Anders Hjellum

Etter at demonstranter satte fyr på seg i Tunisia i desember 2010, startet en rekke opprør mot de totalitære regimene i Midtøsten. Mange regimer falt, og reformer måtte til i de resterende landene. Mange sivile har mistet livet og situasjonen i en del land er fremdeles forferdelig for de sivile. Syria er et av landene som virkelig er oppe i den verste krisen, kampen mellom myndighetene og befolkningen i landet. Det er fremdeles pågående kamper i mange av byene og den forferdelige borgerkrigen har nå gått inn i en meget usikker periode. Det er vanskelig for FN å få gjort noe med konflikten fordi det blir lagt ned veto mot forslagene fra de vestlige landene. Hvordan kan vi sitte å se på?

En felles betegner for mange av de totalitære styrene, var at diktatoren hadde regjert med uttakstilstand i så mange år at befolkningen til slutt gikk lei. Grunnet konflikter og ustabile perioder i regionen kunne diktatorene forsvare unntakstilstandene de hadde innført i landene som samtidig hindret befolkningen i å stemme på andre kandidater.

Det er gått to år og tre måneder siden opprørene startet, situasjonen har endret seg, men folket er enda ikke fornøyd i en rekke land. Dette inkluderer Egypt, hvor Hosni Mubarak gikk av, til fordel for Mohammed Mursi som vant presidentvalget i Egypt i juni 2012, og tok over etter 17 måneder med militærstyre. Situasjonen endret seg allikevel ikke stort for den generelle egypter, Mursi opptrer likefullt som en diktator som sin forhatte forgjenger. Det er allikevel  Syria jeg har valgt å fokusere på i dette innlegget, ettersom det her befinner seg en heftig borgerkrig for øyeblikket.

Det skulle gå mange land og mye elendighet til før alvoret startet for fult i Syria. Den 15 mars 2011 viste det seg for fult alvor at den arabiske våren også hadde nådd Syria, landet hvor president Bashar Al-Assad, en britisk-utdannet lege hadde overtatt makten fra sin far, som lenge hadde planlagt at det var den eldste sønnen som skulle ta over. Den eldste sønnen døde før faren sin, og det var han det lenge hadde vært planlagt at skulle ta over. Han hadde fått trening og lærdom som skulle gjøre ham til en utmerket president, og da han døde, satt den unge Bashar igjen med et enormt ansvar, uten trening og forberedelse.

Den forhatte presidenten – Bashar Al-Assad

Familien Assad tilhører en religiøs minoritet i Syria som kalles alawitter, disse utgjør ikke mer en rundt 11,5 % av befolkningen i Syria, men har siden 1970 styrt landet med jernhånd. Noe av grunnen til at dette har latt seg gjøre så langt, er konflikter mellom sjia- og sunni-islam, faren til Bashar, Hafez brukte muligheten til å kuppe styret ved militærmakt og fikk mange sunni- og sjia-muslimer til å godta dette fordi han selv ikke tilhørte noen av retningene, dette gjorde at han kunne framstå som «nøytral». President Bashar Al-Assad innførte ulike reformer for å gjøre en «småsinna» befolkning rolig, og han begynte også et arbeid med å avskaffe unntakstilstanden landet lenge hadde vært i.

Men i april, bare dager etter at Bashar Al-Assad hadde fjernet unntakstilstanden, brøt det ut opprør fra studenter som protesterte mot at vennene deres ble torturert i fengsel for å ha tagget anti-regime propaganda. Dette førte til starten på det som skulle vise seg å bli noen lange og tunge år for syrerne.

Sommeren 2011 begynte også mange soldater og offiserer å desertere fra den syriske hæren, disse begynte så kampen for et fritt og demokratisk Syria, amerikanerne har senere uttalt at det var i desember 2011 at borgerkrigen begynte for fullt. En opposisjons-regjering ble sendt i eksil, og hadde planer om å ta over etter at Bashar forhåpentligvis hadde gått av, men opposisjons-regjeringen ble ikke anerkjent, hverken av vestlige eller arabiske stater.

I november 2012 gjorde opprørerne et desperat forsøk på å skaffe mer diplomatisk, økonomisk og militær støtte en de hadde fått så langt, de opprettet en paraplyorganisasjon som ble kalt for Den Nasjonale Koalisjonen for Syriske Revolusjonære. Organisasjonen fikk støtte og ble anerkjent av både Frankrike, Storbritannia, Tyrkia og de fleste arabiske landene. Syria som land ble også kastet ut av den Arabiske Liga, som er en form for EU, bare i Midtøsten. Mange vestlige land fryktet allikevel at økonomisk støtte og våpenstøtte til de revolusjonære ville kunne havne i hendene på en jihadister som ville kunne være med på å ødelegge landet  i stedet for å tjene sitt (vestlige lands) formål, de vestlige landene var også spesielt redd for at dette også ville ødelegge for deres interesser i landet, om konflikten eventuelt skulle ende med en seier til de revolusjonære.

Samtidig, er det heller ikke alle land som støtter opp under de revolusjonære, land som Russland og Kina har for eksempel gjort alt i sin makt, som best er i FNs sikkerhetsråd,  for å hindre et hvert forsøk på å gå inn i Syria, landene har derfor brukt sin vetorett under et hvert forslag om å gå inn eller å støtte opp under de revolusjonære. Dette kan skyldes flere årsaker, Russland har lenge hatt et godt forhold til Bashar Al-Assad og resten av familien hans, Russland har også hatt gode handelsavtaler, noe som også gjelder Kina, og har derfor latt egne interesser gå foran et helt folk i nød.

Som man ser på bildet har de syriske opprørerne dårlig utstyr og tar sine sivile ikke-pansrede kjøretøy i bruk.

Ved utgangen av 2012 hadde også krigere/frivillige fra andre land begynt å delta i mye større grad. Det var spesielt soldater fra Nord-Afrika og andre land i Midtøsten som deltok i kampene. Disse kriget på grunnlag av religion og det ble en stor splittelse mellom land når det kom til å støtte de to partene. På presidenten sin side, havnet gjerne muslimer med minoritets-religioner innenfor islam, men flesteparten kom for å støtte opp under opposisjonen, dette var sunnimuslimer fra nærliggende land som ønsket å støtte sine «brødre» i en kamp mot urett. Antallet soldater fra land som Pakistan, Tyrkia, Saudi-Arabia og Libya (soldater som nylig har vunnet på hjemmefronten) antas for å være særlig høyt.

Grunnet gjentatt vetobruk både fra Russland og Kina på de vestlige  medlemslandene (Storbritannia, Frankrike og USA) forslag i sikkerhetsrådet, har ikke FN fått gjort så mye bortsett fra å opprette en god del flyktningleirer og sendt inn noen få biler med forsyninger til de sivile. Det er alt for farlig for de humanitære organisasjonene å dra inn i Syria, og sivilbefolkningen lider seg stadig gjennom en grusom hverdag, fylt med krig og elendighet.

I slutten av februar 2013 antar man at det er drept over 70,000 mennesker i Syria, mesteparten sivile. I tillegg er det arrestert flere titalls tusen andre, som nå lever under forferdelige forhold i de Syriske fengslene. Mer enn 2 millioner har måttet flykte til naboland (særlig Libanon og Tyrkia) og det er opprettet utallige flyktningleirer som stadig blir tettere befolket. I tillegg til de to millionene som har flyktet, trenger 2 millioner til assistanse og støtte både i form av økonomiske midler og humanitære.

Også barn blir offer for en grusom borgerkrig

Det begynner å haste for sivilbefolkningen som stadig får det verre, flere sivile mister livet og enda flere må flytte fra sine hjem. Jeg synes nå det er på tide at både Kina og Russland legger ned sine egne interesser og begynner å åpne øynene for hva som skjer i det konfliktrammede landet. Det er på tide at også den syriske befolkningen får muligheten til å puste inn frisk og fri luft, som ikke er forgiftet av et totalitært og udemokratisk styre.

Kilder:

http://topics.nytimes.com/top/news/international/countriesandterritories/syria/index.html

http://www.guardian.co.uk/world/interactive/2011/mar/22/middle-east-protest-interactive-timeline

http://www.guardian.co.uk/world/2012/sep/23/syria-foreign-fighters-joining-war

FN uttalelser

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Anders Hjellum