Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.

Barn i flyktningleiren Nizip1 utenfor Gaziantep i Tyrkia 27. mai 2014. Foto: Frode Overland Andersen/UD
Barn i flyktningleiren Nizip1 utenfor Gaziantep i Tyrkia 27. mai 2014. Foto: Frode Overland Andersen/UD

Norge stod i spissen for bombingen av Libya, vi stod i spissen for det som har skapt tidenes største flyktningekatastrofe. Libya har blitt et lovløst land og vi må ta vår del av ansvaret.

Før krigføringen i 2011, hvor NATO og Norge slapp 7642 flybomber over landet. Før krigen i Libya og Vestens kamp for å beskytte sivile innbyggerne i Libya mot diktatoren Muammar Al-Gaddafi. Før Libya ble etterlatt og glemt, i ruiner og kaos. Før Vestens militære intervensjon av Libya.

Spillet om intervensjon i Libya

Fra vinteren 2011 spredte Den arabiske våren og folkeopprøret seg fra land til land med forskjellig og vekslende hell. Opprørere demonstrerte i Benghazi med krav om mer demokrati.

Opptrappingen av konflikten, og frykt for at Gaddafi ville angripe sivile i Benghazi, førte til at FN først innførte sanksjoner mot Libya, for så å godkjenne iverksetting av en internasjonal militær intervensjon – som ble avgjørende for at regimet falt i juli 2011.

FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 mot Libya ga medlemslandene tillatelse til «å ta i bruk alle nødvendige midler for å beskytte sivile og sivile områder som trues av angrep».

Norges bidrag

Norge ble en av de mest aktive bombenasjonene i luftangrepet. Mellom 24. mars og 30. april 2011 slapp norske F-16 fly 588 bomber over Libya. Norske myndigheter la mye av ansvaret for bombingen på pilotene. I Brennpunkt-programmet «De gode bombene» blir vi fortalt at 75 % av de norske bombetoktene ikke var planlagt på forhånd, men at pilotene selv plukket ut bombemålene.

Bombeangrepene skilte ikke mellom sivile og militære mål. Det ble sluppet bomber på tettbefolkede områder. NATO sin militære intervensjon hadde ingen forutsetning for å innføre demokrati i Nord-Afrika. Det internasjonale samfunnets bombeangrep i Libya, viser den dag idag at FN og NATO hadde liten eller ingen forutsetninger for å forstå konsekvensene av å prøve å innføre demokrati og menneskerettigheter på 40.000 høyde.

Trygg havn for opprørsgrupper, terrorister og menneskesmuglere

Det ble ført krig for regimeendring, for å fjerne en diktator, uten en plan for hva som skulle skje etter endt operasjon. Libyas suverenitet ble ikke respektert av NATO, og Norge bidro til å fjerne Gaddafi fra makten.

I dag har denne nordafrikanske staten ingen fungerende sentral myndighet, domstol eller politimakt. Det er opprørsgruppene som styrer landet nå. Det er fritt spillerom for terrorgrupper, opprørsgrupper, og kriminelle. Disse har fått stor tilgang på tunge våpen, etter Libya krigen.

NATOs bombing i Libya har gjort landet til en «safe haven» – en trygg havn – for kyniske menneskesmuglere. De har fritt leide til å «hjelpe» flyktningene fra Afrika over til Europa.

Minst 3500 båtflyktninger har mistet livet på vei til Europa det siste året, ifølge FNs høykommissær. Den italienske kystvakten venter over 100 000 flyktninger i 2015. De fleste vil legge ut fra Libyas kyst.

UN Photo/Evan Schneider

Syriske flyktninger. Foto: UN Photo/Evan Schneider

Historien har avsagt sin dom

Krig fører aldri til noe godt. Det internasjonale samfunnet kom med krig til Libya. Nå har vi sett hva invasjonen har ført til. Landet er lagt i ruiner og folket lider. NATO med Norge i spissen har et delansvar i flyktningkatastrofen.

Majoriteten av båtflyktningene kommer fra det lovløse landet Libya. Det kommer hundretusener av flyktninger fra andre land i Nord-Afrika og Midtøsten, som bruker Libya som utgangspunkt for den farefulle ferden mot Europa.

Situasjonen i Libya er humanitært sett mye verre nå enn før det internasjonale samfunnet grep inn med millitærmakt. Norge med sin militære deltakelse har et moralsk og humanitært ansvar for å ta imot båtflyktningene.

FN må jobbe for at land som går inn med militær makt får et juridisk ansvar i å sikre gjenoppbygging i etterkant.

Det ligger ingen automatikk i at man skaper demokrati ved å fjerne en diktator. Før bombingen startet sa Jens Stoltenberg at «historien vil avsi sin dom over oss på grunnlag av våre handlinger nettopp i disse dagene». Nå er Jens Stoltenberg blitt generalsekretær i NATO og historiens dom er klar.

Før Vestens militære intervensjon av Libya hadde ikke det internasjonale samfunnet anelse om at verden kom til å se tidenes største flyktningekatastrofe. Libya-krigen og Norges deltakelse i den har bidratt til å skape en humanitær tragedie, hvor desperate båtflyktninger dør hver dag i Middelhavet.

Vil du bidra i diskusjonen?

OM FORFATTEREN
Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.