Sør-Sudan

Leon Bafondoko

Leon Bafondoko

Samfunnsengasjert og er glad i å bruke ytringsfriheten. Mine hjertesaker innenfor internasjonal politikk er å stoppe voldtekt i krig som et krigsvåpen, kampen for barns rettigheter,kampen mot ulikhet, likestilling, og utviklingsland må få mer innflytelse i det internasjonale samfunnet.

Internt fordrevne fra Sudan, som har flyktet fra sine hjem i Fanga og Taraba. De bor nå i en leir i Nord-Dafur, nær FN-leiren til UNAMID. Dette bildet er fra 2010. Foto: UN Photo/Albert González Farran
Internt fordrevne fra Sudan, som har flyktet fra sine hjem i Fanga og Taraba. De bor nå i en leir i Nord-Dafur, nær FN-leiren til UNAMID. Dette bildet er fra 2010. Foto: UN Photo/Albert González Farran

Sultkatastrofe i det 21. århundre burde egentlig være en helt utenkelig humanitær krise. Hvem kunne forutse at verdenssamfunnet i 2017 står på randen av den verste sultkatastrofen på 70 år.

La det være klart, årets humanitære sultkatastrofe i Nordøst-Nigeria, Sør-Sudan, Somalia og Jemen skyldes ikke overbefolkning eller at Afrika ikke kan produsere egen mat. Sultkatastrofen skyldes hungersnød. Tørken har revet bort livsgrunnlaget og borgerkrig har drevet dem på flukt fra hjemmene sine.

Mina Hennum Mohseni

Jeg har en venn som heter Francis. Han er fra Sør-Sudan og kom til Norge i 2003. Han søkte asyl, men fikk ikke opphold. Men han kunne ikke sendes tilbake, selv om han hadde gyldige identitetspapirer med seg. Han fikk altså ikke bli, men kunne heller ikke dra tilbake, så han ble plassert i et ventemottak i 2006, samme år som det første av to ventemottak ble opprettet.

Et ventemottak var (de eksisterer ikke lenger) et mottak for personer som hadde fått endelig avslag på asylsøknaden sin, og derfor ikke kunne bo på vanlige asylmottak lenger, og her kunne asylsøkerne bo til de dro hjem. Enten frivillig eller ved tvang.

Både beboerne selv og forskere har beskrevet livet på ventemottak som mental tortur. Selvfølgelig sliter det på folk å bo år etter år i uvisshet og frykt for å bli sendt tilbake til det landet de flyktet fra – nettopp fordi de var redde for å bli der.

Beboere på ventemottak har levd med å bli stemplet som kriminelle, de har blitt kalt illegale, de har levd på mottak langt fra andre mennesker, og uten noen som helst form for privatliv på mottaket; fire voksne mennesker bodde på et rom på 5×6 meter. De hadde heller ikke mulighet til å studere eller jobbe, og livet ble redusert til å spise, sove og vente.

Flere beboere kan fortelle at både de selv og andre på ventemottakene har blitt psykisk syke av å leve slik. Mange har blitt deprimerte. Noen vil kanskje si at det er deres egen feil – de har fått avslag, og burde derfor reise hjem. Den psykiske torturen de gjennomgår kunne de unngått.

Men det er ikke så lett! De aller fleste vil jo være hjemme; grunnen til at de dro, var at det ble for farlig å bli der. Dersom man velger å leve på et ventemottak, i konstant uvisshet og frykt, og helt uten privatliv, hvor ille er det ikke der man dro fra da? Hvor farlig er det ikke da å dra hjem?

Hvis de kunne levd et greit liv i hjemlandet, hvorfor skulle de ønske å ødelegge seg selv ved å leve med den psykiske torturen de opplever at det er å bo på ventemottak? Det er det ingen som vil!

Mange har faktisk ikke noe alternativ. De har heller ikke mulighet til å dra til de fleste andre Europeiske land, heller, på grunn av Dublin-avtalen, som sier at asylsøkere kun kan søke asyl i ett land som er med på denne avtalen.

Sommeren 2010 tente noen av beboerne på både Lier og Fagerli ventemottak. Etter dette ble ventemottakene stengt, og det har blitt jobbet med en ny type mottak for de som skal sendes ut, returmottak. Beboerne ble etter brannene spredt på vanlige asylmottak rundt i Norge, men de har de samme problemene som tidligere; usikkerhet, venting, mangel på privatliv osv, og fremdeles fører dette til store psykiske problemer.

Mange av beboerne på de vanlige asylmottakene ønsker ikke å ha kontakt med de fra ventemottakene, så de føler seg ofte isolert. Dette gjør ikke situasjonen bedre. I tillegg til de psykiske påkjenningene, sliter beboerne fra ventemottakene også økonomisk. Hver 15. dag får de 935 kr, altså har de rundt 60 kr å leve av hver dag. Dette er veldig lite. Det å måtte lure på om man har råd til nok og ordentlig mat de neste dagene, fører til enda flere bekymringer for disse menneskene som allerede er i en veldig vanskelig livssituasjon.

I januar i år var det en folkeavstemning i Sør-Sudan, hvor flertallet stemte for selvstendighet. 9. juli ble staten Sør-Sudan erklært, og Francis kunne endelig dra hjem – helt frivillig. I august godkjente UDI Francis’ søknad om å få reise tilbake. Det har ikke vært mulig for ham å dra tilbake ennå, og fremdeles bor han på et asylmottak i Norge. I flere år har Francis’ liv vært et liv i uvisshet når det gjelder fremtiden, og fremdeles er det slik for mange mennesker rundt omkring i Norge.

Det spiller ingen rolle om de har kommet hit lovlig eller ulovlig, det er mennesker det er snakk om, og de har de samme grunnleggende rettighetene som alle andre mennesker har! Dette handler ikke først om fremst om asylpolitikk, det handler om enkeltmennesker, om menneskerettigheter og menneskeverd.

Og det handler ikke bare om Francis; det finnes så mange historier, så mange som har det vanskelig, og som opplever at deres menneskerettigheter blir brutt hver eneste dag, her i Norge.

Ventemottakene eksisterer ikke lenger, men det gjør menneskene som bodde der. Ikke glem dem!