot forskjellsbehandling og som ikke baserer seg på ett kjønn som permanent svakest.

Det trengs et alternativ til feminisme. Det alternativet er ekvalisme. Ekvalisme vil nødvendigvis ha mye til felles med feminisme – hovedforskjellen ligger i begrepet og hva slags assosiasjoner det skaper. Ekvalismen er ennå en temmelig udefinert ideologi, men den vil gi nye muligheter for den såkalte ”kvinnebevegelsen” til å markere seg som en likeverdsbevegelse. Den vil også fungere samlende for personer som gjerne vil delta i likestillingskampen, men ikke ønsker feministhetten trukket ned over hodet i samme slengen. Jeg har aldri følt meg komfortabel med å definere meg som feminist – selv om jeg er tilhenger av venstresiden – og det å kunne velge en annen likestillingsideologi har gjort det enklere for meg å delta i likestillingsdebatten uten å måtte forklare hva slags feminist jeg er.

Jeg er faktisk ikke feminist. Ikke fordi ikke har respekt for feminister og meningene deres. Ikke fordi ikke anerkjenner feminismens historiske betydning, og ikke fordi jeg er uenig i feminismens overordnede mål. Jeg er ekvalist fordi jeg savner det internasjonale likestillingsperspektivet, er for genuin likeverd og ønsker meg en ideologi hvis eksistens ikke avhenger av evig kvinneundertrykkelse.

 

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.