Ulrikke Hugaas

Ulrikke Hugaas

Født på det vakre vestland i forrige årtusen. Engasjert i alt som involverer barn, utdanning eller rettferdighet, helst alle tre. Kardemommeloven er ganske genial.

UN Photo//Sophia Paris (CC BY-NC-ND 2.0) En hund leter etter mat på en "søppelstrand" på Haiti.
UN Photo//Sophia Paris (CC BY-NC-ND 2.0) En hund leter etter mat på en "søppelstrand" på Haiti.

I slutten av mars 2016 strandet 13 spermhvaler på en kyst i Nord-Øst Tyskland. Alle dyrene var unge hanner, altså dyr som burde ha levd i flere tiår fremover. Post-mortem undersøkelser viste at hvalene var ekstremt undervektige; en normalvektig spermhval veier mellom 32 og 41 tonn, mens disse hvalene alle veide rundt 15 tonn. Hva får 13 friske dyr til å sulte til de blir så underernært at hjertet svikter og de driver i land?

Svaret er ganske enkelt. Ingenting!

En spermhval med kalven sin.

En spermhval med kalven sin.

For hvalene sultet faktisk ikke. De var mett og god og ante sannsynligvis ingenting om hva som var i ferd med å skje. Da hvalene ble obdusert ble det gjort sjokkfunn. De var alle full av plast. Alt ifra store plastflak fra biler, til et svært fiskenett, badende i en suppe av mindre plastbiter. Mett og god. Hvem trenger vel mat og næring da?

Hvert år produseres det omtrent 300 millioner tonn plast i verden. Mengden øker stadig, og vi vet at mye av denne plasten, som ikke er biologisk nedbrytbar, havner i havet. Faktisk utgjør plast over 75 % av alt marint avfall.

Dette er ille nok, men det som er enda mer skremmende er at vi ikke vet hvor denne plasten befinner seg. Innenfor marin forskning er dette et kjent problem; «å finne den forsvunne plasten» er blitt en frase som går igjen. Hvordan skal vi forutse konsekvensene av at havet gradvis blir omgjort til en suppe av søppel hvis vi ikke har oversikt over problemet?

All plast brytes etter hvert ned til mikroplast, og det er da plasten virkelig blir farlig. Mikroplast er plastbiter som er mindre enn 5 mm i diameter. De ørsmå partiklene blir ikke fanget opp av renseanlegg og blir i havet i flere hundre år. I mellomtiden fungerer de som små magneter for miljøgifter, mikroplastens overflate suger til seg for eksempel PCB og DDT. Plankton og annen småfisk tror at de spiser næring, men sluker heller giftige plastbiter samt giftlaget som dannes utenpå plastbitene.

Til slutt får vi plasten tilbake. Det er vi som slipper den ut i havet når vi ukritisk kaster plast og bruker pleieprodukter som inneholder mikroplast, og det er på vårt middagsbord den ender opp. Det er ulempen med å være på toppen av næringskjeden; vi blir tvunget til å ta ansvar hvis vi vil overleve.

Det er lett å skylde på produsenter, men sannheten er at forbrukerne er den parten som sitter med makten til å endre markedet. Vi er nødt til å vise tydelig at vi ikke støtter aktører som bruker mikroplast. Både saltkrystaller og malt nøtteskall kan brukes som alternativ, og begge disse er biologisk nedbrytbare. Det er lett å ta smarte valg, vi må bare gidde.

Det første en bør gjøre er å laste ned sjekk-appen til Beat The Microbead, en internasjonal organisasjon som jobber for at mikroplast skal forsvinne fra alle ingredienslister. Skann produkter før du kjøper dem! Det handler kanskje om noe så enkelt som å bytte sjampo eller tannkrem.

Hvis du gir katten i alt liv i havet og ikke kunne brydd deg mindre om alle dyrene som lider på grunn av mennesker, så bry deg i det minste om deg selv. Du vil vel ikke spise gift?

Alternativt kan du bry deg om de 13 spermhvalene som døde. 13 flotte, enorme pattedyr som burde ha levd så mye lenger. Hadde det bare ikke vært for menneskers skjødesløse «bruk og kast».

Vil du lese mer?

 

 

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Ulrikke Hugaas

Ulrikke Hugaas

Født på det vakre vestland i forrige årtusen. Engasjert i alt som involverer barn, utdanning eller rettferdighet, helst alle tre. Kardemommeloven er ganske genial.