miljø

Maria Margherita Glørstad

Maria Margherita Glørstad

Maria (18) fra Trondheim. Hun går på Trondheim Katedralskole. Maria er opptatt internasjonal politikk, flyktningproblematikk og menneskerettigheter.

Bærekraftig utvikling
En løshund leter etter mat på den forsøplede stranden i landsbyen Anse an Foleur i Haiti. Foto: UN Photo/Sophia Paris. www.unmultimedia.org/photo/  (CC BY-NC-ND 2.0)
En løshund leter etter mat på den forsøplede stranden i landsbyen Anse an Foleur i Haiti. Foto: UN Photo/Sophia Paris. www.unmultimedia.org/photo/ (CC BY-NC-ND 2.0)

Å se at stadig flere engasjerer seg for klimatiltak er noe som gir meg håp for framtiden. Men hva om jeg fortalte deg at dette engasjementet også fører med seg store utfordringer? Historien om en student som skulle stjele noen håndduker endret hvordan jeg ser på denne utviklingen. Jeg tror det er på tide at den også åpner flere øyne.

Bani Singh

Bani Singh

Oslojente og Midtøsten-entusiast med brennende engasjement for både samfunns- og realfagsspørsmål. Mine hjertesaker dreier seg om flyktnings-, og sikkerhetspolitikk. Tyr som oftest til tastaturet når jeg blir forbanna.

Bærekraftig utvikling
En administrativ bygning i Liberia som får sin energitilførsel fra solenergi. Det er viktigere enn noensinne at stater tar miljøproblematikken på alvor. Mitt forslag? Ty til folkeretten! Bilde: UN Photo / Christopher Herwig.
En administrativ bygning i Liberia som får sin energitilførsel fra solenergi. Det er viktigere enn noensinne at stater tar miljøproblematikken på alvor. Mitt forslag? Ty til folkeretten! Bilde: UN Photo / Christopher Herwig.

Folkeretten var på sin tid en revolusjon i seg selv. Den brakte med seg en regulering av forholdet mellom stater (til en viss grad). Per dags dato står det blant annet om menneskerettigheter, suverenitet, og regler for militær intervensjon i folkeretten. Et aspekt folkeretten (dessverre) ikke rommer er miljø. Stater har i prinsippet rett til å forvalte naturressursene og miljøet innenfor egne statsgrenser.

Julie Sætre

Julie Sætre

19 år gammal, og bur og studerer i Bergen. Eg er svært glad i nynorsk, samt internasjonale spørsmål som omhandlar bekjemping av fattigdom, kamp for å styrke kvinner si stilling og utdanning til alle.

Bærekraftig utvikling
Leonardo DiCaprio på FNs klimatoppmøte i 2014. FOTO: Flickr, UN Photo
Leonardo DiCaprio på FNs klimatoppmøte i 2014. FOTO: Flickr, UN Photo

Den amerikanske A-liste-kjendisen og skuespilleren Leonardo DiCaprio, er i mars kåret av Ungdomspanelet til «månedens helt». Det er ikke hans tilstedeværelse som svært talentfull skuespiller som først og fremst gjør verden til et bedre sted, det er grunnet hans helhjertede vielse til miljøspørsmål som gjør han verdig tittelen. Leonardo DiCaprio har lenge vært en viktig støttespiller for en rekke miljøorganisasjoner, og gjør en viktig jobb med å fortelle om hva som skjer med DIN jordklode.

Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

En ny, internasjonal klimaavtale har blitt banket gjennom i Paris. Den er ikke perfekt, men den er historisk. Og den forutsetter et politisk paradigmeskifte for oss her hjemme i Norge.

De gode nyhetene først. Etter fiaskoen i København i 2009 fryktet mange at denne forhandlingsrunden ville gå like ille. Heldigvis tok de feil. Paris-avtalen setter ambisiøse mål: Vi skal begrense den globale oppvarminga til godt under to grader (helst under 1,5 for å beskytte øystatene), rike land skal bidra sterkt til å finansiere klimatiltak i utviklingsland og landene forpliktes til å skjerpe sine nasjonale klimamål hvert femte år. Resultatet av klimatoppmøtet er altså bedre enn mange hadde turt å håpe på. Vi har kommet til et punkt hvor de fleste er enige om problembeskrivelsen av klimaendringer, og det er nærmest konsensus om at verden må (og skal) endre kurs.

Så til det kjipe. Den vanskelige delen begynner idet statslederne reiser hjem fra Paris. Klimaforhandlinger er nemlig a piece of cake sammenlignet med reell, praktisk klimapolitikk. Klimamålene er i boks – nå har hvert enkelt land ansvar for å gjøre sitt for å nå dem. Mye tyder på at Paris-avtalen er urealistisk slik den politiske situasjonen i verden ser ut nå. For selv om avtalen har store visjoner og muligens kan kategoriseres som «grønn», er majoriteten av verdens politikere fortsatt deprimerende mørkegrå. En ambisiøs klimaavtale hjelper lite så lenge politikerne ikke er villige til å gjøre grep hjemme.

Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

Bærekraftig utvikling
cartoon-redistribute-wealth

Det norske forbruket har doblet seg de siste 30 årene. Vi opplever en konstant vekst i økonomien, og vi kjøper mer og mer. Mens vestlige politikere øyensynlig betrakter konstant forbruksvekst som politikkens overordnede mål, blir verdens fattige lenket til sin elendighet når de rike nekter å dele kaken.

Hulda Holtvedt

Hulda Holtvedt

16 år og fra Oslo. Hjertesaker er klima, utdanning og sosial rettferdighet.

Bærekraftig utvikling
2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton
2015 er FNs jordvernsår. Hvert år bygges det ned 10 000 dekar matjord i Norge. Foto: Gideon Chilton

Sult er en av de største og mest skremmende humanitære katastrofene vi står ovenfor. Det er verdenstragedien vi lærer om fra vi er små. Nødstilstanden som preger livene til over 8 millioner mennesker og dreper 3 millioner barn hvert år.

Likevel glemmer mange av oss at vår tids største problem – klimaendringene – vil få mer hungersnød som en direkte konsekvens. Mens fokuset i miljødebatten ofte ligger på økonomi og energi, har vi en tendens til å overse at verden med klimaendringene risikerer en global matkrise.

Nora Eklo

Nora Eklo

Jeg er 18 år, og går studiespesialisering på Katta i Trondheim. Der tar jeg fagene samfunnsøkonomi, rettslære og engelsk litteratur. Jeg interesserer meg for politikk og samfunn, og er glad i å skrive. Først og fremst vil jeg fokusere på miljø og menneskerettigheter, det er de to temaene jeg brenner mest for. Andre ting jeg liker er bøker, kaffe, internett og konserter.

gr_vinter

Norges meteorologiske institutt gjorde for ikke lang tid siden den globale oppvarmingen mer konkret, da de lagde et værvarsel som skulle illustrere hva vi kan vente oss i 2050. Den fungerte på meg, for jeg ble skremt. Jeg håper vi kan klare å ta grep om klima, slik at vi ikke ender opp med hetebølger, plenklipping eller å måtte evakuere på grunn av ekstremvær ved juletider, slik statsmeteorolog Bente Wahl varslet.

Mina Hennum Mohseni

I helgen ble COP18, FNs 18. internasjonale klimatoppmøte avsluttet i Doha i Qatar. Det var særlig tre saker som det skulle forhandles om på dette møtet; en videreføring av Kyoto-avtalen med en forpliktelsesperiode etter 2012, når Kyoto-protokollen utløper, finansiering av klimatiltak i utviklingsland og arbeidet med en global avtale som skal tre i kraft i 2020. Målet er å hindre at gjennomsnittstemperaturen på jorda stiger mer enn to grader.

Under COP17 i Durban i Sør-Afrika i fjor ble det vedtatt at man skal etablere en ny avtale for utslippskutt som skal gjelde for alle land. Denne avtalen skal tre i kraft i 2020 og være ferdigforhandlet i løpet av 2015. Det var altså nødvendig å få til en forlengelse av Kyoto for å unngå et gap uten forpliktelser frem til den nye globale avtalen trer i kraft i 2020. Mange av de landene som rammes hardest av klimaendringene er fattige, og kostnadene som følge av ekstremvær er veldig høye, og dette kan svekke økonomien i landene betydelig.

En rapport fra Verdensbanken som kom ut nylig fikk stor oppmerksomhet under forhandlingene i Doha; rapporten viser at klimagassutslippene er så høye at temperaturen på jorda kan øke med fire grader før utgangen av dette århundret. En økning på fire grader vil få katastrofale følger: store byer kan synke i havet når isen på Grønland smelter, matproduksjonen vil stagnere, vi vil få flere tørre områder og vannmangel vil bli et økende problem. Hvis vi klarer å holde oss under en økning på to grader, kan vi unngå de verste konsekvensene av klimaendringene, og vi har både ressursene og teknologien til å klare det.

Resultatet av COP18 var skuffende. Alle er enige om at noe må gjøres, men det er få som er villige til å binde seg til store kutt og utgifter.

Foto: AFP/Getty Images

Særlig industrilandene holder tilbake, og det er jo nettopp de som sitter med mye av ansvaret og muligheten til å gjøre noe med problemene de har skapt. Den manglende viljen har skapt stor frustrasjon i mange av de andre landene. Mens forhandlingene pågikk i Doha ble Filippinene rammet av en tyfon som førte til at tusen mennesker døde og flere hundre tusen ble hjemløse. Mer ekstremvær som for eksempel nettopp tyfoner er en følge av de menneskeskapte klimaendringene, og dette foregikk på Filippinene samtidig som industrilandene blokkerte forhandlingene om avtaler om utslippskutt og finansiering av klimatilpasning i utviklingsland.De som må kutte mest og må legge pengene på bordet er de som har råd til at vi ikke gjør noe ennå. Men hva må til for at rike land forstår at de faktisk må gjøre noe nå? Hvor mange flere mennesker må miste livet? Se dette sterke innlegget fra Filippinenes forhandler.

Forhandlingene i Doha skulle vært avsluttet på fredag, men fortsatte frem til lørdag. Som nevnt blokkerte flere industriland forhandlingene. Dette er helt meningsløst – det er industrilandene som har skapt problemene, og da skulle det bare mangle at de bidrar til å gjøre noe med det, og ikke hindrer prosessen.

UN Photo/Mark Garten

Det ble til slutt vedtatt en videreføring av Kyotoavtalen, som varer fra 1. januar 2013 til 31. desember 2020, hvor flere land forplikter seg til å kutte i sine utslipp. Men Canada, Japan, New Zealand og Russland har valgt å ikke være med på forlengelsen av Kyoto-avtalen, og USA var ikke med på Kyoto-avtalen i utgangspunktet, og derfor omfatter “Kyoto 2” bare 15 % av verdens klimagassutslipp. I denne avtalen er det er ingen krav om økte ambisjoner fra de rike landene, bare mulighet for dem til å øke ambisjonene hvis de ønsker det selv. Det er også slik at overskuddet av klimakvoter fra forrige periode skal overføres til den nye perioden, og dette fører til smutthull i avtalen. Men heldigvis har en rekke land, blant annet Norge, sagt at de ikke vil bruke disse kvotene.

Heller ikke når det gjelder finansiering av klimatiltak i utviklingsland ble det et resultat de kunne skryte av, mye på grunn av EU og USA. Det har blitt lovet at man skal opprette et grønt klimafond som skal hjelpe fattige land med å møte utfordringene som klimaendringene fører med seg. Men de lyktes ikke med å komme frem til når og hvordan pengene skal komme på plass, og den endelige teksten er veldig uforpliktende.
Når det gjelder arbeidet med en global avtale i 2020 skjedde det lite også der, men denne avtalen skal ihvertfall gjelde for alle land i verden. Det ble vedtatt at i 2013 skal det igangsettes et arbeid som skal se på mulighetene for hvordan det store gapet mellom dagens ambisjoner og det som trengs for å kunne hindre de verste konsekvensene av klimaendringene skal tettes.

Resultatet av toppmøte i Doha omtales av flere som en skuffelse. Det haster mer og mer for hvert år som går – hvor lenge skal vi utsette å få i gang skikkelige tiltak? Noe må gjøres før eller senere – hvorfor ikke bare få på plass ordentlige tiltak nå med én gang, istedenfor å vente til situasjonen er enda verre? Vi har jo det som skal til! Vi må ikke la det gå så langt at det blir umulig å snu!

Photo by Peter Prokosch / GRID Arendal

It is a high time for Tanzanians, Norwegians and the entire world to have long-range plans on the use of the physical environments. Our attitudes and immediate concerns must seldom encourage us to formulate plans that consider the needs of human kind for more than two or three generations to come. In this, we will be using our world environment sustainably.

Using environment sustainably means meeting the needs of the present without compromising the ability of future generations to meet their own needs. We cannot stop people from using the environment because environment is part and parcel of the human daily lives and survival. What is needed is to use them sustainably and carefully without causing any big harm or regret in the future, they need to be protected by making good policies, laws, by laws, binding agreements etc.

We should all join our efforts individually and collectively to ensure that the next generation does not regret living in this world. Mahatma Gandhi once said,” You must be the change you wish to see in the world.”

So we as young people, we need to ask ourselves: what change do you wish to see today and in the coming generation?

Our world environment needs each one of us! although at a moment only a few are concerned in conserving it. We should not wait until it is the 5th June (World Environment Day) so that we can show care to the environment, we need to make it a habit/proudly life style to conserve our environment every day and not on special occasions only!

Moreover, we must keep in mind that our survival rely on environment because there is where we get clothes, food, water, fresh air and even enjoying nature etc.

As young people, we need to develop good skills, changing some of negative mindsets towards keeping environment and our systems/governments form good policies and accumulate resources and motivate it very loudly in favor of our environment.

Since Charity begins at home, it is necessary to begin making people aware of the importance of using our environment sustainably starting from home to the entire public world wide since the environment is for everyone and it is everywhere.

It is our duty as young people of today to protect it, let’s change every negative attitude we have that challenge us to favor our environment and then we can change others too by being the role models.

If all this is done successfully, people in the next generation including our young brother/sisters surrounding us in the streets or at home will easily adopt our way of looking at environment and they will not suffer and instead they will enjoy a good quality of life.