Jeg er veldig klar over at verden ikke er svart-hvitt – ingen er bare snille eller bare slemme – men allikevel blir jeg like skuffet og lei meg, av og til nesten kvalm, når jeg ser hvor slemme folk kan være. Jeg kjenner mennesker som kjemper mot rasisme, for menneskerettigheter og flyktningers rettigheter, og som er engasjert i verden rundt seg og gjerne vil «redde» den – altså folk som på alle mulige måter fremstår som gode, snille og kanskje til og med fornuftige mennesker, og allikevel har jeg sett gang på gang at mange av dem kan være så utrolig slemme.

Jeg har opplevd at folk i det ene øyeblikket kan snakke om hvor forferdelig rasisme er, og i det neste kan de le av, mobbe og stenge ute folk i deres egen klasse. Er ikke dette veldig dobbeltmoralsk? Er det bedre å mobbe en i klassen din fordi du synes han eller hun sier rare ting, gjør rare ting eller ser rar ut, enn å mobbe en annen på grunn av hans eller hennes hudfarge eller religion? Er det greit å i det ene øyeblikket gråte over at det er krig i verden, for så å latterliggjøre en medelev når han eller hun åpner munnen? Som sagt er jeg fullstendig klar over at verden ikke består av mennesker som enten er bare snille eller bare slemme, men allikevel synes jeg det er forferdelig at mennesker ikke klarer å tenke lenger – at de ikke klarer å se hvordan de selv oppfører seg.

Jeg synes det er latterlig at det finnes mennesker som dette som ønsker å «redde verden»! Litt selvinnsikt må man ha!