De aller fleste av oss lærer helt fra barnehagen av at alle mennesker er like mye verdt, uansett hva. Hvorfor har fortsatt noen av oss da problemer med å godta at andre mennesker velger å dele sitt eget liv med en partner av samme kjønn? Hvorfor blir disse menneskene sett ned på?Vi er jo tross alt like mye verdt alle sammen, ikke sant?

Opp i gjennom årene har homofilt ekteskap blitt sett på som noe dårlig, og ikke for altfor mange år siden ble homofilt ekteskap sett på som en sykdom. Selv når det bare handler om at to personer av samme kjønn ønsker å dele livet med hverandre. At vi mennesker ikke kan la hverandre leve med den personen de selv ønsker er helt sykt i seg selv. Noe som er enda mer sjokkerende er at fortsatt den dag i dag, i 2017, finnes det konsentrasjonsleirer for homofile.

Tsjetsjenia er det landet som det nå i senere tid har blitt uttalt for å arrestere homofile menn for så å ta dem med til en konsentrasjonsleir. Her brytes flere av de viktige menneskerettighetene vi alle mennesker burde ha. Disse konsentrasjonsleirene brukes for å stenge dem inne, sammen. Hvor de både opplever å bli torturert og banket. Noen kan i verste fall miste livet. Selve landet nekter for det og Presidenten Kadyrov avviser dette; «Selvsagt er ingen homofile satt i konsentrasjonsleirer, vi har ingen homofile» forteller han.

Selve Russland er også nevnt som en av flere land som regnes som de verste å komme ut som homofil på. I Russland kan ikke homofile gå ut sammen, nettopp for at de frykter vold. Flere og flere russere støtter diskrimineringen mot homofile og dermed mener flere at går motsatt vei for Russland. Flere land har vedtatt lover om åpent ekteskap for homofile og utvider rettigheter for homofile, slik at de kan bli likestilt med alle oss andre. Dessverre velger Russland å gå i mot dette og heller frarøve de få rettighetene de har.

Vi er alle født med samme rettigheter, uansett farge, uansett kjønn og uansett legning.

I februar ble jeg intervjuet av Dagsavisen. Et av spørsmålene som jeg ble stilt var «Hvem ville du helst stått fast i heisen med?». Jeg svarte Jan Egeland: tidligere vise-generalsekretær i FN, generalsekretær i Flyktninghjelpen, og et av mine aller største forbilder. Fredag den 07.04. ble denne drømmen til realitet.