Erle Nyhus

Erle Nyhus

Urban hedmarking født rett før årtusenskiftet. Går IB-linja og er opptatt av likestilling, utdanningspolitikk og flyktninger. Midtøsten-entusiast.

Barn i søk etter beskyttelse blir i Norge utsatt for nedverdigende behandlig og urettferdige påstander. Bildet er tatt av Amjad Jamal og hentet fra "United Nations Photo", www.flickr.com.  452300.
Barn i søk etter beskyttelse blir i Norge utsatt for nedverdigende behandlig og urettferdige påstander. Bildet er tatt av Amjad Jamal og hentet fra "United Nations Photo", www.flickr.com. 452300.

Den siste tiden har jeg kjent på en veldig rar følelse. En veldig vond følelse, en følelse jeg aldri har kjent før. I det siste har jeg følt skam. Jeg skammer meg over å være norsk. Vanligvis er jeg jo så stolt over å være norsk. For det er mye å være stolt over; demokratiet, Nobelprisen, «verdens beste land å bo i». Men nå er stolthetsfølelsen er borte. Nå skammer jeg meg. Jeg skammer meg over VGs kommentarfelt. Jeg skammer meg over Odins soldater. Jeg skammer meg over nedbrente asylmottak. Og det absolutt vondeste, den største frykten, det som holder meg våken om natten – det er de holdningene som vokser frem blant oss. Hva har skjedd, kjære Norge?

«Bortskjemte trygdemisbrukere og frekke lykkejegere! Sett dem på første fly hjem til Syria. Dr. Assad trenger friske unge landsmenn til å gjenoppbygge Syria. Erna? Tar du grep? Deportasjonene starter nå!!»

Tenk deg å forlate alt du eier, hjemmet ditt, alt som er kjært. For så å utsette familien din for en livsfarlig reise over ukjent land. Du aner ikke hva som venter deg, ofrer alt. Du gjør deg så inderlig liten, så skremmende sårbar. Hvor mye skulle til for at du hadde gjort dette? Kan du ane dimensjonene av katastrofen i Syria?

Det er ytterst få som vil flykte. Flukt følger desperate, umenneskelige tilstander. Tilstander de færreste av oss kan fatte. Flyktningene har ikke noe valg.

Vi er deres siste utvei, og nå er det vår tur til å ofre noe. Hvorfor er dette så vanskelig å forstå? Har vi druknet i egen tilfredshet?

«Fyfader tror disse parasitusene at de skal få bo på hotel? På tide å bidra Stordalen uten å fakturere UDI! Jeg er så drittlei av maset om disse lykkejegerne. Kan ikke de bare grave et stort hull, hoppe nedi også skal jeg ta bryet med å fylle igjen hullet, hehe.»

FN roper varsko om norsk asylpolitikk. Vi har en innvandringsminister som sammenligner båtene over Middelhavet med gullstoler, og kristne Listhaug «ser ikke motsetningen mellom kristen nestekjærlighet og stramme tøyler i asylpolitikken«. Vi har en justisminister som sender maktesløse barn tilbake til elendighet, og en finansminister som oppfordrer kommuner til ikke å ta imot asylsøkere og dermed også bryte stortingsvedtak. Vår politiske opposisjon akspterer stille at Norges tradisjon for å hjelpe, forvsinner, og at vårt sterke solidaritetsprinsipp fordufter. Er det et slikt land vi ønsker å være?

«Det er noen barnefamilier blant disse såkalte flyktningene, og det er altså et kalkulert trekk for å få sympati og lettere adgang til europa. Dette har jeg hatt mistanke om lenge, for jeg vet at muslimene kynisk bruker barn for å få sympati og for å fremme islam, eller ganske enkelt som levende skjold i konflikter.»

Flyktninger er mennesker i nød, og det er noe som altfor ofte glemmes i en debatt som nå handler om penger og ressurser. Det kan den ikke lenger gjøre. Nærmere 60 millioner mennesker er i dag på flukt, og i fjor kom 30 000 av dem til Norge. De søker etter beskyttelse og trygghet, men fortjener så mye mer enn det. De fortjener respekt og toleranse. De fortjener en ny og rettferdig sjanse. Tenk dere når historiebøkene om denne perioden skal skrives. Hadde du likt det som ble skrevet om vår generasjon slik situasjonen er nå? Som et folk som skapte fremmedfrykt og som nektet å dele? Jeg vil at vi skal være blant de som hjalp. De som åpnet øyne, hjerter og husrom. Vi skal ikke hjelpe fordi internasjonale organisasjoner sier vi må. Eller for å importere billig arbeidskraft. Vi skal hjelpe fordi vi er mennesker.

«Ja de krever og krever, gi den ei vaskefille eller en mopp og lær dem å ta ansvar for sitt eget liv og sin egen status. De sitter på ræva og bra forlanger, dette må vi ikke godta slike krav, hvis de ikke snart tier stilt blir de raskt sent ut, noe annet er de ikke verd.»

Jeg skammer meg. Jeg nekter å ta del i et samfunn hvor uttalelsene ovenfor blir ansett som legitime. Jeg nekter å bo i et land hvor vi deler folkegrupper inn i «oss» og «dem». Jeg nekter at mine og våre politikere, våre representanter utad, setter økonomi og materiell velstand over menneskelige verdier. Mye er sagt i denne debatten, og det er ikke stort igjen å si. Men glem aldri; vi har vunnet i verdenslotto. La aldri landegrenser definere menneskeverd. Vi er ikke bedre enn noen – vi er bare ufattelig heldige.

Kjære Norge; ta våre nye venner imot.

Jeg vet jeg snakker for veldig mange når jeg sier at jeg håper vinden snart vil snu, og at det ukrenkelige menneskeverdet igjen blir det viktigste for oss.

//Alle uthevede kommentarer er i sin opprinnelige form hentet fra norske aviser// 

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Erle Nyhus

Erle Nyhus

Urban hedmarking født rett før årtusenskiftet. Går IB-linja og er opptatt av likestilling, utdanningspolitikk og flyktninger. Midtøsten-entusiast.