Sidra Yousaf

Sidra Yousaf

18 år gammel oslojente, med et stort engasjementet og interesse for menneskerettighetene, rettferdighet og likestilling. Ellers går meste av fritiden ut på venner og prokrastinering av skolearbeid.

UN Photo/Tobin Jones - en jente som står midt i en flyktningsleir i Somalia utenfor byen Belet Weyne
UN Photo/Tobin Jones - en jente som står midt i en flyktningsleir i Somalia utenfor byen Belet Weyne

Ingen våkner, og jeg er redd. Redd for å miste håpet. Det er litt trist å sitte her bak pc skjermen og ta opp dette. Ikke bare fordi det er juletider, rett før et nytt år med nye muligheter, og mest sannsynlig det siste innlegget av meg på denne bloggen, men enda verre er at jeg føler uansett hva jeg skriver må jeg hver kveld legge meg med en stor klump i magen om at en konflikt som også pågikk for 2 år siden da jeg skrev mitt første innlegg, pågår den dag i dag. Ikke minst har det oppstått nye kriser verdenssamfunnet ikke reagerer på eller tar hensyn til, en bølle skal ta over en av verdens mektigste posisjoner til nyttår, og flere vender seg mot spesifikke minioriteter i samfunnet. Jeg bønnfaller dere, vær så snill, hør på meg og våkne opp! Krev forandring!

Det er litt vanskelig å skrive om dette, jeg skal ikke lyve.

Jeg vet at flere får utdanning, jeg vet at flere barn har sjansen til å overleve, jeg vet at vi har flere muligheter på alle ulike arenaer enn noen annen gang, jeg vet at vi gjør det bedre på så mange flere områder. Jeg vet dette! Og det er noe vi absolutt må feire, det er noe vi må se tilbake på og være stolte over.

Men, jeg vet også at det fremdeles finnes barn som sulter, jeg vet at det er kvinner som blir tvunget inn i ting de ikke ønsker, jeg vet at det er hardtarbeidende menn som blir utnyttet for sin fattigdom og behandlet som nærmest slaver,

jeg vet det er barn som blir gravet ut av ruiner uten noen uttrykk for følelser.

Jeg vet at jeg har en ”integrerings” minister som ikke får meg eller mange andre til å føle seg noe særlig bra, og som blir latterliggjort på amerikanske show. Jeg vet at en mann som snakker om kvinner og minoriteter som objekter og umenneskelige, skal innta en av de viktigste jobbene i verden neste år, jeg vet at hvis globaloppvarming får sin gang er sjansen mindre for at fremtidige generasjoner skal kunne nyte alt det jeg kan.

Foto: Anthony Gale CC BY-SA 2.0 - Hvordan kan verdensledere se sultne, kalde, internt fordrevne og foreldreløse barn i øynene, og likevel sette seg selv og egne interesser først?

Foto: Anthony Gale
CC BY-SA 2.0 –
Hvordan kan verdensledere se sultne, kalde, internt fordrevne og foreldreløse barn i øynene, og likevel sette seg selv og egne interesser først?

Og jeg vet, når jeg ser et bilde av en jente på min alder hvor jeg kan se alle knoklene hennes og hun har et barn i sitt fang på samme alder som min lillebror, og ser inn i øynene deres, da blør hjertet mitt.

Og som det blør.

Det er så vanskelig å uttrykke min frustrasjon, og jeg er ikke noe særlig flink til å gjøre det heller, men jeg krever å bli hørt! Det gjør utrolig vondt å ikke bli hørt når du bønnfaller personer til å vise omtanke og oppmerksomhet til noen av våre tids største kriser. Hvordan kan verdensledere se sultne, kalde, internt fordrevne og foreldreløse barn i øynene, og likevel sette seg selv og egne interesser først?

Du river deg i håret, gråter, føler deg maktesløs over at personer på din alder og yngre i en annen verdensdel har en helt annen hverdag enn deg. Og det er ikke en bra en for å si det sånn.

Og vet du hva som gjør mest vondt? Du føler ikke du får gjort noen ting. Ingen verdens ting.

Niks, nada, null.

Så det ender opp med at du slutter å dele innlegg om krisen i Syria på din facebook side, du slutter å stille deg kritisk til nyheter, du slutter å følge nyhetene fordi du er sikker på at det bare vil ha noe med flyktninger å gjøre, og du vet at uansett hva du sier vil ingen høre på deg. Og det er fordi du er ung, naiv, lite erfaren, lite utdannet og masete. Du er en vanlig person. Ikke er du Barack Obama eller den nye generalsekretæren for FN. Ikke er du Erna Solberg eller Børge Brende.

Du er du, et vanlig menneske.

Men det er ikke det jeg vil du skal tenke, det er ikke det jeg vil tenke. Barn dør, mødre dør, fedre dør, venner dør. Det gjør at vi ikke har noe annet valg enn å håpe ,og få til bedre tilstander for de som trenger det mest. Og ikke kan vi vente med å hjelpe dem der de er. Dette har vært taktikken i flere år nå, og guess what: den funker ikke.

Barn i flyktningleiren Nizip1 utenfor Gaziantep i Tyrkia 27. mai 2014. Foto: Frode Overland Andersen/UD

Barn som trenger vår hjelp trenger først og fremst at vi tror på en bedre verden. Foto: Frode Overland Andersen/UD

Vi har rett og slett ikke annet valg enn å kjempe for flyktningene. Verdens ledere har kanskje sviktet dem. Blendet av egne interesser og interne stridigheter, men det er på tide at vi tar avstand fra disse og gjør noe selv! Arrangerer demonstrasjoner, står opp mot hatprat, bruker litt ekstra penger på de som trenger det mest, fordi hva har de gjort for å ende opp i den situasjonen de lever i. Jeg vet politikk er komplisert, og at man må inngå kompromisser og slikt, men herregud! Folk dør! Hver eneste dag!

Det spiller ingen verdensrolle om du ikke tror på at din politiker, leder, regjering, organisasjon osv. ikke vil kunne få til noe . Men gjør du ingenting, uansett hvilken grunn, da er du ikke lenger bare nøytral.

Da vil jeg tørre å påstå at du nesten godtar det.

Jeg krever endring! Det er ikke nok at integreringsministeren min hopper ut i Middelhavet i kledd i en slags oppblåsbar madrass, at politikere og ledere gang på gang erkjenner at det finnes et flyktningproblem. Ikke noe av dette gir mening. Jeg sier det nå: for meg er dette tåkeprat! Jeg bryr meg virkelig ikke før jeg ser resultater. Mitt tips er at ungdommen bør inkluderes mye mer. Tro det eller ei, men de fleste av oss er villige til å se bort fra våre egne interesser, og komme sammen om å gjøre noe bedre.

En person fortalte meg en gang at det å være naiv er noe possitivt, fordi det betyr at du har håp.

Det er jo trossalt VI som skal ta over alle jobbene som finnes i dag. Det kan hende en på min alder i fremtiden skal bli FNs generalsekretær, statsminister, finne løsningen på klimakrisen og mer! Jeg tror jeg snakker for de fleste, når jeg sier at jeg ikke akter å arve en verden hvor globaloppvarming og flyktningkrise har eskalert seg til noe verre enn det er i dag. Jeg nekter å la fremtidige generasjoner lide, for at det ikke tas handling. Jeg kan ikke vente langt mer, for da vil kanskje hjertet mitt ha blødd ut. Og kanskje jeg mister håpet, håpet om en bedre verden. Og det er vel kanskje det skumleste. Derfor må vi kreve at politikere, andre verdensledere med innflytelse, organisasjoner, og ikke minst oss selv, tar vår del av kampen, og bygger opp håpet om en bedre verden.

 

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Sidra Yousaf

Sidra Yousaf

18 år gammel oslojente, med et stort engasjementet og interesse for menneskerettighetene, rettferdighet og likestilling. Ellers går meste av fritiden ut på venner og prokrastinering av skolearbeid.