Sophia Adampour

Sophia Adampour

Oslojente født samme år som Google ble stiftet i en garasje. Kjærligheten til realfagene er betydelig, men minst like stor er interessen for samfunnsrelaterte spørsmål, spesielt kvinner og barns rettigheter.

"Better by far to embrace the hard truth than a reassuring fable." — Carl Sagan. Foto: xLitchi, © 2014.
"Better by far to embrace the hard truth than a reassuring fable." — Carl Sagan. Foto: xLitchi, © 2014.

Skillet mellom antall sivile og militære mål er som utvisket i Syria. Allerede i 2012 uttalte FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter, Navi Pillay sin bekymring overfor situajsonen i Syria, ”Jo lenger det internasjonale samfunnet unnlater å handle, jo mer vil sivilbefolkningen bli utsatt for utallige voldshandlinger”.

I dag kan vi bekrefte denne ytringen ved at dødstallet har steget med rundt 600 %.

Konflikten i Syria har vært oppe i FNs sikkerhetsråd ved gjentatte anledninger, men rådet har ikke greid å bli enige om en resolusjon som fordømmer regimets vold. Verdensmaktene har blitt anklaget for å fremme særskilte politiske interesser i stedet for å ta oppgjør mot all grusomheten som tar plass i Syria. Antall sivile dødsfall er langt over 200.000, noe som betyr at over 137 sivile individer er blitt drept hver eneste dag, i snart fire hele år.

Det er urovekkende stille på handlingsplanet når barbariet utspiller seg i et land de fleste har et forhold til gjennom mediene i dag. Vi er tilskuere til bønnfallende syrere som ber om hjelp til å kunne beskytte seg mot deres egne myndigheter, og dette har vi vært lenge.  Flere mener at demonstrasjonene som tok plass i Syria i 2011 var et tidlig tegn på at noe ville bryte ut, og at IS kan ha vært et resultat av å overse et sårbart samfunn i et ustabilt land.

Når mennesker blir undertrykket og utestengt, kan det eskalere til en blodig konflikt i et rasende tempo. Folkeretten er mer enn klar på at “når en stat unnlater, eller ikke klarer, å beskytte folket mot voldshandlinger, må det internasjonale samfunnet bryte inn.” Dette er noe som ikke har skjedd. Og stadig flere spørsmål melder seg.

Small Justice

Det er liten rettferdighet. Foto: Alex Falcó Chang

Hvorfor er det slik at vi bruker større summer på angrepskrigføring enn det som blir brukt på å bekjempe fattigdom?

Det er ikke til å stikke under stol at det følgelig må eksistere krigsprofitører.  Forfatter Dag Ellingsen ga i 1993 ut boken “Krigsprofitørene og rettsoppgjøret” der han spør hvorfor norske krigsprofitører gikk fri etter andre verdenskrig. Hovedspørsmålet er like aktuelt i dag, men problemstillingen en annen: Hvorfor snakkes det ikke om dagens krigsprofitører?

En del av norske skattepenger går til utvikling som sikrer våpenprodusenten Nammo, som er 50 % statseid, økonomisk sikring. Krigføring blir kalt partnerskap, og betydningen av dette er blodig alvor. På en side er vi vitner til USAs bruk av tortur i Guantánamo, men fordømmer det når dette er tilfellet andre steder. Samtidig er vi vitne til en stadig forskyvning av verdens ressurser i færre hender. Eksempelvis innehar de syv rikeste enkeltpersonene i verden mer penger enn de 41 fattigste landene, men dette blir heller ikke utførlig dekket, debattert og utfordret. Ved siden av bistanden vi gir, påtvinges det vilkår på u-land for å øke tilgangen til store multinasjonale selskaper eid av de rike giverlandene. Stiller vi de rette spørsmålene? Er det riktig at arbeidsledigheten øker i takt med forsvarsbudsjettene verden over, hva er det vi gjør feil?

Krever vår sterkt globaliserte verden et enda sterkere globalt opprør? For nå blir ikke lenger ofre bedt om å spise kake grunnet mangel på brød, men å drikke helsefarlig leskedrikk, siden det er billigere enn det stadig privatiserte vannet.

Hensikten er ikke en revolusjonerende tekst, men jeg prøver å finne frem flere elementer som underbygger spørsmålet: Hva er det som må til for at rettferdighet endelig skal få trekke det lengste strået? Kanskje er det ikke rart at verdenssamfunnet har sviktet Syria, når vår moralske pliktfølelse til å gjøre det riktige i flere tilfeller har feilet.

Det holder ikke å  underskrive utallige menneskerettighetsavtaler, og det holder ikke å nevne at ethvert individ må få sine grunnleggende menneskerettigheter sikret. Det er lett å underskrive en menneskerettighetsavtale, men med den underskriften kommer også et ansvar til å handle.  Vi må handle, og når det ikke blir gjort – utfordre makthaverne som stilltiende aksepterer det.  Det er lett for oss å glemme hvor mye som står på spill da vi er blitt født inn i en velferdsstat som har flere ordninger som nettopp sørger for våre menneskeretter.

 

Vil du bidra i diskusjonen?


OM FORFATTEREN
Sophia Adampour

Sophia Adampour

Oslojente født samme år som Google ble stiftet i en garasje. Kjærligheten til realfagene er betydelig, men minst like stor er interessen for samfunnsrelaterte spørsmål, spesielt kvinner og barns rettigheter.