sanitære forhold

Mina Hennum Mohseni

I januar 2010 ble Haiti rammet av et kraftig jordskjelv, som tok livet av 200 000 mennesker, og førte til at 1,5 millioner mennesker ble hjemløse.

Vann- og sanitærforholdene på Haiti var veldig dårlige før jordskjelvet; kun 19 % av befolkningen hadde tilgang til forsvarlige toaletter og 58 % hadde tilgang til rent drikkevann, og situasjonen ble enda verre etter jordskjelvet. Det ble opprettet store teltleire for dem som mistet hjemmene sine, men det er store problemer med vann og sanitærforhold i disse leirene. Det er veldig få toaletter, og vanskelig å få tak i rent vann.

 

UN Photo/Marco Dormino

 

I oktober 2010 ble situasjonen ytterligere forverret, da det brøt ut en forferdelig koleraepidemi i landet. Kolera er en vannbåren sykdom, så man kan altså få det ved å drikke vann som ikke er rent, og det fører til akutt oppkast og diaré. Sykdommen behandles med medisiner og ved å drikke mye vann – som nødvendigvis må være rent. Derfor rammer denne sykdommen fattige spesielt.

Epidemien startet i én elv, og spredte seg raskt til hele landet på grunn av de dårlige vann- og sanitærforholdene. Mer enn 5 % av befolkningen, ca 500 000 mennesker, har blitt rammet av epidemien, og mer enn 7000 mennesker er døde.

Smitten stammet sannsynligvis fra en FN-leir hvor nepalske soldater holdt til; sommeren 2010 hadde det vært et utbrudd av kolera i Nepal, og det er hundre år siden det sist ble registrert kolera i Haiti. Det manglet ikke ressurser på Haiti for å gjøre noe med vann- og sanitærproblemene, det var massevis av organisasjoner der – feilen var at dette ikke ble prioritert. Mange av organisasjonene som kom for å hjelpe etter jordskjelvet hadde ikke noe system for hvor de skulle gjøre av avfall. Dette gjaldt også leiren hvor disse FN-soldatene holdt til; de hadde et veldig dårlig kloakksystem, hvor de dumpet avfallet i en grøft. En sideelv rant bare noen meter fra leiren, og inn i Artiboniteelva, hvor epidemien begynte. Koleraen spredte seg så til hele Haiti, og veldig mange menneskeliv har gått tapt!

Problemet er at systemet, både for lokalbefolkningen og organsiasjonene ikke er godt nok, og, som nevnt, at dette ikke blir prioritert. Mange organisasjoner slipper bare ut avfallet sitt, og det skaper selvfølgelig problemer. Dette er ikke et problem bare i Haiti, men også andre steder hvor ulike organisasjoner opererer; systemet for håndtering av eget avfall er rett og slett ikke godt nok. Men det finnes muligheter for å gjøre noe med dette! Avfallet kan brytes ned og desinfiseres, slik at det ikke forurenser, og så kan det brukes til for eksempel gjødsel. For eksempel jobber Pepoople og Sustainable Sanitation Design med dette.

Koleraepidemien førte til store demonstrasjoner i Haiti, og mange ville at Nepal skulle tekke seg ut av landet. FN har ennå ikke tatt ansvar for epidemien, og derfor har det blitt opprettet en underskriftskampanje, undeny.org, hvor man kan skrive under for at FN skal ta ansvar for koleraepidemien, og det er også haitiere som jobber med å få FN til å ta ansvar.

For å bekjempe fattigdom er det helt avgjørende med gode sanitærforhold og tilgang til rent vann. Dersom folk ikke har det, er de nødt til å bruke store deler av inntekten sin på medisiner, hvis de i det hele tatt har råd til det. På denne måten blir det nærmest umulig å komme ut av fattigdommen. Det er særlig problematisk at internasjonale organisasjoner ikke har utviklet gode nok systemer for å håndtere avfallet sitt, med tanke på hvor alvorlige konsekvenser dette kan få, når de har kommet for å hjelpe. Det er ingen tvil om at disse organisasjonene gjør en kjempeviktig jobb, men det er så synd og så unødvendig at vi opplever at folk blir syke på grunn av dem som har kommet for å hjelpe. Men det er altså mulig å gjøre noe med dette! Det er også et problem at FN ikke tar ansvar for det som har skjedd, når alt tyder på at epidemien skyldes dårlige kloakkanlegg i en av deres leirer.

Filmen “Baseball in the time of cholera” er en dokumentarfilm som setter fokus på sanitærproblematikken i Haiti, og særlig koleraepidemien som startet i 2010. Filmen ble vist i går, mandag 15. oktober, under Blå Oktober, en årlig internasjonal kampanje som setter fokus på rett til vann og sanitære forhold, og blir arrangert av en rekke organisasjoner, blant annet FIVAS, ForUM og Kirkens Nødhjelp. I år arrangeres Blå Oktober fra 11. – 16. oktober. Filmen kan ses på undeny.org og på Youtube.

Mina Hennum Mohseni

Tilgang til sanitære forhold er en grunnleggende menneskerettighet, og hver dag opplever mer enn 2,6 milliarder mennesker at denne rettigheten blir brutt. Mange av disse menneskene bor i slumområder.

Dårlige sanitære forhold skaper enorme problemer over hele verden; forurensning, store sosiale problemer og høy økning i epidemier. Uten toaletter står enkeltmennesker og omgivelsene i fare for forurensning av vannet fordi avføring inneholder smittsomme og ofte dødelige virus, bakterier og parasitter. Som nevnt over, fører dette til alvorlige epidemier – smitten skjer gjennom forurenset vann, hender og mat, også lenge etter at man har vært i kontakt med smittekilden. Der det er dårlige sanitære forhold er infeksjoner som tyfus og kolera vanlige, og mange barn dør også av diaré som følge av virus i vannet. ”Flying toilets” er vanlige i slummer; det vil si at man gjør fra seg i en plastikkpose, som så kastes i grøfter, i veikanten eller bare så langt unna som mulig. Posene kan åpne seg, og dersom det skjer i nærheten av et vannrør eller en vannkilde, kan dette altså få alvorlige konsekvenser for veldig mange mennesker i det akutelle området.

Kvinner, unge jenter og barn er den gruppen som lider mest under mangelen på grunnleggende sanitære forhold; ett barn dør hvert 15. sekund på grunn av forurenset vann fra menneskelig avføring, og når kvinner ikke har noen mulighet til å gjøre fra seg uforstyrret, som på et toalett, og derfor må gjøre det ute, eller at de må gå langt for å komme til nærmeste offentlige toalett, blir de ofte utsatt for seksuell trakassering og voldtekt. De er særlig utsatt for dette om natten.

Men, nå har en svenske, Anders Wilhelmson, funnet på noe smart, kalt Peepoos! Konseptet Peepoo ble startet av Wilhelmson i 2005, og dette er et personlig engangstoalett som er helt nedbrytbart, og dette forhindrer avføring fra å forurense vann og annet. Peepoo er en tynn pose som er lett å oppbevare og bruke. De er laget av bioplastikk – det betyr at de brytes ned til karbondioksid, vann og biomasse. Peepoos kan brukes hver dag, uansett når og hvor det måtte være nødvendig. De kan kanskje være særlig nyttige i enkelte situasjoner, som om natten, dersom det er langt å gå til nærmeste toalett, eller på skolen, dersom det ikke er tilgang til toaletter der. Dette er særlig viktig for kvinner og jenter! Peepoos koster lite, og de forurenser ikke når toppen har blitt knyttet sammen. Inne i posen blir bakterier, virus og parasitter inaktivert i løpet av to til fire uker, og selve Peepoo-posen blir ikke brutt ned før innholdet har blitt helt desinfisert. Det er ikke nødvendig med vann, annet enn når brukeren skal vaske seg på hendene etter å ha vært på do. Når Peepoos er brutt ned, blir de til gjødsel som igjen kan være med på å øke matsikkerheten.

 

Bilde: http://www.peepoople.com/peepoo/start-thinking-peepoo/

 

Peepoos brukes i dag særlig i urbane slumområder og i flyktningleirer. Det er lokale Peepoo-NGOer eller lokale partner-NGOer som har ansvaret for å distribuere Peepoo i slumområder. Salget skjer gjennom ulike lokale kanaler, hvor kvinnelige mikroentreprenører er viktigst. Kvinner er de som får flest fordeler ved bruk av Peepoo, og de egner seg derfor også godt til å selge og spre Peepoo – kvinner selger til kvinner, og i de fleste tilfeller er det kvinner som har ansvar for familie, barn og helse. En stor andel kvinner jobber også med ”urban farming”, altså jordbruk i byen. Kvinnene som skal selge Peepoo får god opplæring i helse og hygiene, forretningsdrift og hvordan brukte Peepoos kan brukes på jorda.

I mange slumområder er det slik at landeiere eier husene, og de som bor i slummen betaler leie for å bo der. Landeierne er ansvarlige for de sanitære forholdene, og ofte bygges det offentlige toaletter som mange må dele. Det hender at så mange som 300 må dele ett toalett! Disse toalettene kan være langt unna, noe som altså gjør det vanskelig om natten. Derfor er det nå en del landeiere som deler ut Peepoos.

Brukte Peepoos samles inn av et Peepoo innsamlingssystem. Det er mer enn 20 000 Peepoo-brukere og drop-points finnes rundt omkring i lokalsamfunnene. På disse drop-pointene får brukerne tilbakebetalt en sum tilsvarende 1/3 av prisen for en Peepoo – litt som pant. På drop-pointene får også alle tilbud om enkelt utstyr for å vaske hendene – helt gratis. De brukte Peepooene blir altså samlet inn, og etter at de er brutt ned blir de blandet med sand og leire, og denne gjødslede jorden blir solgt.

Peepoo brukes i dag i land i blant annet Asia og Afrika, og jeg håper at Peepoos sprer seg til enda flere mennesker, for dette er et kjempetiltak både med tanke på trygghet, og ikke minst også spredning av sykdommer!

Vil du lese mer om Peepoo kan du gå inn her: www.peepoople.com