FN

Julie Sætre

Julie Sætre

19 år gammal, og bur og studerer i Bergen. Eg er svært glad i nynorsk, samt internasjonale spørsmål som omhandlar bekjemping av fattigdom, kamp for å styrke kvinner si stilling og utdanning til alle.

Representantar frå Ungdomspanelet saman med Thorvald Stoltenberg og Ingrid Eide. FOTO: FN-sambandet
Representantar frå Ungdomspanelet saman med Thorvald Stoltenberg og Ingrid Eide. FOTO: FN-sambandet

Året etter FNs dannelse, vart FN-sambandet oppretta, og skulle verke som ein informasjonskanal, og debattskapar, mellom FN og innbyggjarane i landet. Torsdag 13. oktober vart jubileet feira på Nobels Fredssenter, og representantar frå Ungdomspanelet var sjølvsagt til stades.

Julie Sætre

Julie Sætre

19 år gammal, og bur og studerer i Bergen. Eg er svært glad i nynorsk, samt internasjonale spørsmål som omhandlar bekjemping av fattigdom, kamp for å styrke kvinner si stilling og utdanning til alle.

FN sine medlemsland sine flagg utanfor Nasjonspalasset i Genève.
FN sine medlemsland sine flagg utanfor Nasjonspalasset i Genève.

Svar til “Anonym (16)”, “FN er et diktatur”, publisert 15. september i Aftenposten.

 

Kjære “Anonym (16)”. Som ein del av din “nøkkel til fremtiden” har eg haugevis av tillit til FN. Eg seier ikkje at eg skal bruke min “nøkkel” til å promotere den perfekte internasjonale organisasjonen av sameinte nasjonar, for det er eg einig med deg at den ikkje er prikkfri. Likevel er det nokre poeng eg gjerne vil at du skal forstå.

Mina Hennum Mohseni

I helgen ble COP18, FNs 18. internasjonale klimatoppmøte avsluttet i Doha i Qatar. Det var særlig tre saker som det skulle forhandles om på dette møtet; en videreføring av Kyoto-avtalen med en forpliktelsesperiode etter 2012, når Kyoto-protokollen utløper, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og arbeidet med en global avtale som skal tre i kraft i 2020. Målet er å hindre at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger mer enn to grader.

Under COP17 i Durban i Sør-Afrika i fjor ble det vedtatt at man skal etablere en ny avtale for utslippskutt som skal gjelde for alle land. Denne avtalen skal tre i kraft i 2020 og være ferdigforhandlet i løpet av 2015. Det var altså nødvendig å få til en forlengelse av Kyoto for å unngå et gap uten forpliktelser frem til den nye globale avtalen trer i kraft i 2020. Mange av de landene som rammes hardest av klimaendringene er fattige, og kostnadene som følge av ekstremvær er veldig høye, og dette kan svekke økonomien i landene betydelig.

En rapport fra Verdensbanken som kom ut nylig fikk stor oppmerksomhet under forhandlingene i Doha; rapporten viser at klimagassutslippene er så høye at temperaturen på jorda kan øke med fire grader før utgangen av dette århundret. En økning på fire grader vil få katastrofale følger: store byer kan synke i havet når isen på Grønland smelter, matproduksjonen vil stagnere, vi vil få flere tørre områder og vannmangel vil bli et økende problem. Hvis vi klarer å holde oss under en økning på to grader, kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, og vi har både ressursene og teknologien til å klare det.

Resultatet av COP18 var skuffende. Alle er enige om at noe må gjøres, men det er få som er villige til å binde seg til store kutt og utgifter.

Foto: AFP/Getty Images

Særlig industrilandene holder tilbake, og det er jo nettopp de som sitter med mye av ansvaret og muligheten til å gjøre noe med problemene de har skapt. Den manglende viljen har skapt stor frustrasjon i mange av de andre landene. Mens forhandlingene pågikk i Doha ble Filippinene rammet av en tyfon som førte til at tusen mennesker døde og flere hundre tusen ble hjemløse. Mer ekstremvær som for eksempel nettopp tyfoner er en følge av de menneskeskapte klimaendringene, og dette foregikk på Filippinene samtidig som industrilandene blokkerte forhandlingene om avtaler om utslippskutt og finansiering av klimatilpasning i utviklingsland.De som må kutte mest og må legge pengene på bordet er de som har råd til at vi ikke gjør noe ennå. Men hva må til for at rike land forstår at de faktisk må gjøre noe nå? Hvor mange flere mennesker må miste livet? Se dette sterke innlegget fra Filippinenes forhandler.

Forhandlingene i Doha skulle vært avsluttet på fredag, men fortsatte frem til lørdag. Som nevnt blokkerte flere industriland forhandlingene. Dette er helt meningsløst – det er industrilandene som har skapt problemene, og da skulle det bare mangle at de bidrar til å gjøre noe med det, og ikke hindrer prosessen.

UN Photo/Mark Garten

Det ble til slutt vedtatt en videreføring av Kyotoavtalen, som varer fra 1. januar 2013 til 31. desember 2020, hvor flere land forplikter seg til å kutte i sine utslipp. Men Canada, Japan, New Zealand og Russland har valgt å ikke være med på forlengelsen av Kyoto-avtalen, og USA var ikke med på Kyoto-avtalen i utgangspunktet, og derfor omfatter “Kyoto 2” bare 15 % av verdens klimagassutslipp. I denne avtalen er det er ingen krav om økte ambisjoner fra de rike landene, bare mulighet for dem til å øke ambisjonene hvis de ønsker det selv. Det er også slik at overskuddet av klimakvoter fra forrige periode skal overføres til den nye perioden, og dette fører til smutthull i avtalen. Men heldigvis har en rekke land, blant annet Norge, sagt at de ikke vil bruke disse kvotene.

Heller ikke når det gjelder finansiering av klimatiltak i utviklingsland ble det et resultat de kunne skryte av, mye på grunn av EU og USA. Det har blitt lovet at man skal opprette et grønt klimafond som skal hjelpe fattige land med å møte utfordringene som klimaendringene fører med seg. Men de lyktes ikke med å komme frem til når og hvordan pengene skal komme på plass, og den endelige teksten er veldig uforpliktende.
Når det gjelder arbeidet med en global avtale i 2020 skjedde det lite også der, men denne avtalen skal ihvertfall gjelde for alle land i verden. Det ble vedtatt at i 2013 skal det igangsettes et arbeid som skal se på mulighetene for hvordan det store gapet mellom dagens ambisjoner og det som trengs for å kunne hindre de verste konsekvensene av klimaendringene skal tettes.

Resultatet av toppmøte i Doha omtales av flere som en skuffelse. Det haster mer og mer for hvert år som går – hvor lenge skal vi utsette å få i gang skikkelige tiltak? Noe må gjøres før eller senere – hvorfor ikke bare få på plass ordentlige tiltak nå med én gang, istedenfor å vente til situasjonen er enda verre? Vi har jo det som skal til! Vi må ikke la det gå så langt at det blir umulig å snu!

Mina Hennum Mohseni

I januar 2010 ble Haiti rammet av et kraftig jordskjelv, som tok livet av 200 000 mennesker, og førte til at 1,5 millioner mennesker ble hjemløse.

Vann- og sanitærforholdene på Haiti var veldig dårlige før jordskjelvet; kun 19 % av befolkningen hadde tilgang til forsvarlige toaletter og 58 % hadde tilgang til rent drikkevann, og situasjonen ble enda verre etter jordskjelvet. Det ble opprettet store teltleire for dem som mistet hjemmene sine, men det er store problemer med vann og sanitærforhold i disse leirene. Det er veldig få toaletter, og vanskelig å få tak i rent vann.

 

UN Photo/Marco Dormino

 

I oktober 2010 ble situasjonen ytterligere forverret, da det brøt ut en forferdelig koleraepidemi i landet. Kolera er en vannbåren sykdom, så man kan altså få det ved å drikke vann som ikke er rent, og det fører til akutt oppkast og diaré. Sykdommen behandles med medisiner og ved å drikke mye vann – som nødvendigvis må være rent. Derfor rammer denne sykdommen fattige spesielt.

Epidemien startet i én elv, og spredte seg raskt til hele landet på grunn av de dårlige vann- og sanitærforholdene. Mer enn 5 % av befolkningen, ca 500 000 mennesker, har blitt rammet av epidemien, og mer enn 7000 mennesker er døde.

Smitten stammet sannsynligvis fra en FN-leir hvor nepalske soldater holdt til; sommeren 2010 hadde det vært et utbrudd av kolera i Nepal, og det er hundre år siden det sist ble registrert kolera i Haiti. Det manglet ikke ressurser på Haiti for å gjøre noe med vann- og sanitærproblemene, det var massevis av organisasjoner der – feilen var at dette ikke ble prioritert. Mange av organisasjonene som kom for å hjelpe etter jordskjelvet hadde ikke noe system for hvor de skulle gjøre av avfall. Dette gjaldt også leiren hvor disse FN-soldatene holdt til; de hadde et veldig dårlig kloakksystem, hvor de dumpet avfallet i en grøft. En sideelv rant bare noen meter fra leiren, og inn i Artiboniteelva, hvor epidemien begynte. Koleraen spredte seg så til hele Haiti, og veldig mange menneskeliv har gått tapt!

Problemet er at systemet, både for lokalbefolkningen og organsiasjonene ikke er godt nok, og, som nevnt, at dette ikke blir prioritert. Mange organisasjoner slipper bare ut avfallet sitt, og det skaper selvfølgelig problemer. Dette er ikke et problem bare i Haiti, men også andre steder hvor ulike organisasjoner opererer; systemet for håndtering av eget avfall er rett og slett ikke godt nok. Men det finnes muligheter for å gjøre noe med dette! Avfallet kan brytes ned og desinfiseres, slik at det ikke forurenser, og så kan det brukes til for eksempel gjødsel. For eksempel jobber Pepoople og Sustainable Sanitation Design med dette.

Koleraepidemien førte til store demonstrasjoner i Haiti, og mange ville at Nepal skulle tekke seg ut av landet. FN har ennå ikke tatt ansvar for epidemien, og derfor har det blitt opprettet en underskriftskampanje, undeny.org, hvor man kan skrive under for at FN skal ta ansvar for koleraepidemien, og det er også haitiere som jobber med å få FN til å ta ansvar.

For å bekjempe fattigdom er det helt avgjørende med gode sanitærforhold og tilgang til rent vann. Dersom folk ikke har det, er de nødt til å bruke store deler av inntekten sin på medisiner, hvis de i det hele tatt har råd til det. På denne måten blir det nærmest umulig å komme ut av fattigdommen. Det er særlig problematisk at internasjonale organisasjoner ikke har utviklet gode nok systemer for å håndtere avfallet sitt, med tanke på hvor alvorlige konsekvenser dette kan få, når de har kommet for å hjelpe. Det er ingen tvil om at disse organisasjonene gjør en kjempeviktig jobb, men det er så synd og så unødvendig at vi opplever at folk blir syke på grunn av dem som har kommet for å hjelpe. Men det er altså mulig å gjøre noe med dette! Det er også et problem at FN ikke tar ansvar for det som har skjedd, når alt tyder på at epidemien skyldes dårlige kloakkanlegg i en av deres leirer.

Filmen “Baseball in the time of cholera” er en dokumentarfilm som setter fokus på sanitærproblematikken i Haiti, og særlig koleraepidemien som startet i 2010. Filmen ble vist i går, mandag 15. oktober, under Blå Oktober, en årlig internasjonal kampanje som setter fokus på rett til vann og sanitære forhold, og blir arrangert av en rekke organisasjoner, blant annet FIVAS, ForUM og Kirkens Nødhjelp. I år arrangeres Blå Oktober fra 11. – 16. oktober. Filmen kan ses på undeny.org og på Youtube.