Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

En ny, internasjonal klimaavtale har blitt banket gjennom i Paris. Den er ikke perfekt, men den er historisk. Og den forutsetter et politisk paradigmeskifte for oss her hjemme i Norge.

De gode nyhetene først. Etter fiaskoen i København i 2009 fryktet mange at denne forhandlingsrunden ville gå like ille. Heldigvis tok de feil. Paris-avtalen setter ambisiøse mål: Vi skal begrense den globale oppvarminga til godt under to grader (helst under 1,5 for å beskytte øystatene), rike land skal bidra sterkt til å finansiere klimatiltak i utviklingsland og landene forpliktes til å skjerpe sine nasjonale klimamål hvert femte år. Resultatet av klimatoppmøtet er altså bedre enn mange hadde turt å håpe på. Vi har kommet til et punkt hvor de fleste er enige om problembeskrivelsen av klimaendringer, og det er nærmest konsensus om at verden må (og skal) endre kurs.

Så til det kjipe. Den vanskelige delen begynner idet statslederne reiser hjem fra Paris. Klimaforhandlinger er nemlig a piece of cake sammenlignet med reell, praktisk klimapolitikk. Klimamålene er i boks – nå har hvert enkelt land ansvar for å gjøre sitt for å nå dem. Mye tyder på at Paris-avtalen er urealistisk slik den politiske situasjonen i verden ser ut nå. For selv om avtalen har store visjoner og muligens kan kategoriseres som «grønn», er majoriteten av verdens politikere fortsatt deprimerende mørkegrå. En ambisiøs klimaavtale hjelper lite så lenge politikerne ikke er villige til å gjøre grep hjemme.

Séance pleinière de la COP21 pour l’adoption de l’accord de Paris (Salle Seine - Le Bourget)


Norsk dobbeltmoral

Planetens herligste eksempel på grå politikere finner vi her hjemme hos oss selv i Norge. Forskere og sivilsamfunn er klare på at Paris-avtalen betyr begynnelsen på slutten for norsk petroleumsindustri. De mektigste politikerne i Norge, derimot, tolker avtalen som grønt lys for mer oljeboring på norsk sokkel.

Hvis vi skal ha nubbesjans til å nå 2-gradersmålet og unngå katastrofale klimaendringer, må oljen bli liggende i bakken. Det vet Erna Solberg.  Det vet Tine Sundtoft. Det vet til og med oljeminister Tord Lien hvis han har oppdatert seg på moderne klimaforskning.

FNs klimapanel har satt opp et «karbonbudsjett» over hvor mye CO2 vi har råd til å slippe ut i atmosfæren innenfor 2-gradersmålet. Budsjettet tilsier at minst 3/4 av verdens kjente fossile ressurser må forbli urørt.

Men til tross for at vi allerede har funnet mer olje enn vi kan bruke, fortsetter regjeringen å lete etter mer. Den norske stat investerer gigantsummer i petroleumsindustrien hvert eneste år, og mesteparten av pengene går til oljeleting. Olje- og energidepartementet er i disse dager i gang med noe som kalles 23. konsesjonsrunde. Det er en samlet utdeling av lete- og utvinningstillatelser til oljeselskaper. I praksis betyr 23. konsesjonsrunde, kombinert med de kraftige statlige oljesubsidiene,  at norsk petroleumsindustri vil kunne fortsette som før i lang tid fremover.

Miljøvernorganisasjonene mener den nye avtalen betyr slutten for fossile brensler. Foto: Alisdare Hickson

Miljøvernorganisasjonene mener den nye avtalen betyr slutten for fossile brensler. Foto: Alisdare Hickson


Karbonkvoter

Fossilpolitikernes flåsete unnskyldning for ikke å kutte utslipp på hjemmebane kalles kvotesystemet. Det er en internasjonal ordning som gjør det mulig å kjøpe og selge «karbonkvoter». Dette betyr i praksis at u-land blir betalt for å kutte sine utslipp slik at rike land som Norge kan fortsette å forurense.

Kvotemarkedet hadde kanskje vært et effektivt virkemiddel hvis det hadde fungert. Dessverre tyder mye på at systemet er fullstendig mislykket: Kvoteprisen er latterlig lav, pengene havner ofte i feil hender og de blir sjelden brukt på klimatiltak som ikke hadde blitt gjennomført også uten kvotehandel. Summen blir at kvotesystemet i mange tilfeller gir mye mindre utslippsreduksjon enn hvis rike land hadde kuttet i egne utslipp.

Ren olje?
En annen vanlig unnskyldning for fortsatt petroleumsvirksomhet i Norge er at «norsk olje og gass er den reneste i verden». Når vi først har en verden som er avhengig av olje, er det ikke da best at den produseres på renest mulig måte her i Norge?

At norsk olje og gass er miljøvennlig er selvsagt bare tull. Det finnes ikke ”rene” fossile brensler, og olje og gass forurenser like mye uansett hvor i verden det brennes. Når oljelobbyen snakker om «ren» olje sikter de til C02-utslipp fra produksjonsprosessen, hvor Norge slipper ut bittelitt mindre enn andre oljeproduserende land. Utslipp fra oljeproduksjonen er uansett bare en dråpe i havet sammenlignet med utslipp fra selve forbrenningen, og det er misvisende og irrelevant å snakke om «ren» produksjon av noe som er grunnleggende skittent. Målet med klimapolitikk må være å fase ut de fossile brenslene, ikke å legitimere produksjonen av dem.

Begrepet "ren olje" er  bare en myte. Norsk olje er like skitten som alle andres.

Begrepet «ren olje» er bare en myte. Norsk olje er like skitten som alle andres.

”Gass som brobygger”
Både regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og oljenæringen selv liker å skryte av hvordan Norges olje- og gasseksport bidrar til å erstatte kull i resten av Europa. De snakker om ”gass som brobygger til fornybarsamfunnet” og går faktisk så langt til å påstå at norsk olje og gass er en viktig del av klimaløsningen.

Kull er det mest forurensende av alle fossile brensler og genererer fortsatt over 40 % av verdens elektrisitet. Det er problematisk, og Norge kan og bør bistå Europa med renere energi. Men det eneste ansvarlige er å sørge for at energien vi leverer ikke forurenser. Vår energieksport til Europa må komme fra vann- og vindkraft, ikke olje og gass. Det at enkelte andre land er enda skitnere enn Norge gir oss ikke rett til å legge egen miljøpolitikk på hylla frem til verden har faset ut kull. Tvert imot må vi gå i teten og etablere oss på fremtidens fornybare energimarkeder nå. Bare slik kan Norge være et foregangsland, ikke en bremsekloss, i det globale grønne skiftet.

Dårlig julestemning.

Dårlig julestemning.


Juleønsker
Tine Sundtoft kommer hjem fra Paris med en relativt progressive internasjonale klimamål i bagasjen. Spørsmålet er om hun vil klare å nå dem. Her er tre juleønsker, spesialdesignet for å nå togradersmålet, til Sundtoft og hennes politikerkolleger:

  1. Avlys 23. Konsesjonsrunde og flytt oljesubsidiene over til fornybare sektorer.
  2. Legg en konkret plan for utslippskutt på hjemmebane og slutt å skyve ansvaret over på verdens fattige.
  3. Begynn en gradvis utfasing av oljeindustrien i takt med en kraftigere satsning på Europas nye fornybar-marked, med mål om at Norge skal være fossilfritt i 2030. 

Paris-avtalen var en fin adventsgave. Til jul ønsker jeg meg at Norge tar sin del av ansvaret for å følge den. For hvis ikke verdens rikeste land kan mestre å omstille økonomien sin og fase ut fossilt – hvem skal klare det da?

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.