Ulrikke Hugaas

Ulrikke Hugaas

Født på det vakre vestland i forrige årtusen. Engasjert i alt som involverer barn, utdanning eller rettferdighet, helst alle tre. Kardemommeloven er ganske genial.

UN Photo/Marco Dormino: Fredsbevarende styrker hjelper til etter et terrorangrep i Mali. (CC BY-NC-ND 2.0)
UN Photo/Marco Dormino: Fredsbevarende styrker hjelper til etter et terrorangrep i Mali. (CC BY-NC-ND 2.0)

Jeg tviler på at jeg er alene når jeg sier at jeg er virkelig lei av terror. Kun i mars måned var det over ti terrorangrep i verden. I tillegg til å bli redd, blir jeg også forbanna. Forbanna fordi noen skader uskyldige mennesker, forbanna fordi noen ønsker å kue verden ved hjelp av frykt og forbanna fordi dette gjøres i «Guds navn».

Når enkeltmennesket kjenner på en trussel mot samfunnet, har vi i dag muligheten til å ty til sosiale medier for å uttrykke vår harme. Dette er på mange måter en god ting. Det virker samlende og vi får en følelse av hvor mange det er som faktisk fordømmer onde handlinger. Allikevel kan en slik reaksjon nærmest virke mot sin hensikt. En må hele tiden ha målet klart for seg. Hva ønsker vi? Jeg ønsker frihet, trygghet og fellesskap.

En stadig mer framtredende reaksjon på sosiale medier og i media generelt etter nylige terrorangrep kan oppsummeres slik: #nopraying #jesuissickofthisshit

Også i Norge har mange gjort det helt klart at de er fullstendig ferdig med å be når det skjer noe grusomt. Dette kan jeg forstå; mange er ganske enkelt lei religion, fordi begrepet i stadig større grad assosieres med ekstremisme. Det er også å foretrekke at folk blir sint framfor at de lar terroren vinne ved at de blir redd. Men er det virkelig en god ting at vi raser mot «Gud» og de som velger å søke trygghet i religion?

Hva en velger å tro på er en privatsak. Da de aller fleste klarer å praktisere sin religion uten å sprenge andre mennesker i fillebiter, er ikke den enkeltes tro noe problem. Å uttrykke sinne over religiøse verden over løser ingenting. Tvert imot; en slik reaksjon er ikke annet enn en betydelig trussel mot religionsfriheten, som er en av de viktigste grunnprinsippene i vårt fredelige samfunn.

Selv om en er sint og redd betyr ikke det at en har rett til å fordømme andres måte å takle grusomheter på. Hvis noen finner trøst i å be, hvorfor skal en da la være? For å sende et klart budskap til de som mikser sammen religion, vold og terror i en svart mølje? Vel, da har det skjedd en alvorlig misforståelse. Terror er IKKE religion.

Hvis vi lar ekstremister legge monopol på «Gud» og skremme oss vekk fra det som før var godt, trygt og bygget på fellesskap, da vinner de som vil oss vondt. Alle håndterer frykt ulikt. Mange trenger støtten i det å tro på noe mer, noe som representerer det gode i verden, noe som er hevet over menneskers ondskap. Hvis dette er «Gud» og bønn kan hjelpe deg til å tro på det gode i mennesket, ja, da kan du drite langt i #nopraying.

Det er også viktig å huske på at bønn og #jesuissickofthisshit ikke er motsetninger. Jeg har i hvert fall tillit til at mennesker som ber, i likhet med de fleste andre, klarer å romme mer enn en følelse om gangen.

Å være uenig i #nopraying betyr ikke at en mener at alle skal kaste seg ned på knær i underdanig bønn hver gang terror rammer. Det handler ganske enkelt om at alle bør få gjøre som de vil, uten å bli sett ned på av noen som innbiller seg at de sitter på en fasit for hvordan terror skal takles. Religionsfrihet og fellesskap er nøkkelord her. Ikke #nopraying.

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Ulrikke Hugaas

Ulrikke Hugaas

Født på det vakre vestland i forrige årtusen. Engasjert i alt som involverer barn, utdanning eller rettferdighet, helst alle tre. Kardemommeloven er ganske genial.