aktivdødshjelp

Massoma Jurmy

Massoma Jurmy

Alle oss mennesker har gode og dårlige dager. Noen ganger faller vi så hardt at situasjonen kan sammenliknes med å falle i en brønn. Der er alt mørkt og ikke en eneste solstråle lyser. Vi ser rundt oss, men ingen hjelpemiddeler er å finne. Vi vet at ting kan bli bedre for vi vet at solen alltid gjømmer seg selv bak de mørkeste skyene. Plutselig ser vi et tau som henger ned, vi griper det og klatrer sakte, men sikkert opp igjen mot den solfylte bakken.

Dessverre er det ikke slik med alle. Ikke alle kan vente på at gode øyeblikk skal komme for de vet at det er urealistisk. Dette fører gjerne til at flere sitter igjen og venter på at døden skal inntreffe. En slik vente tid kan ikke forstås før man selv er i den situasjonen.

Løsningen kunne vært aktiv dødshjelp, men det er ulovlig i de fleste land, inkludert Norge.

Oversikt over lovgivning eutanasi

Oversikt over lovgivning: Hvilke land tillater aktiv dødshjelp? Illustrasjon: Wikipedia.

Nederland, Belgia og Luxembourg er landene i Europa hvor aktiv dødshjelp er legalisert under strenge kriterium, som er ganske like, men som bygger på den nederlandske eutanasiloven fra 2008.

De tillater både eutanasi (død ved injeksjon) og assistert selvmord (pasienten får medikamenter som kan brukes til å begå selvmord), selv om eutanasi er den klart mest brukte formen. Sveits er det eneste landet i Europa som lar utlendinger begå assistert selvmord.

For det første bør ingen bli tvunget til å lide, men når mennesket ligger i den brønnen, ser at det er høyt opp og ikke en eneste mulighet å komme seg opp på: hvorfor skal vi da la mennesket være der nede å lide? Skal vi se på at personen blir svakere og svakere og venter på å dø? Er det virkelig en plikt å leve? Er det ikke bedre at mennesket får fred?

At det skjer aktiv dødshjelp ulovlig rundt om kring i verden i dag er ingen hemmelighet, er det da ikke bedre at det utføres av høyt utdannede mennesker som vet hva de driver med slik at prosessen blir mest mulig smertefri for pasienten?

Dødsleie

Illustrasjonsfoto: Flickr / Rodrigo Basaure.

Når blir et liv uverdig og hvem skal få benytte seg av ”tilbudet”?

Det finnes mange positive argument, men også mange sterke motargument. Mange, deriblant er opptatt av spørsmålet om når et liv blir uverdig. På skolen lærer vi hele tiden at alle er like mye verdt, men formålet med aktiv dødshjelp er jo å ende livet til de som lever et uverdig liv.

Ved å legalisere dette, mener vi da at noen er mindre verdt enn andre? Er et psykisk- eller fysisk sykt menneske mindre verdt? Er ikke smerte en del av livet?

Vi sier at det er en menneskerett å få bestemme over livet, men er det en menneske rett å få bestemme over sin egen død også? Hvem skal få lov til å benytte seg av ”tilbudet”? Noen mener at det kun skal gjennomføres under visse kriteritum for eksempel at pasienten må være dødelig syk. Men er det ikke slik at dersom en får lov må alle få lov? Hvordan vet vi når det er riktig og når det er uriktig å gjennomføre det viss ikke loven er lik for alle? Er det slik at det bør bli legalisert for de med fysiske smerter og ikke for de med psykiske? Men har vi ikke tidligere blitt påvist om at psykisk smerte kan være like ille og fysisk?

En annen ting er at når det først blir legalisert, blir det da ikke mye enklere å missbruke det? Hvordan vet vi helt sikkert at pasienten selv ønsker det og ikke gjør det på grunn av press fra de rundt som kanskje ønsker arven?

Som jeg tidligere nevnte så er det en menneskerett å få bestemme over eget liv og greit nok, det er det jo, men ved å ta et slikt valg bestemmer man ikke bare over hvordan egen fremtid skal forme seg, men også fremtiden til alle de rundt. Derfor må valget være godt gjennomtenkt for det finnes ingen angreknapp.

Jeg personlig vil ikke legge skjul på at det finnes mange positive sider med aktiv dødshjelp og det kan være et godt alternativ, problemet er bare når det skal bli til et alternativ.

Ved dødsleiet

Foto: Flickr / Michal Porebiak.

Hvor skal grensen gå? For hvem skal det være lovlig? Skal det være lovlig for alle? I så fall, hvordan vet vi at det er pasienten sitt ønske?

Til syvende og sist vet vi at alle er like mye verdt og det har ingenting å si om personen er funksjonshemmet eller psykisk syk.  Vi er ingen skapt like, av en grunn. Vi er ment for å være ulike, det er det tross alt det som gjør oss spesielle og til den vi er!

Kilder:
http://no.wikipedia.org/wiki/Aktiv_dødshjelp
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10135217