Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.

Muammar al Gaddafi
Muammar al Gaddafi

Libya ligger nord i Afrika og ble selvstendig i 1951 fra britisk styre, som et av de første landene i Afrika. Før krigføringen i 2011, hvor NATO og Norge slapp 7642 flybomber over landet. Før krigen i Libya og Vestens kamp for å beskytte sivile innbyggerne i Libya mot diktatoren Muammar Al-Gaddafi. Før Libya ble etterlatt og glemt, i ruiner og kaos. Før Vestens militære intervensjon av Libya, hadde man etablert noe som minner mye om en velferdsstat.

Gaddafi var ikke så gal, som vi likte å tro

Libya kom mye lengere på velferd, på enkelte områder, enn det vi i Vesten liker å innrømme.  Libyas innbyggere fikk økonomisk støtte til hus og bil, gratis helsevesen og utdanning. Før Gaddafis tid kunne bare 25 % av befolkningen lese og skrive, med Gaddafi økte andelen til 83 %, og 25% av innbyggerne fikk universitetsutdannelse. Gjennomsnittlig levealder var høy, – 78år.  Vestlig media elsket å fremstille Gaddafi som en gal despot. Utviklingen han fikk til passet ikke inn.

Sanaa from the rooftop Foto: Franco Pecchio/Flickr

Sanaa from the rooftop Foto: Franco Pecchio/Flickr

Det var antakelig mange libyere som ikke likte Gaddafi, og ønsket seg mer demokrati, men mange likte det Gaddafi fikk til.

Spillet om intervensjon i Libya

Fra vinteren 2011 spredte Den arabiske våren og folkeopprøret seg fra land til land, med forskjellige og vekslende hell. Opptakten til den brutale Libyakrigen så man fra midten av februar i 2011. Opprørere demonstrerte i Benghazi, med krav om mer demokrati.

Opptrappingen av konflikten, og frykt for at Gaddafi ville angripe sivile i Benghazi, førte til at FN først innførte sanksjoner mot Libya, for så å godkjenne iverksetting av en internasjonal militær intervensjon – som ble avgjørende for at regimet falt i juli 2011. FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 mot Libya ga medlemslandene tillatelse til «å ta i bruk alle nødvendige midler» for å beskytte sivile og sivile områder som trues av angrep». Den forbød imidlertid utenlandske bakkestyrker å okkupere libysk territorium. Det ble skapt et bilde av at Gaddafi planla angrep mot sivile, og at regimet satte inn fly mot sivile. Flyangrepene, vet man nå, var rettet mot egne våpenlagre, – for å forhindre at de falt i opprørernes hender.

Norges bidrag

Norge ble en av de mest aktive bombenasjonen i luftangrepet. Mellom 24.mars og 30. april slapp norske F-16 fly 588 bomber over Libya. Norske myndigheter la mye av ansvaret på bombingen på pilotene. I Brennpunkt-programmet «De gode bombene» blir vi fortalt at 75 % av de norske bombetoktene ikke var planlagt på forhånd, men at pilotene selv plukket ut bombemålene. Bombeangrepene skilte ikke mellom sivile og militære mål. Det ble sluppet bomber på tettbefolkede områder.

F-16 Mars 2011 Foto: DVIDSHUB/Flickr

F-16 Mars 2011 Foto: DVIDSHUB/Flickr

Fredsløsningen lå på bordet

Sikkerhetsrådet hadde bestemt at det skulle være flyforbudssone over Libya. På grunn av flyforbudssonen, ble Den Afrikanske Union nektet å lande i Libyas hovedstad Tripoli, for å legge frem fredsforslag for Gaddafi, og starte forhandlinger. Sør-Afrikas president Jacob Zuma klarte allikevel å legge frem en fredsløsning og den fredsløsningen godtok Gaddafi. For NATO og FN var det uakseptabelt med en fredsløsning og bombingen av Libya fortsatte, helt frem til Gaddafi ble myrdet 20.oktober, av opprørere.

Safe Haven for opprørsgrupper, terrorister og menneskesmuglere

Det ble tydelig ført krig for regimeendring, og for å fjerne en diktator, uten at noen plan for hva som skulle skje etter endt operasjon. Libyas suverenitet ble ikke respektert av NATO, og Norge bidro til å fjerne Gaddafi fra makten. Det er ingen fungerende sentral myndighet, domstol eller politimakt. Det er opprørsgruppene som styrer landet nå. Det er fritt spillerom for terrorgrupper, opprørsgrupper, og kriminelle. Dissee har fått stor tilgang på våpen, tunge våpen, etter Libya krigen.

NATOs bombing i Libya har gjort landet til en «safe haven» for kyniske menneskesmuglere. De har fritt leide til å «hjelpe» flyktningene fra Afrika, over til Europa. Minst 3500 båtflyktninger har mistet livet på vei til Europa det siste året, ifølge FNs høykommissær. Den italienske kystvakten venter over 100 000 flyktninger i 2015. De fleste vil legge ut fra Libyas kyst.

Historien har avsagt sin dom

Krig fører aldri til noe godt. Det internasjonale samfunnet kom med krig til Libya. Nå har vi sett hva invasjonene har ført til. Landet er lagt i ruiner og folket lider. Det ligger ingen automatikk at man skaper demokrati ved å fjerne en diktator. Før bombingen startet sa Jens Stoltenberg: «Historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene». Nå er Jens Stoltenberg Generalsekretær i NATO og historiens dom er klar. Libya-krigen og Norges deltakelse i den har bidratt til å skape en humanitær tragedie, hvor desperate båtflyktninger dør hverdag i Middelhavet.

Nå må NATO og det internasjonale samfunnet ta ansvar for sine handlinger.

 

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.