Andreas Karmhus

Gaza City. Foto: Wikimedia

14. September 2011 holder FNs generalforsamling sitt 65. årlige møte. Blant mange viktige saker, er det spesielt én sak som mange (inkuldert meg) er opptatt av. For etter to år med så godt som ingen forhandlinger mellom det palestinske lederskapet ( PLO, Palestinian National Authority) og Israel, har palestinerne omsider fått nok.

Palestinske myndigheter har tidligere varslet at de i september vil prøve å oppnå anerkjennelse fra landene i FNs generalforsamling. Dette skyldes i stor grad Israels uvillighet til å nok en gang stoppe byggingen av nye bosettninger. Mahmoud Abbas og de andre palestinske lederne nekter å forhandle med Israel, så lenge israelerne ikke setter byggingen på vent. Samtidig kan man også peke på at i de siste årene har man fått mindre og midre ut av forhandlinger, i takt med at det israelske samfunnet har blitt ytterligere høyrevridd.

Det kan sees på som veldig drastisk å søke medlemsskap og dermed anerkjennelse av FN under gereralforsamlingen. Palestinerne går altså rundt forhandlingsbordet og stiller et slags ultimatum til FN. Samtidig kan vi si at dette er det eneste virkemidlet de har igjen.

FNs foreslåtte grenser mellom Palestina og Israel, fra 1947. Foto: Wikimedia

Det er klart at en ideell løsning er at israelerne hadde kommet fram til et kompromiss med palestinerne, men silk som situasjonen er nå, virker det ikke som at noen av partene er villige til å gi noe. Det palestineke lederskapet krever at grensene skal trekkes etter FNs vedtak fra 1967, noe som de etter min mening har rett til å kreve.

Akkurat i år knyttes det stor spenning til andres staters annerkejnnelse av den palestinske saten, dette skyldes i stor grad den arabiske våren. Endelig har folkemassene tatt makt og kontroll bort fra autoritære og undertrykkende ledere. Dette har også lagt økende press på Israel, som skal være mer villig til å gi mer til Palestinerne enn de har vært på lenge. For det nåværende lederskapet i Israel ønsker seg absolutt ikke en fungerende anerkjent palestinsk stat.

Det forventes at Norge vil annerkjenne denne palestinske staten, i og med at vi er en av palestinernes største støttespillere, pluss at vi jo har et palestinsk konsulat her i Norge. Likevel tør vi ikke være helt sikre før Norge faktisk har anerkjent Palestina. Vi må huske at det er veldig mange som foretrekker at en palestinsk stat skal oppretttes på den “riktige” måten, UD med Støre i spissen hadde nok også foretrukket dette, men likevel ventes det at Norge anerkjenner Palestina.

Det palestinske flagget. Foto: Wikimedia

Akkuart i år har palestinerne tro på å omsider få sin anerkjennelse etter så mange år. Under Salam Fayyads økonomiske ledesle har de oppnådd et økonomisk fungerende samfunn ( på vestbredden) som gjennom støtte fra Giverlandsgruppen klarer å få Ramallah og de andre palestinske byene på Vestbredden til å gå rundt. Dette kombinert med den arabiske våren og at Israel sliter med dårlig presse etter mange kontroversielle lover (Blant annet; BBC 1 og BBC 2 ) gjør at mange har troen i år.

La oss i alle fall håpe at etter September 2011 kommer Palestina til å være annerkjent som en stat av FN. Det er da arbeidet for frihet virkelig kan begynne.

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN

Andreas Karmhus