Benedicte Fagervoll

Benedicte Fagervoll

17-åring fra Tromsø som stiller de vanskelige spørsmålene til de rette tidene. Elsker å provosere, men hater å bli provosert. Sier aldri nei til en fjelltur. Debattant og kanskje litt kverulant, men aller viktigst medmenneske og menneskekjenner.

En lykkelig familie.(Photo: Freedigitalphotos.net/  Vlado)
En lykkelig familie.(Photo: Freedigitalphotos.net/ Vlado)

Kjære mamma og pappa, ikke bli skuffet. Jeg vet jeg ikke er perfekt, tvert i mot, men hør på meg. Kjære mamma og pappa, jeg har noe jeg vil si til dere som jeg vil dere skal vite. Kjære mamma og pappa, bare hør litt på meg. Kjære mamma og pappa, jeg er sliten og nå skal jeg fortelle dere hvorfor.

Kjære mamma og pappa. Lytt til meg. Jeg er sliten. Ikke bare sliten som i at jeg vil sove , men så sliten at jeg kjenner det fysisk, dypt inn i kroppen og langt inne i sjela. Kroppen verker og hodet skriker etter en pause, men jeg tar ikke pause. Hvorfor? Jo, fordi dere, kjære mamma og pappa, dere fortalte meg at utdanning var det viktigste jeg kunne ha her i livet. Og dere fortalte meg at jeg er heldig som har muligheten til å gå på skole.Men kjære mamma og pappa, hva med meg?

Kjære mamma og pappa, når ble utdanningen min viktigere enn meg?  (Photo: FreeDigitalPhoto.net/ FrameAngel)

Kjære mamma og pappa, når ble utdanningen min viktigere enn meg? (Photo: FreeDigitalPhoto.net/ FrameAngel)

 

Kjære mamma og pappa. Snakk med meg og ikke bare til meg. Ha en samtale med meg og lytt til hva jeg har å si. Jeg ønsker at vi skal ha et åpent forhold til hverandre, men kjære mamma og pappa. Det er vanskelig fordi jeg er redd for at dere skal bli skuffet over meg fordi jeg vet at jeg ikke er det perfekte barnet, men kjære mamma og pappa, jeg prøver mitt beste. Dere er heller ikke perfekte. Dere vet det så utrolig godt selv. Så, kjære mamma og pappa, ikke lat som at dere er perfekte. Vet dere hva deres perfeksjonsfokus gjør med meg? Jo, kjære mamma og pappa, jeg blir redd. Redd for å skuffe dere.

Kjære mamma og pappa, jeg er redd. Redd for å skuffe dere. (Photo: Flickr.com/Porsche Brosseau)

Kjære mamma og pappa, jeg er redd. Redd for å skuffe dere. (Photo: Flickr.com/Porsche Brosseau)

Kjære mamma og pappa. Husker dere da dere fortalte meg hvor glad dere var i meg da jeg var liten? Jeg husker det. Dere sa det alltid: I barnehagen ved henting og levering, da dere vekket meg om morgenen, da dere la meg for å sove og da jeg hadde laget tegninger til dere. Noen ganger brukte jeg å sitte å leke på gulvet, så tittet jeg opp på dere og dere smilte etterfulgt av en påminnelse om at dere var glade i meg. Men kjære mamma og pappa, husker dere når dere sa det sist til meg? Fordi jeg kan ikke huske at dere har fortalt meg det på lenge. Dere ser det kanskje ikke, men kjære mamma og pappa, det gjør vondt å ikke få høre at dere er glade i meg.

Jeg er kanskje snart voksen, men jeg er enda et barn. Jeg trenger enda å høre at dere er glade i meg.

Kjære mamma og pappa, det gjør vondt å ikke høre at dere er glade i meg. (Photo: Shapecharge / iStock)

Kjære mamma og pappa, det gjør vondt å ikke høre at dere er glade i meg. (Photo: Shapecharge / iStock)

Nå, kjære mamma og pappa, nå håper jeg at dere skjønner meg litt bedre. Problemet er ikke det at jeg ikke vet at jeg er elsket fordi det vet jeg, men jeg trenger å føle det. Jeg er ikke sint, eller skuffet, eller sur. Tvert imot, jeg er bare sliten. Sliten av å føle meg glemt i en travel hverdag. Sliten av å høre at jeg kan bedre. Sliten av å høre alt jeg gjør feil. Sliten av å ikke føle meg hørt.

Kjære mamma og pappa, jeg trenger fortsatt kjærlighet.

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Benedicte Fagervoll

Benedicte Fagervoll

17-åring fra Tromsø som stiller de vanskelige spørsmålene til de rette tidene. Elsker å provosere, men hater å bli provosert. Sier aldri nei til en fjelltur. Debattant og kanskje litt kverulant, men aller viktigst medmenneske og menneskekjenner.