vold

Anders Hjellum

Jeg satt på bussen her for noen dager siden på vei hjem fra skolen, da en ung mann begynte å snakke til meg og en god venn av meg. Vi satt helt bakerst i bussen og samtalen var av det alvorlige slag, den unge mannen var fra Palestina.

Den unge mannen viste seg å være bare et år yngre enn meg, men hadde opplevd ting jeg ikke en gang klarer å se for meg. Han fortalte oss at livet på Vestbredden hadde vært vanskelig og tøft og gikk raskt over til å fortelle oss om familiemedlemmer som hadde blitt skutt og alle lidelsene han selv hadde vært vitne til. Han fortalte det hele veldig aggressivt, men forstod samtidig at vi ikke var en fiende, vi lyttet.

Palestineren fortalte. Han fortalte om den gangen han og flere andre unge gutter ble beskutt av israelske soldater. Fetteren på bare 15 år ble truffet. Gutten døde like etter av skadene. Han ble også selv skutt i armen, men skuddet som hadde truffet ham, hadde først truffet en vegg rett bak der han stod, før splintene fra kulen traff ham i armen. Dermed ble han ikke så hardt skadet som mange av de andre guttene han stod med.

Den neste historien handlet om onkelen, far til fetteren han nettopp hadde fortalt om. Også dette ble palestineren, medpassasjeren vår, vitne til. Onkelen ble skutt og truffet i magen. Vi fikk høre om noen ganske grufulle scener som var følge av et skudd i magen. Men jeg føler det ikke er helt passende å legge ut om det i detalj her slik som han fortalte oss det. Denne historien har en ”god slutt”: Onkelen overlevde, selv om han egentlig ikke ønsket det. Han hadde jo tross alt mistet sitt eget barn på bare 15 år. For oss her i Norge er det vanskelig å forestille seg hvor tungt det må ha vært – og fremdeles er.

Palestineren avsluttet fortellingene om sine personlige opplevelser på Vestbredden ved å gå inn på et tema som berørte ham enda sterkere enn opplevelsene med onkelen og den kjære fetteren. Han fortalte oss nemlig at også faren hans hadde blitt drept av de israelske soldatene. I bruddstykker la han ut om store maskingevær (mitraljøser for dere som vet hva det er) som hadde gjennomboret farens kropp med et antall han selv mente lød rundt 100 skudd. Han forsikret oss videre om at det da ikke var veldig mye igjen av faren som han var så glad i. Det var faren som opprinnelig hadde tatt ham og familien hans med til Norge.

Siden reiste faren tilbake for å ta opp kampen mot det han selv anså som særs urettferdig og trist, at israelerne hadde opprettet en stat i deres land som de i tillegg fikk støtte for fra den vestlige verden.

Jeg ble veldig berørt av historiene hans. Han la ofte til hvor mye han hatet de israelske soldatene som gjorde dette mot ham og familien hans. Den unge mannen virket også veldig troverdig samtidig som han klarte å fortelle historiene med stor ro. Det virket som om han hadde blitt veldig sterk i sinnet av å oppleve slike grusomme ting. En så kort busstur som den jeg var på, ble altså fylt med så mye informasjon og sterke inntrykk jeg egentlig ikke trodde var mulig.

Den brutale vendingen kom like fort som inntrykkene hadde kommet. Ikke før hadde vi rukket å dele vår sympati med den unge mannen før munnen hans startet å gå i et enda raskere tempo. Rått og nesten like grusomt fortalte han oss om en hendelse som hadde skjedd i Bergen, hvor mannen bor, for cirka et års tid siden. Han fortalte oss at han og en god venn av ham hadde vært ute på byen og at de hadde truffet på en mann som viste seg å være var israelsk. De hadde så banket opp mannen ekstremt mye og skadet ham så mye at han i følge den unge palestineren kun hadde dratt på sykehus og så rett hjem til Israel igjen.

Vi ble begge veldig sjokkert av denne fortellingen og spurte mer eller mindre i kor «hva hadde han gjort dere da?» Svaret var like slående og overraskende som alt annet som var blitt sagt på denne turen så langt – til sammen. «Han var israeler.» Et kaldt og veldig meningsfullt svar fra palestineren sin side, men ubegripelig og idiotisk sett fra vår side. «Hvordan i alle dager kan du skade en person bare fordi han er fra Israel?» spurte vi så videre, nok en gang fikk vi et sjokkerende svar: «Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham og at han hadde et  sleipt smil om munnen».

Jeg kunne tydelig se at det stod Israel i pannen på ham

Like etter at den unge mannen hadde fullført denne setningen, gikk vi av bussen. Vi var sterkt preget av det vi hadde hørt. Vår samtale fortsatte. Vi snakket om hvor vanvittig og uforståelig det var at han, sammen med en annen, kunne jule opp en person så mye, KUN på grunnlag av etnisitet. Hva om denne israeleren kjempet mot nybyggerne og for palestinerne selv? Det må i så fall ha vært forferdelig for ham å bli banket opp av noen han selv prøver å forsvare.

Det er også slik jeg føler situasjonen er i dag.  Man forsøker å forsvare og diskutere for begge sider i fleng. Enkelthendelser gjør allikevel så stor skade på de to sidene at det nærmest blir umulig å komme til noe enighet, eller å kunne finne ut hva eller hvem som egentlig er problemet i denne så omdiskuterte konflikten.

Jeg vil allikevel avslutte med å spørre dere om et slikt hat mellom to etniske grupper virkelig er mulig å forstå for oss fredelige nordmenn. Med tanke på hvor mye smerte denne palestineren har følt fra folket til denne israelske, men samtidig fullstendig uskyldige mannen, er det mulig å forstå?


Mina Hennum Mohseni

I flere muslimske land har det blitt reagert kraftig på den islamkritiske filmen ”Innocence of Muslims” som har blitt laget av amerikaneren Sam Bacile, og som gjør narr av profeten Muhammed. Det påstås visstnok blant annet at Muhammed var en rundbrenner som mente at seksuelt misbruk av barn var greit, og at han hadde utstrakt seksuell omgang med kvinner, menn og barn, i tillegg til en rekke andre ting. Mannen bak filmen, Sam Bacile, sier selv at han har laget filmen for å provosere, og at han tror den vil hjelpe Israel når islams feil blir avslørt. Han har også uttalt at islam er som kreft. Som nevnt har filmen ført til protester i flere muslimske land; i Egypt ble den amerikanske ambassaden stormet og det amerikanske flagget ble brent, og i Libya gikk det så langt at fire mennesker ved konsulatet i Benghazi ble drept.

Nå har ikke jeg sett filmen, men dersom dette er innholdet, har jeg forståelse for at muslimer oppfatter den som krenkende. Men det som er så forferdelig, er at de som laget den delvis har oppnådd det de ville; filmen ble laget for å provosere, og folk ble provosert; og så var det noen få som dro protestene ut i det ekstreme. De som laget filmen ønsket reaksjoner fra ekstreme muslimske miljøer, slik at de skal kunne si ”Hva var det vi sa” – og det var en slik reaksjon de fikk. For de som laget filmen er like ekstreme som de som utførte angrepene i etterkant!

Å angripe ambassader og ta livet av folk er ikke riktig måte å reagere på. De få som gjør dette ødelegger sånn for muslimer flest. Det er så trist, for da vil de som krenket islam få «bekreftet» sine synspunkter, og det vil føre til enda mer islamkritikk. De som reagerer på slike krenkelser med vold, gjør det nesten enda lettere for dem som krenket dem å fortsette. Dette er en veldig ond sirkel!

 

Kirsten

Kilde: http://www.nordlys.no/nyheter/article5601395.ece
Kilde: http://www.nordlys.no/nyheter/article5601395.ece

Hva er det som skjer Norge? Antall voldtekter har skutt i vært i det siste noe som er mega fælt i seg selv, men å klandre innvandrerne?! Det er noe politikerne gjør fordi det jo er helt umulig at norske kan gjøre noe så fælt! Ikke sant. For alle vet jo at norske er englebarn mens innvandrere er som pesten.

Det er jo det de mener de som vil låse asylmottakene om natten, slik at de som bor der ikke kommer seg ut. For da blir jo alt mye bedre, ikke sant? Eller nei, vent. Det blir ikke det, for det er IKKE bare innvandrerne som voldtar og gjør djevelskap. Norske er faktisk helt i stand til det også.

Men det kommer vel som et sjokk for dere som tror at det er innvandrerne sin skyld at det er elendigheter i verden. Fordi de ikke er helt like de som bor i Norge, eller uansett hvordan land de innvandrer til så er de ikke helt like. Men, hallo, man er ikke onde eller gale eller noe annet for det. Utenom annerledes. Og det å være annerledes er IKKE galt.

Og som nevnt tidligere så gjør norske gale ting og. Klassisk eksempel: Breivik. Han var veldig norsk, men det hindrer han ikke fra å gå amokk med terrorhandlinger. Og på Nettavisen søndag 06.11 sto det om en jente som hadde blitt voldtatt. Hun beskrev utseende på mannen som voldtok henne som normal norsk. Altså norsk. Altså ikke innvandrer!

Så jeg foreslår at man slutter å skylde alt på innvandrere og lander på joden igjen. Alle, ALLE, kan gjøre gale ting. Hvordan man ser ut eller hvor man er ifra har ingenting å si. For alle kan og bør gjøre egne valg!